Anger og bot

Forrige helg var i overkant av 90% av alle israelere i feststemning. Avslutningen på den muslimske fastemåneden Ramadan - 'id al-fitr - ble feiret av Israels vel én million muslimer. Samtidig feiret Israels jøder nyttår - Rosh Hashana.

De jødiske høytidene reflekterer jødenes lange historie som et forfulgt og vergeløst folk, som gang på gang blir reddet av guddommelig intervensjon. Rasjonalet bak feiringen er som følger: "De prøvde å drepe oss, vi ble reddet, så la oss spise". Og jødiske høytider er dermed - med unntak av fastedagen Yom Kippur - store etegilder. I likhet med vår julefeiring. Ulike matretter hører til de forskjellige høytidene, og tillegges gjerne symbolsk betydning. Dette er spesielt tydelig under påskefeiringen, men også under nyttår. Her spises f.eks. hodet på en fisk, for "at man skal være hode og ikke hale i året som kommer".

Etter nyttår telles det ti dager før man feirer Yom Kippur - den store forsoningsdagen. Dette tidsrommet kalles "de ti anger-dagene". I følge jødedommen er dette tiden hvor menneskene dømmes, og deres skjebne for det kommende året skal avgjøres. På nyttår blir alle de rettferdige oppskrevet i Livets Bok, og de onde i Dødens Bok. I perioden frem mot Yom Kippur avgjøres skjebnen til alle de i mellomposisjonen, som må bruke tiden til å forbedre seg selv gjennom bønn, anger og almisser. I tillegg til å søke tilgivelse hos Gud, har hver enkelt ansvar for å be om tilgivelse fra de han har gjort urett mot gjennom året som har gått.

Yom Kippur er kuliminasjonen av denne tidagersperioden. Det er en dag for faste - 25 timer uten mat og drikke - og bønn. Man skal også avstå fra seksuell aktivitet, bruk av kosmetikk og kremer, vasking - foruten hender og øyne, og bruk av skinnsko (det finnes sikkert en logisk forklaring på dette). Dagen skal ideelt sett brukes i synagogen i bønn, men det er stort sett de mest religiøse som gjør dette. Også sekulære jøder markerer vanligvis denne dagen, mens noen ultrasekulære foretrekker å gjøre "alt motsatt" - som å spise svinekjøtt og høre på høy musikk. Til og med i sekularismens høyborg Tel Aviv er alt stengt, og alle biler står. "Byen som aldri sover" blir plutselig helt stille, man forstyrres bare av barnelatter og klingende sykkelbjeller. De bilfrie veiene har nemlig ført til en tradisjon - Yom Kippur er dagen for å lære å sykle. Dessuten er israelsk TV svart og radioen er stum. I 1973 var det denne dagen Egypt og Syria valgte for et overraskelsesangrep - derav navnet Yom Kippur-krigen. Det har blitt kynisk kommentert at det ville vært lurere å angripe under en av Israels landskamper hvor nasjonen sitter klistret til skjermen, istedet for dagen hvor israelerne kjeder seg, er sultne og irritable.

Selv om mange verken faster eller går i synagogen, er det mange som går til synagogen ved inngangen til Yom Kippur - som er på kvelden - for å overvære bønnen Kol Nidre. Det er generelt ganske stor forskjell på liturgien mellom de forskjellige synagogene og retningene innen jødedommen, men denne bønnen brukes av nær sagt alle. Her ber man Gud om å løse en fra alle hastige løfter som inngås i året som kommer. Denne bønnen har tjent antisemitter opp gjennom historien som "bevis", feilaktig og ondskapsfullt sådan, på at jøder ikke er til å stole på. Siktemålet med bønnen er imidlertid løftene som man i tankeløshet gir til Gud - og ikke til andre mennesker. I tider med tvangskonvertering har bønnen fått en tilleggsbetydning: At avsverging av den jødiske troen ikke skal være gyldig.

Når fasten er over kvelden derpå blåses det i de rituelle bukkehornene - shofar - og menigheten synger "Neste år i det gjenoppbygde Jerusalem". I seg selv et kraftig motargument til de som hevder at det jødiske folk ikke har noen tilknytning til Jerusalem og Israel.