En tanke til det syriske folket

Den omtalte kassetten!

Min introduksjon til Israel ble de facto også en introduksjon til den syriske nasjonalpoeten Nizar Qabbani (1923-1998). Jeg visste det bare ikke da. På min første tur til Israel som 16-åring i 1997 stoppet jeg ved en kiosk ved inngangen til den bibelske ruinhaugen Kapernaum i Nord-Israel, hjembyen til apostelen Peter, og spurte damen bak skranken hva slags musikk hun hørte på. Uten et ord stoppet hun musikken, tok ut kassetten, rakte meg den, og insisterte på at jeg skulle beholde den. Senere kan jeg jo bare rødme av skam over mitt kulturelle barbari - i mange år sorterte kassetten nemlig under kategorien billig yalla-musikk og ble helst brukt når jeg skulle få fart på gulvvasken. Da jeg senere studerte arabisk var Nizar Qabbani og libanesiske Khalil Joubran de to arabiske poetene på pensum. Jeg ble litt overrasket da jeg en vakker dag tok en titt på krusedullene på kassetten, og stavet n-z-a-r q-b-a-n-i (skriftlig arabisk som hebraisk sløyfer de korte vokalene - tro meg, de er faktisk overflødige).

Nizar Qabbani

Så. Hva gjør en syrisk poet på en blogg om Israel? En poet som attpåtil uttrykte seg i svært fiendtlige ordelag overfor Israel da han var i live, og som var borger av et land hvor fordommene mot den jødiske staten har gode vilkår? Det hører også med til historien at (minst) tre blodige kriger har blitt utkjempet mellom Syria og Israel. Men nå ser vi, på israelske så vel som på norske nyhetssendinger, det syriske regimets brutale tortur og nedslakting av menn, kvinner og barn (!): Regimets svar på det syriske folkets ønske om frihet. Dette skjer noen få kilometer fra Israels grenser. De stigende dødstallene og de grusomme historiene sjokkerer, og følelsen i Israel er at noe bør gjøres. Raskt. Er vi ikke alle mennesker som kan blø og som kan lide? Samtidig står en maktesløs. Det minste jeg kan gjøre er å vie en bloggpost til Syrias nasjonalpoet, uttrykke et håp om at denne forferdelige situasjonen snart får en ende, og å ønske at syrerne - i likhet med sitt nabofolk i sør-øst - får oppleve et virkelig demokrati. Og sist men ikke minst: At det blir en virkelig fred mellom Syria og Israel.

Qabbani er forøvrig også populær i Israel. Israels President Shimon Peres skal ha vært en av mange israelere som ble rørt av Nizar Qabbanis poesi. Nylig viste det seg at også en annen israelsk politiker tilhører kretsen av Qabbani-lesere. I en kronikk i mars i år publisert i Jerusalem Post brukte Israels Utenriksminister Avigdor Lieberman Qabbanis skarpe ord, skrevet ned i en annen sammenheng men like fullt aktuelle for situasjonen i Syria: "Empty words". Qalaam fadi. Lieberman påpekte at det er de som burde gjort noe mer enn å komme med deklarasjoner når de ser de brutale overgrepene mot syrerne. (Til de blant egne landsmenn som uttrykte skepsis overfor en regimeendring i Syria sa han: "En dramatisk endring i Syrias regime er ikke bare et moralsk imperativ, men også i Israels interesse". Han tilbød samtidig å sende humanitær hjelp til de syriske ofrene, som senere skal ha blitt avslått.)

Da jeg leste Liebermans artikkel ble jeg inspirert til å ta opp Qabbani-diktet som jeg pugget til arabiskeksamen. Det var noe om kjærlighet og ord. Men Qabbani har nok skrevet hundrevis av dikt om kjærlighet og ord. Jeg fant derfor ikke det jeg lette etter, men jeg fant en av sangene fra den omtalte og avbildede kassetten - "Ord". Om en ung kvinne hvis dansepartner hvisker fortryllende ord i øret til. Ord som forblir ord.


... intet har jeg med meg tilbake, bare ord... 

Arabisk inneholder så mange nyanser, så mange følelser, at det vanskelig lar seg oversette. Her er allikevel et forslag.

Hvilke navn var populære i Israel ifjor?

Listen over de mest populære navnene på nyfødte Israel i året som gikk er sluppet. I likhet med i Norge er bibelske navn populære, men dette kan også forklares med en stor religiøs befolkning som generelt får mange barn. Alle gjerne med bibelske navn. Jeg kan ikke huske å ha hørt som sekulære foreldre som kaller sine sønner 'Moshe' eller 'Avraham'. Tipper en overveldende majoritet av de supertradisjonelle bibelske navnene, David inkludert, tilhører de mer tradisjonelle delene av det israelske samfunnet. Til forskjell fra Norge er navn fra oldeforeldregenerasjonen ikke populære. Foreløpig.

Ellers er det korte navn som gjelder. Navn på én eller to stavelser. Et av de mest vanlige navnene i Israel er f.eks. 'Tal', som brukes både for jenter og gutter. Og det er et annet israelsk fenomen: Man tar det ikke så nøye om det er guttenavn eller jentenavn, bare det er pent. Topp-guttenavnet 'Noam' for eksempel, brukes også til jenter, og det samme gjør også 'Itai' og 'Ori'. 'Ronny' på jentelista er også et guttenavn, og det samme er 'Adi'. Navnet skal heller ikke bare klinge pent og ha positive assosiasjoner. Navnets betyding er nemlig også veldig viktig, og for mange også navnets numeriske verdi (hver hebraiske bokstav har nemlig en tallverdi).

Mest populære jentenavn i 2010:

1. Noa (bibelsk)

2. Shira ('dikt')

3. Maya ('vann')

4. Tamar (bibelsk)

5. Yael (bibelsk)

6. Talia ('dugg'; 'lam')

7. Ronny ('min glede')

8. Sarah (bibelsk)

9. Noya ('skjønnhet')

10. Michal (bibelsk)

11. Hila ('halo', 'glorie')

12. Tehel ('strålende')

13. Adi ('juvel')

14. Ayala ('hunnhjort')

15. Hodaya ('takkesang')

16. Ma'ayan ('kilde')

17. Li'an (forkortelse for 'Gud ga meg en datter'; kinesisk 'lotus')

18. Ela ('gudinne')

19. Avigail (bibelsk)

20. Rivka (Rebekka; bibelsk)

Mest populære guttenavn i 2010:

1. Noam ('hygge', 'ro')

2. Itay (bibelsk)

3. Ori ('mitt lys')

4. Yehonatan (variant av Jonatan; bibelsk)

5. Daniel (bibelsk)

6. David (bibelsk)

7. Ariel (bibelsk)

8. Ido (bibelsk)

9. Yosef (bibelsk)

10. Itamar (bibelsk)

11. Yair ('han skal lyse'; bibelsk)

12. Moshe (Moses; bibelsk)

13. Yonatan (bibelsk)

14. Amit ('venn')

15. Avraham (Abraham; bibelsk)

16. Nehoray ('lys'; bibelsk)

17. Guy ('dal')

18. Israel (bibelsk)

19. Eytan ('sterk')

20. Yehuda (bibelsk)

I Israel er Ronny fremtredende på helt andre statistikker:

Tidligere finansminister Ronny Bar-On og vinner av Idol 2009 Ronny Dalumi

Gilad Shalit og påbudet om løskjøping av fanger

Lot flykter fra Sodoma. Da hadde han alt rukket å bli det første eksemplet på "løskjøping av fanger" i jødisk tradisjon. Han ble nemlig løskjøpt fra krigsfangenskap av onkelen Abraham. Sjølvaste Abraham altså.

Alltid litt morsomt når tema en selv har tatt opp (se forrige bloggpost "Hva er det med Israel?") blir viet spalteplass i en av verdens mest prestisjetunge aviser. New York Times forteller om hvilken rolle jødisk lov og tradisjon spilte i Gilad Shalit-avtalen. En klart disproposjonalt avtale som i utgangspunktet gir inntrykk av et sikkerhetspolitisk selvmål. Men Israel handler altså på grunnlag av flere hensyn, noen av dem ligger så dypt i folkesjelen at de ikke er lett å identifisere og få øye på. Ett av disse er påbudet om "løskjøping av fanger" (pidyon shvuyim) som vi finner i jødisk lov Halacha. Jeg anbefaler lesing av hele artikkelen (lenke nederst i bloggposten), men oversetter noen av de mest relevante avsnittene her:

"... Så mens journalister, analytikere og akademikere har gitt forskjellige motiver for den disproposjonale avtalen - effekten av "den arabiske våren", den institusjonelle kulturen i det israelske forsvaret som aldri lar sårede ligge igjen, symbolikken i Shalit som alles sønn i et land hvor militærtjenesten er tilnærmet universell - har prinsippet om "pidyon shvuyim" (løskjøping av fanger) en forrang fremfor de andre faktorene.

"For de fleste i Israel er dette ikke direkte en "mitzva" (et påbud ihht jødisk lov), for selv om de er knyttet til jødisk tradisjon er de ikke halachiske (dvs at de følger jødisk lov)", sier Noam Zohar, professor i filosofi på Bar-Ilan Universitet ved Tel Aviv. "Men de underliggende verdiene - solidaritet og den høye verdien som hvert enkelt liv har - er den del av vårt felles etos. De samme verdiene ga seg utslag i nødvendigheten av en rask "pidyon shvuyim".

Moshe Halbertal, professor i filosofi på Hebrew University of Jerusalem, presenterte saken på lignende måte. "Disse tingene er i kulturens DNA," sa han angående de religiøse læresetningene om løskjøping av fanger. "Det er en følelse som ikke kan måles i nøyaktige rettslige, juridiske termer. Det spiller en rolle i øyeblikkets forvirring. Man faller tilbake på den grunnleggende identiteten. Som jødisk, som israelsk, hva skal jeg gjøre?"

"A Mitzvah Behind the Price of a Soldier's Freedom" av Samuel G. Freedman

Israel hadde jo ikke vært Israel om det ikke hadde vært debatt om "pidyon shvuyim". Under gravsteinen på bildet hviler Rabbi Meir av Rothenburg, som døde i 1293 i fangenskap. Rabbien ble fengslet i Alsace, og menigheten skaffet de 23.000 sølvmarkene som skal ha vært summen frihetsberøverne satte. Rabbi Meir nektet imidlertid å bli frikjøpt, fordi han fryktet at dette bare ville føre til at flere rabbinere ville bli tatt til fange. Intet nytt under solen altså.

Hva er det med Israel?

Jeg oppdager at jeg er blitt vant til åpenbart absurde sider ved det israelske samfunnet. Jeg så det for et par dager siden, i møte med pur uforståenhet ovenfor den israelske beslutningen om å bytte inn en blek og tynn fotsoldat mot 1027 dømte palestinske fanger, over 100 av dem med flere livstidsdommer for terrorisme. En byttehandel som "alle" - inkludert israelerne - mener bare vil føre til mer terror, fler kidnappingsforsøk, og et styrket Hamas. Jeg var inne på noe av det i forrige bloggpost "Et mirakel, et samhold, et traume og et dilemma". Men jo mer jeg har tenkt på det, jo flere faktorer har jeg funnet som kan forklare det som nesten kvalifiserer til et hysteri. Et Gilad Shalit-hysteri.

18. oktober satt jeg altså klistret til TV-skjermen hele dagen for å følge Gilad Shalits hjemkomst. Jeg vet at samtlige israelere også gjorde det, mens de smilte og tørket tårer i samme åndedrag. Jeg så for meg hvordan alle offentlige TV-skjermer tiltrakk seg israelere som fluepapir, de som sannsynligvis er ute for å trekke frisk luft etter mange timer klistret til skjermen på jobb eller hjemme (jeg fikk bekreftet dette av israelske reportere, ute for å "lodde stemningen" - til og med på fødeavdelingene sto alle TVer på). Til en norsk leserkrets kan vel stemningen best beskrives som en slags blanding av 17. mai og 5-mila i OL med en nordmann i tet. Det mest brukte ordet blant israelere må ha vært "hitragshut" - på norsk "følelsesladet spenning".

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det. Jeg vet ikke om det er mulig å forklare: Hva er det egentlig som får nesten 80% av israelerne anført av en haukeerklært statsminister (Netanyahu) til å legge åpenbare realpolitiske - les sikkerhetspolitiske - interesser til side i et land hvor man har følelsen av at sikkerhetshensyn overstyrer nesten alt?

Det har vært pekt på at forklaring er å finne i den sentrale rollen til det israelske militæret. Hvordan det israelske forsvaret ses på som garantien til landets eksistens i en turbulent og delvis fiendtlig region, hvordan militærtjenesten knytter samfunnet sammen på en spesiell måte, og hvordan det faktum at en såpass høy pris betales for én soldat viser soldatene og deres familier at landet virkelig tar ansvar når de sender sønnene og døtrene ut i krig. Tesen "ingen soldat skal etterlates i fiendtlig land" ble på nytt bekreftet for soldatene selv og deres pårørende.

Men det går dypere enn som så, langt ned i den israelske mentaliteten og selvforståelsen. Det faktum at Israel er et lite land spiller inn. Et bittelite land faktisk. Med en befolkning litt større enn Norges. Det er også et land som i stor grad er regionalt isolert, og som har militære trusler rundt seg på alle kanter. Følelsen av å være omringet av fiender både i nåtid og i fortid ikke minst, skaper en trang til å beskytte hverandre, å omfavne hverandre. "Kol Israel arevim ze le ze" - "hele Israels folk er ansvarlige for hverandre" sier man, og mener det som regel. For israelere er nærhet viktig, familie er viktig, og inkludering er viktig. Samtidig er de ikke ukjent med å miste noen som står dem nær. Mesteparten av olde- og besteforeldregenerasjonen ble visket vekk av Holocaust. Siden har det vært altfor mange kriger, for mange militæraksjoner, for mye terror. Og det er så mange som blir borte i sin beste alder. Drept på slagmarken, på fiendtlig territorium, og som har kommet tilbake i kister. Så mange foreldre som har måttet begrave barna sine og ungdommer sine kamerater. Gilad Shalit har kommet tilbake - ikke i en kiste men levende. Faren hans beskrev det som "en ny fødsel". Rabbiner- og Shas-ikon Ovadia Yosef sammenlignet Gilad Shalits hjemkomst med "de dødes oppstandelse". Kanskje er han et slags nasjonalt substitutt for alle som ikke har fått komme tilbake. Et symbol på håpet som alle foreldre og søsken som har mistet noen har, at deres sønn, datter, søster eller bror allikevel kom tilbake. Kanskje det er derfor alle lar seg røre og begeistre så til de grader. Fordelen med denne nasjonale omsorgen er altså at man vil gjøre alt for å hjelpe en stakkar i trøbbel. Ulempen er at det i lengden vil bli slitsomt å være et nasjonalt symbol i et så lite og tett land, spesielt hvis man er en person som ikke er glad i rampelyset.

Det er også en tredje faktor. BBCs Midtøstenkorrespondent Kevin Connolly påpekte i en artikkel (se lenke under) at jødedommen legger stor vekt på livets hellighet, og plikten til å befri eller å redde fanger. Talmud (det jødiske skriftet som forklarer - eller diskuterer - praktiseringen av jødedommen) sier at "den som redder et liv bør anses som en som redder en hel verden". Dette er noe som den israelske regjeringen har referert direkte til når de har begrunnet fangeutvekslingen. (Og enkeltpersonens betydning i den jødiske mentaliteten finner vi forresten igjen i Holocaust-minnesmerket i Jerusalem Yad Vashem - som betyr "et minne og et navn", hvor det investeres stort i kartlegging og dokumentasjon av jødiske enkeltskjebner.)

Til Connollys poeng kan jeg legge til følgende: I de jødiske høytidene er det ett tema som går igjen. Det er overgangen fra fangenskap til frihet, fra mørke til lys, fra trelldom til autonomi. Om det er snakk om Egypt, Persia, hellenerne, romerne - Farao eller Haman - eller overgangen fra utryddelsesleirene i Europa til frihet i Israel, dynamikken i historien til Gilad Shalit passer inn her.

Til slutt: Israel hadde ikke vært Israel uten en saftig debatt. Nå har israelsk media blitt anklaget for å være nesten uforbeholdent for Gilad Shalit-avtalen, men jeg kan virkelig ikke se at det har blitt gjort forsøk på å legge lokk på bitre uenigheter. Når regjeringens avgjørelse ble som den ble, av forskjellige årsaker, har det fått klangbunn i folkedypet, nettopp på grunn av faktorene jeg nevnte ovenfor. Og selv de som var bittert i mot avtalen av helt rasjonelle sikkerhetshensyn, klarte ikke å holde tårene tilbake da Gilad satte foten på israelsk jord igjen. Og israelerne er gresselig stolte over å vise for seg selv og all verden det absurde at de - kjent for å være monomane når det gjelder sikkerhet - bryr seg mer om å få tilbake én spinkel og avmagret soldat, enn de bryr seg om at 1027 faktiske og potensielle terrorister slipper løs.

Israel hadde heller ikke vært Israel om det ikke hadde blitt utgitt en hel myriade av triste sanger om Gilad Shalit. Jeg velger den siste, naturlig nok den muntreste: "Nå som du er her", spilt inn den selvsamme dagen som Gilad kom tilbake.

"Gilad Shalit: A 1,000-to-one asymmetry" av BBCs Midtøstenkorrespondent Kevin Connolly

Et mirakel, et samhold, et traume og et dilemma

Et mirakel

Gilad Shalit. Den 25-årige israelske soldaten vil sannsynligvis løslates imorgen, etter at avtalen om fangeutveksling er vedtatt av både Israel og Hamas. Gilad Shalit. Det er ikke lenger et vanlig navn på en vanlig gutt. I løpet av de 5 årene den sjenerte gutten fra landsbyen Mitzpe Hila i nord-Israel har sittet i Hamas-fangenskap har han blitt et symbol. Et symbol på nasjonalt samhold, et traume og et forferdelig dilemma. «Man kan ikke ta ting for gitt i Midtøsten før de virkelig skjer», påpekte en kommentator på israelsk kanal 10, men nå ser det altså ut som at det som nesten var utenkelig faktisk skjer. Allerede imorgen.

Jeg var på besøk hos venner forrige onsdag kveld, da nyheten ble offentliggjort. Da jeg skulle gå hjem så jeg at jeg hadde blitt oppringt fra jobben tre ganger – jeg antok at det ikke var noe godt tegn. «Gilad Shalit blir LØSLATT!» var det første jeg fikk vite da jeg ringte opp igjen. Et mirakel! Men et mirakel med en prislapp.

Et samhold

Jeg har skrevet om Gilad Shalit før. Jeg har besøkt «campen» hans, og snakket med faren Noam. Den motvillige frontfiguren for sønnens løslatelse. Jeg har sett hvor utrettelige familien og støttespillerne har vært, og hvordan israelerne har trykket dem til sitt bryst. I det tradisjonelle jødiske påskemåltidet som holdes i nesten alle israelske hjem har det blitt vanlig å sette av en tom stol og et glass vin til Gilad Shalit, ved siden av stolen til profeten Elias – eller Eliyahu som han heter på hebraisk, han som er Messias' forløper. Når Gilad Shalit nå faktisk og endelig kommer tilbake – i live (selv om man tør ikke helt å håpe), er dette «en seier for dem gammeldagse israelske solidariteten» sier kommentator Ari Shavit i Ha'aretz. «Vi etterlater aldri noen av våre på fremmed jord», hører man gjerne blant militærgutta.

Et traume

Da jeg først begynte å reise til Israel var det spesielt interessant å snakke med de unge soldatene. Unge ansikter med barnlige øyne som fortalte om eksplosjoner, hvinende kuler og døde kamerater, mens de trakk på skuldrene – sånn er livet her i det brutale Midtøsten. Men noe av det som gjorde sterkest inntrykk var denne gruppen med piloter – en slags overklasse i det israelske forsvaret – som i en dagligdags tone fortalte at de ville gjøre selvmord hvis de ble tatt til fange av fienden, for noe verre kunne de ikke tenke seg. De tenkte selvfølgelig på piloten Ron Arad som ble kidnappet av Amal-militsen i Libanon i 1986, forhandlinger som forfeilet, rapporter om at han var blitt sendt til revolusjonsgarden i Iran, og at han døde i iransk fangenskap. Open case, men med stadig «nye» opplysninger i media. Han skal ha vært i live på begynnelsen av 90-tallet. Antas død. Datteren hans er 25 år gammel, og har aldri truffet faren sin. Ron Arad er symbolet på det ultimate traumet. Man fryktet at Gilad Shalit skulle slå følge og forsvinne.

Et av bildene av Ron Arad i fangenskap

I all sin heterogenitet er det dette som nesten alle israelere har felles: De har tjenestegjort eller tjenestegjør i militæret, og de har familie og venner der. Søsken, barn, barnebarn, foreldre. Alle kan i teorien bli en Gilad Shalit eller en Ron Arad, og trusselen er reell. Bare i løpet av dette året har det vært over 10 kidnappingsforsøk av israelske soldater.

Et dilemma

Nesten 80% av israelerne er FOR avtalen hvor Gilad Shalit slippes fri. Men det rører allikevel ved et ømt punkt i det israelske samfunnet. Prislappen på Gilad Shalit er 1027 fanger i israelske fengsler. Mange av disse er beryktede, og over hundre har flere livstidsdommer for terroraksjoner med mange døde og sårede (se fullstendig liste her). Kanskje kjenner man ikke igjen navnene eller ansiktene, men det de sitter inne for er noe som alle husker.

Som terroraksjonen mot påskemåltidet på Park Hotel i Netanya med 30 drepte, flest pensjonister. Nasser Yataima fikk 29 livstidsdommer for terrorangrepet. Løslates.

Park Hotel i Netanya

Som terroraksjonen mot pizzarestauranten Sbarro i Jerusalem i 2001. Ahlam Tamimi, kvinnen som kjørte selvmordbomberen løslates. Hun sier hun er stolt over det hun gjorde. Blant ofrene var to foreldre og de tre små barna deres. To av de gjenlevende barna er idag voksne, og er blant de som leder kampen mot frigivelsen av morderne til familien deres. I rettsmøtet idag brast det for den eldste, advokaten. "Heng i det minste opp et sørgebånd på flagget når du mottar sønnen din", ropte han til Noam Shalit under høringen i israelsk høyesterett. Flere pårørende etter terrorofre påklaget løslatelsen av dømte terrorister, noe som - om den hadde ført frem - ville forhindret løslatelsen av Gilad Shalit.



Som den brutale lynsjen av to israelske soldater som ved en feiltakelse havnet i Ramallah. Mobben trengte seg inn i den lokale politistasjonen hvor soldatene befant seg, og mishandlet de to til døde. Grufulle detaljer fra lynsjingen sendte sjokkbølger gjennom den israelske befolkningen. En av lynsjerne, som lot seg avfotografere skrikende i triumf med blodige hender, løslates også.

Løslates.

Og som bussen på linje 405 mellom Jerusalem og Tel Aviv, hvor Abd al-Hadi Ghanayem tok tak i rattet og styrtet 16 sivile i døden i 1989. Den samme dagen som den første sønnen hans ble født.

Alle israelere kjenner til disse angrepene, alle vet hva terror er, men nesten alle er villige til å frigi de skyldige for Gilad Shalit. Tiden vil vise om israelernes sikkerhet har blitt svekket av denne avtalen. Som det er sagt, litt kynisk, men akk så israelsk: Det er Gilad Shalit, gutten som vi alle kjenner og har et forhold til, mot fremtidens terrorofre som vi enda ikke kjenner navnene til og ansiktene på. Imorgen slakter Israel gjøkalven for sin hjemkommende, dyrtkjøpte sønn.

Med ønske om et godt, søtt og fredlig år!

I henhold til jødisk tradisjon feirer vi nyttår denne helgen. Vi spiser epler dyppet i honning, og ønsker hverandre et godt søtt nytt år (dette har jeg skrevet om her). Og slike ønsker kan man trenge, for årene passerer - det ene mer turbulent enn det andre (se her oppsummeringen min av året 2009). Og israelske TV-kanaler sender fjoråret i revy, for at vi skal påminnes det som allerede synes langt unna. Her er kanal 2s oppsummering av året som har gått, både innenriks og utenriks. For de som ikke er hebraiskkyndige, har jeg skrevet ut listen på norsk under. Det gir jo et ganske nyttig perspektiv til en virkelighet ganske fjernt fra den norske. Mens noen saker utvilsomt bærer likhet med hjemlige problemstillinger. OBS: Det sendes et reklameinnslag før selve revyen.




Statsminister Netanyahu stopper bosettingsfrysen
Utenriksminister Liebermann sprer pessimisme i FN
Sentralbanksjef Stanley Fisher kåret til årets beste sentralbanksjef i verden
Mirakel under bakken: 33 gruvearbeidere reddet i Chile
Det røde gullet: 23 shekel per kilo tomater
Katastrofe på Karmel: 44 drepte i gigantisk skogbrann
Vi beklager feilen: Cellcom-nettet kollapser
Ny politisjef: Yohanan Danino utpekt
Rabbinerbrev: Ikke lei ut leiligheter til arabere
Trener Avi Nimni sparket fra Maccabi Tel Aviv per telefon
Utnevnelsen av Yoav Galant til forsvarssjef kansellert
Ehud Barak splitter opp Arbeiderpartiet
Tar farvel med presidentfrue Sonia Peres
Revolusjon i Egypt: Mubarak går av
Familien Fogel i Itamar massakrert
Japan: Tsunami og frykt for radioaktiv stråling
7 års fengsel for tidligere president Moshe Katzav
Det israelske forsvaret i givakt: Gantz tas i ed som ny forsvarssjef
Terroren vender tilbake til Jerusalem
Regningen oppgjort: Bin Laden eliminert
Blodbad i Syria
Kongelig bryllup: Will og Kate ektefolk
Yoel Shalit, den kidnappede soldaten Gilad Shalits bror, bryter inn i fakkeltenning under minnemarkering
Sen rettferdighet: Demanyuk kjent skyldig i Tyskland
Dødlig gasseksplosjon i Netanya
Utdanningsministerens vakling og skoleferien
Hvit protest: Folket mot cottage-cheese prisene
Henger opp stetoskopet: Legestreik
Boligkamp: Protestleir satt opp på Rothschild Avenue i Tel Aviv
Amy Winehouse død 28 år gammel
Trippelterroraksjon i Sør-Israel
Etterforskning så det synger: Artisten (og Idol-dommer) Margalit Tzanani arrestert
Slutt på Ghadafi-epoken
Millionmarsj: Folket krever sosial rettferdighet
Tyrkia mot Israel: Ny omdreining
Ny partileder i Arbeiderpartiet: Shelly Yachimovitch
Palestinerne ber FN: Anerkjenn oss

Med ønsker om et godt nytt år...

Blogganbefaling!

Undertegnede har for tiden sommerferie. Skjønt ferie og ferie. Jeg studerer nemlig yiddish i sommer i New York. I den forbindelse har jeg bestemt meg for å blogge om denne opplevelsen. Jeg skriver riktignok på engelsk, men de som er interessert kan altså avlegge et besøk på: Hili in Di Goldene Medine.