Shoah, Israel og Ahmadinejad

Mens alle radiostasjonene i Israel spiller musikk i moll, TV-stasjonene viser overlevendes personlige historier, og hele landet stopper i to minutter for å minnes jødenes største katastrofe, går Irans president på FNs talerstol. Budskapet hans er ingen overraskelse - presidenten som tidligere har fornektet Holocaust som en historisk hendelse og har uttalt at Israel er en kreftsvulst som bør fjernes fra jordens overflate.

Jeg føler meg priviligert som har truffet noen av dem som overlevde Holocaust – Shoah. Jeg har blitt dypt preget av den ufattelige ondskapen og den menneskelige desperasjonen disse har opplevd. Samtidig slår det meg hvor sterk viljen til å leve er, og hvor mye et menneske er i stand til å tåle og å tilpasse seg. Jeg ble engang invitert på lunsj hos 90-årige Rifka. Hun var født og oppvokst i Polen. Da nazistene kom til landsbyen der hun og familien bodde, løp faren for å advare jødene som hadde samlet seg i synagogen. Han kom aldri tilbake. Senere ble det fortalt at jødene hadde blitt sperret inn i gudshuset før nazistene satte fyr på det. Rifka og moren rømte ut i skogen og levde der til krigen var slutt. Det som forundret meg var hvordan tilsynelatende småting fikk øynene hennes til å renne over. Hvordan de hadde fått vaske seg hos en vennligsinnet polsk bonde, hvordan alle klærne var fillete, og det faktum at jeg – en nordmann og ikke-jøde – ville høre på hennes historie.

På aktivitetssenteret i Sør-Israel hvor Rifka var hver formiddag var det flere gamle som enten hadde gått igjennom infernoet i Europa eller kommet seg ut i tide. De snakket seg imellom på jiddisch - det gamle, nesten utdødde jødisk-europeiske språket – eller kanskje på polsk, latvisk eller gresk. Ei dame kunne en setning på svensk: “Jeg elsker svenske mennesker”. Ellers satt hun og så tomt ut i luften. Jeg la spesielt merke til henne på grunn av nummeret tatovert på armen. Hun fortalte at hun var fra Warszawa, og at hun etter krigen hadde kommet til Sverige. Jeg fikk meg ikke til å spørre, men gjettet at hun hadde vært i Auschwitz.

Når man reiser til Øst-Europa ser man lett levningene av en engang blomstrende og rik sivilisasjon. Synagoger er bygd om til museum eller kulturhus, det finnes kanskje en Jerusalem-gate, og minnetavler på det lokale språket og på jiddisch. I suvenirbutikker selger man bøker om jødisk liv før krigen.

Omtrent halvparten av alle israelere har familiemedlemmer som ble drept i Shoah. Min erfaring er at israelere helst ikke snakker om det som hendte. Men det ligger der som en del av den nasjonale erfaringen. Litt som den annen verdenskrig i Norge, “Krigen”, er en velbrukt referanseramme og utgjør mye av grunnlaget for hvordan det moderne Norge har blitt formet. Men for israelere er det mer enn historie. Muligheten for utslettelse er stadig aktuell - landet har vært gjennom flere kriger hvor målet har vært utslettelse av den jødiske staten. Det er også viktig å huske på at Israel er et ørlite land med en liten befolkning, omgitt til dels av fientlig innstilte naboer. Blant disse er to terrororganisasjoner støttet av Iran hvis holdning til det jødiske folk er mildt sagt hårreisende.

Israelere er også ganske ambivalente med hensyn til verdenssamfunnets gode vilje til å komme landet til unnsetning i nødstilfeller. Det siste er særlig tydelig ved unnfallenheten overfor Irans atomvåpenprogram. Ahmadinejads trusler tas meget alvorlig i Israel. For 60 år siden så man resultatet av Nazi-Tysklands anti-jødiske propaganda, militære opprustning og verdenssamfunnets unnfallenhet. Få tok Hitler på ordet, men viste seg at han mente det han sa. Situasjonen idag er ikke identisk, men den vekker uhyggelige minner og forutanelser. Israelerne peker gjerne på at forskjellen fra da til nå er det jødiske folkets evne til å forsvare seg: Aldri mer som får til slakterbenken. Det er derfor ikke tilfeldig at den israelske minnedagen for Shoah faller på dagen da jødene i Warszawa-ghettoen tok til våpen mot sine bødler.

Den siste jøden i Afghanistan

Pesach, den jødiske påsken, er over for i år. Utgangen av Egypt er hendelsen som gjorde det jødiske folk til nettopp et folk. Den kollektive hukommelsen blir frisket opp hvert år når man minnes slaveriet i Egypt, hvordan folket ble ledet ut i frihet. Og slik er det mange som oppsummerer den jødiske historien: Slaveri og undertrykkelse, forløsning og frihet. Og selv om det jødiske folk nå har opplevd 60 gode år, delvis fordi det for første gang på 2000 år finnes en jødisk stat, vil det erfaringsmessig igjen komme tider da det å være jødisk er “risky business”.

Som under alle jødiske høytider legges det stor vekt på fellesskapet. Dette merkes spesielt når familie og venner samles rundt bordet den første kvelden i påsken – sederaftenen. Da jeg bodde i Israel, ble jeg hvert år invitert hjem til ulike familier denne kvelden. Selv om jeg ikke hører til i det jødiske fellesskapet, “går det ikke an å sitte alene på sederaftenen”. Og slik er det over hele den jødiske verden, man skal ikke sitte alene.

Men ingen regel uten unntak: Den siste jøden i Afghanistan. For inntil noen få år siden besto det jødiske samfunnet av to personer, som i henhold til karikaturen av interne jødiske forhold var bitre fiender, og tilbrakte dagene med å skjelle hverandre ut.

Den gjenlevende jøden, Zvulun Simantov, er et slags levende fortidsminne etter det som en gang var et levende jødisk samfunn i Afghanistan. De siste jødene forlot Afghanistan mot slutten av 1980-tallet da Sovjet invaderte landet. Simantov sendte familien til Israel, men mente selv at han var skjebnebestemt til å være den siste jøden i landet. Og en kuriositet skaper gjerne litt medieoppmerksomhet. Foruten israelsk kanal 10, har Zvulun Simantov også blitt omtalt både i New York Times og Al-Jazeera (riktignok under jødisk nyttår i 2007, men like ensom).

Introduksjonsblogg

For noen måneder siden begynte jeg å arbeide ved den israelske ambassaden i Oslo som presse- og informasjonsansvarlig. Jeg rakk knapt å sette meg inn i de daglige rutinene før Gaza-krigen brøt ut - midt i juleferien. Det er ingen overdrivelse å si at arbeidspresset var stort. Selv om vi fysisk befant oss ved Slottsparken var vi mentalt sett midt i kampens hete i Midtøsten.

Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor jeg har valgt å jobbe for Israel i Norge. Jeg innrømmer villig at det er både et krevende og tøft arbeid. Israel er jo et land som blir assosiert med krig og konflikt, og som ofte må tåle hard kritikk og fordømmelser. Det er også et land som mange har sterke meninger om, mens få egentlig kjenner det.

Jeg har selv bodd i Israel i 3 år, lært meg språket, og fått et innblikk i det israelske samfunnet. Jeg har riktignok opplevd både krig og terror, men jeg har også sett andre sider som man sjelden eller aldri hører om i Norge. Det kan ikke nektes for at Israel er et land som er preget av kriger og konflikter, problemer og vanskeligheter. Det er også mye som burde vært anderledes.

Det som imidlertid gjorde sterkest inntrykk på meg var det fargerike og multikulturelle samfunnslivet, de livlige og ildfulle debattene med det brede meningsmangfoldet, åpenheten og spontaniteten, og de mange vanskelige dilemmaene man konfronteres med.

Jeg mener at også disse sidene må presenteres for å gi et helhetlig og nyansert bilde av Israel. Jeg ønsker å bidra til dette, og vil derfor med jevne mellomrom ta opp tema og saker som israelere er opptatt av og som er oppe til debatt. Dette håper jeg vil skape mer forståelse for og kunnskap om Israel i Norge.