Flere norske internettaviser - som TV2, VG, Dagbladet - melder idag at Iran har prøveskutt en ny type rakett som har rekkevidde til Israel samt amerikanske baser i Midtøsten. Dette er forsåvidt ikke noe nytt, ettersom Iran allerede har kapasitet til å nå Israel og vel så det med Shahab 3-raketten.
Dette er nok en påminnelse om at Israel befinner seg under en direkte militær trussel fra et regime som betegnes som en "rogue state", og hvis ledere ved flere anledninger har gjentatt at Israel er en "kreftsvulst" som burde "strykes av verdenskartet". Atomvåpen på iranske hender er en skremmende tanke fra et israelsk perspektiv.
Ifølge en kilde jeg har vært i kontakt med ved det israelske utenriksdepartementet vil Iran være blant de såkalte "terskelstater" til atomvåpenmakt en gang fra slutten av sommeren og frem til slutten av dette året. Dette betyr at Iran har teknologien og det nødvendige maskineriet som skal til for å produsere en atombombe. Det er estimert at landet har produsert 1,2 tonn med lavanriket uranium. Det er imidlertid noe uenighet om hvor mye lavanriket uranium som er nødvendig for å utvikle høyanriket uranium - som er en nøkkelbestanddel i atomvåpen. Ifølge den israelske avisen YnetNews er det nødvendig med 1,5 tonn lavanriket uranium for å produsere én atombombe.
Kilden fortalte videre at det kun gjenstår en avgjørelse fra iranske myndigheter om å begynne produksjon av høyanriket uranium, noe som forøvrig vil innebære et brudd med ikke-spredningsavtalen (NPT) som Iran tidligere har skrevet under på. Kilden antok imidlertid at Iran ønsker å produsere mer lavanriket uranium før de tar dette skrittet, for å være istand til å produsere flere atombomber. Den iranske utenriksministeren Mottaki har tidligere sagt at Iran ser hen til Japan. Japan har nok lavanriket uranium for å utvikle et stort antall atombomber, noe som vil ta dem 3 måneder etter at det foreligger en avgjørelse. Når vil Iran tidligst ha en atombombe? Dette er ikke entydig. Jeg har hørt tidligst innen et halvt år eller innen slutten av neste år - 2010.
Hva vil det innebære at Iran blir en atommakt? Det mangler ikke på visjoner. Stort sett med meget negative fortegn. Og det er ikke bare i Israel man er nervøse, men også i de arabiske landene. Det er velkjent at Iran har stormaktsambisjoner i området, og vil bruke eventuelle atomvåpen til å styrke egen posisjon og posisjonen til sine "forlengede armer" - Hizballah og Hamas. Dette vil etter all sannsynlighet føre til økt selvtillit hos disse organisasjonene i fremtidige fremstøt mot Israel og de andre moderate regimene i Midtøsten. Det er også meget sannsynlig at Iran som atommakt vil trigge et atomvåpenkappløp blant de arabiske statene. Dette burde ikke være i noens interesse, tatt i betraktning at situasjonen i området ikke akkurat er kjennetegnet av stabilitet. Det er også mange aktører som muligens ikke ville fått våpenlisens i et vestlig land, som lett kan få atomvåpen i hende.
Og til sist fra et israelsk perspektiv: Vil Iran bruke atomvåpen for å oppnå drømmen om en "verden fri fra Israel"? Dette koker ned til spørsmålet om Iran kan ansees som å være en rasjonell aktør eller ikke. Eller rettere sagt: Kan det forventes at de handler etter samme type rasjonalitet som Vesten? Dette er det uenighet om, også innad i Israel. Det er visse indikasjoner som tyder på at dette ikke er tilfelle. Israel er i alle tilfeller ikke helt lystne på å gamble med iransk rasjonalitet når det er landets eksistens står på spill.
onsdag 20. mai 2009
tirsdag 19. mai 2009
Hizballah på nett
Israelske medier, samt vår egen VG (riktignok i en litt annen versjon), rapporterer at Israels etterretningstjeneste advarer israelere mot kidnappingsforsøk gjennom sosiale internett-tjenester som Facebook. Bak lukrative jobbtilbud i Europa eller et romantisk møte med en vakker kvinne kan det faktisk skjule seg en ny kidnappingsstrategi fra terrororganisasjoner som Hizballah.
Hizballah har som kanskje kjent, tidligere vist stor interesse for å kidnappe israelere, og i løpet av det siste året har israelsk etterretningstjeneste avdekket og avverget flere slike forsøk. Israelske forretningsmenn i utlandet har tidligere blitt advart om dette, og under militæroperasjonen i Gaza ble de oppfordret til å dra tilbake Israel nettopp på grunn av kidnappingsfaren.
Og nå også via internett. Grupper som Hizballah er klar over mulighetene som internett-fora tilbyr, og har muligens tilbrakt nok tid på nettet til å få med seg en undersøkelse fra 2006 som viser at israelere er de som bruker mest tid på internett i hele verden.
Slike advarsler er ikke skremselspropaganda: I 2000 ble 16 år gamle Ofir Rahum lokket til Ramallah av en vakker palestinsk kvinne. Han ble ikke bare kidnappet, som VG konkluderer, men også skutt. Den Fatah-tilknyttede kvinnen fortalte senere at hun hadde planlagt å kidnappe en israeler og drepe ham, og at hun var stolt over det hun hadde gjort. Samme år ble den israelske forretningsmannen Elhanan Tennenbaum kidnappet av Hizballah. Sammen med det som viste seg å være likene av tre kidnappede israelske soldater, utgjorde han et forhandlingskort overfor Israel. I 2004 ble Tennenbaum, som senere innrømmet at tilbudet fra Hizballah inkluderte et ikke rent lite parti med narkotika - noe som vakte ikke rent lite forargrelse i Israel, og de tre soldatlikene utlevert til Israel mot 430 libanesiske fanger som satt i israelske fengsler.
Hizballah har som kanskje kjent, tidligere vist stor interesse for å kidnappe israelere, og i løpet av det siste året har israelsk etterretningstjeneste avdekket og avverget flere slike forsøk. Israelske forretningsmenn i utlandet har tidligere blitt advart om dette, og under militæroperasjonen i Gaza ble de oppfordret til å dra tilbake Israel nettopp på grunn av kidnappingsfaren.
Og nå også via internett. Grupper som Hizballah er klar over mulighetene som internett-fora tilbyr, og har muligens tilbrakt nok tid på nettet til å få med seg en undersøkelse fra 2006 som viser at israelere er de som bruker mest tid på internett i hele verden.
Slike advarsler er ikke skremselspropaganda: I 2000 ble 16 år gamle Ofir Rahum lokket til Ramallah av en vakker palestinsk kvinne. Han ble ikke bare kidnappet, som VG konkluderer, men også skutt. Den Fatah-tilknyttede kvinnen fortalte senere at hun hadde planlagt å kidnappe en israeler og drepe ham, og at hun var stolt over det hun hadde gjort. Samme år ble den israelske forretningsmannen Elhanan Tennenbaum kidnappet av Hizballah. Sammen med det som viste seg å være likene av tre kidnappede israelske soldater, utgjorde han et forhandlingskort overfor Israel. I 2004 ble Tennenbaum, som senere innrømmet at tilbudet fra Hizballah inkluderte et ikke rent lite parti med narkotika - noe som vakte ikke rent lite forargrelse i Israel, og de tre soldatlikene utlevert til Israel mot 430 libanesiske fanger som satt i israelske fengsler.
søndag 17. mai 2009
Amos Oz feirer 70 år
Den israelske forfatteren Amos Oz fyller 70 år i disse dager. Oz er en av Israels beste forfattere, og er også internasjonalt anerkjent. Hans i alt 28 bøker er oversatt til et titalls språk, også til norsk. Den siste er så vidt jeg vet den selvbiografiske romanen “En fortelling om kjærlighet og mørke”. Den anbefales varmt, ikke bare på grunnlag av den høye litterære kvaliteten, men på grunn av innsikten den gir i “det israelske”. Se for eksempel bokanmeldelsen i DN, som beskriver dette særlig godt.
Amos Oz er ikke bare en stor forfatter og intellektuell (han er professor i litteratur), men også en betydelig skikkelse på den politiske venstresiden. Han var blant annet med på å stifte Fred Nå-bevegelsen. På den annen side har han også forsvart Israels rett til å slå tilbake militært mot Hizballah i Libanon og Hamas i Gaza. Noe som sikkert er hardt å svelge for de som har omfavnet ham i Vesten.
I den forbindelse med 70-årsdagen ble han intervjuet av to av Israels mest kjente TV-personligheter – Yaron London og Motti Kirshenbaum – i deres daglige aktualitetsprogram på israelsk kanal 10. Jeg vil her gjengi deler av intervjuet, lett bearbeidet og med egne kommentarer der jeg føler det nødvendig.
Amos Oz: “Jeg elsker Israel selv om det er stunder hvor det er utålelig for meg. Det er mange ganger jeg ikke utstår landet, men jeg elsker det likevel. Jeg elsker Israel fordi det stimulerer meg. Det er et av de mest stimulerende stedene i verden. Stimulerende betyr også irriterende. Å gå fra konseptene hører med. Jeg elsker også stedene her. Jeg har skrevet blant annet om Ashdod. Se på Ashdod – det er vårt eget skaperverk. Jerusalem ble bygget av andre generasjoner, og det er investert i helt andre ting der enn i Ashdod.”
Ashdod er en kystby ca. 45 minutter sør for Tel Aviv, grunnlagt i 1956 med i overkant av 200 000 innbyggere. Selv bor Amos Oz i ørkenbyen Arad, en by på litt under 25 000 innbyggere som ligger sør-øst for Dødehavet. Byen ble grunnlagt i 1962, og har i løpet av de siste 10-20 årene hatt en sterk utvikling. Begge de to byene er eksempler på Israels suksessfulle kultivering av goldt og øde land. Om Arad sier Oz:
“Jeg har allerede bodd i Arad i 23 år. Byen har hatt dårligere og bedre perioder. Nå er den inne i en dårlig periode. Men Arad for meg er et mikrokosmos av hele Israel. Der finnes alt. Mange russere – 40% av alle innbyggerne er russere. Det er israelere som er født i landet der, tidligere kibbutzniker, innvandrere fra Sør-Amerika, mange flyktninger fra Darfur, og etiopere. Hvis jeg skulle skrevet om Israel anno 2009 så kunne jeg blitt i Arad. Sittet på en kafé og observert en parade av Israels tusen ansikter”.
Oz er som tidligere nevnt godt plassert på den israelske venstresiden, og er en sterk motstander av bosetterbevegelsen. Likevel har han poengert at “alle vi sionister er én familie”. For i motsetning til hva mange ser ut til å tro er ikke sionisme en politisk ekstremistbevegelse, men kort fortalt idéen om en jødisk stat. Utover dette varierer det selvsagt hva den enkelte israeler legger i begrepet, og hva det bør medføre av praktisk politikk. Dette alt ettersom hvor man befinner seg politisk. Oz forklarer sitt familiære forhold til sine meningsmotstandere – alle sionister - slik:
“Ovenfor en del av bosetterne, de fanatiske, har jeg aldri hatt noen familiefølelse. Familiefølelsen fikk jeg for eksempel da jeg besøkte Bet Shemesh som er en by litt vest for Jerusalem. Jeg satte meg på en kafé der, og på et øyeblikk ble jeg omringet av en mengde rasende mennesker. Det var mizrachim (jøder fra Midtøsten – befinner seg som regel på den politiske høyresiden) og Likudniker (de som stemmer på høyrepartiet Likud) som gjenkjente meg. De ropte “man bør utslette deg, skyte deg, drepe deg, du er venstrevridd, ashkenazi (jøde fra Europa), kibbutznik, araberelsker”. Men isteden for å drepe meg kjøpte de kaffe til meg, og tente en ny sigarett til meg før jeg hadde blitt ferdig med å røyke den jeg allerede hadde – kanskje det var måten de ville drepe meg på. De forholdt seg til meg som om jeg var et familiemedlem som var ute på ville veier, og ivaretok familiens ære ved å rette på meg og få meg inn på rett spor igjen. Slik kjente jeg det overfor disse i Bet Shemesh."
"Når det gjelder ultraortodokse, de på den ekstreme høyresiden, og visse andre grupper i det israelske samfunnet så føler jeg meg ikke fremmed ovenfor dem. Men jeg føler meg adskilt fra dem. Det er en type intimitet som man noen ganger finner i en voldsom krangel, en intimitet der man ikke snakker. Men de er ikke fremmede for meg. Det er ikke noe sted i Israel som gir meg den følelsen jeg har når jeg er i Skandinavia, og går rundt i skandinaviske byer. Jeg vet at jeg er totalt fremmed. De har ikke de minnene som jeg har. De er ikke redd for det som jeg er redd for. De håper ikke på det som jeg håper på. I Israel kan man trykke på en knapp som bringer felles minner. Vi kan tolke dem på forskjellige måter, vi kan krangle om det, og være uenige med hverandre i hvert eneste ord. Men det er jo en fornøyelse å krangle.”
I boken “En fortelling om kjærlighet og mørke” avslører Amos Oz sin personlige tragedie – moren som begikk selvmord da han var 12 år. På spørsmål om denne hendelsen gjorde ham til et skrivende menneske, sier Oz:
“Det var uten tvil en formende hendelse, fordi det gjorde meg sint på alt og alle. Jeg anklaget henne som jeg trodde ikke elsket meg. Jeg anklaget min far som ikke var som han skulle – hadde han vært det så hadde ikke moren min forlatt ham. Jeg anklaget meg selv. Hadde jeg vært en god sønn så hadde hun elsket meg og ikke forlatt meg. Men jeg sier ikke at jeg ble et skrivende menneske på grunn av denne hendelsen. Jeg begynte å lage fortellinger allerede da jeg var fem år. Jeg var både produsent og konsument av fortellinger. Alle mennesker er faktisk det, men jeg var det kanskje litt mer enn andre. Inntil denne dag sitter jeg og observerer mennesker, som en spion, enten jeg er på sykehus, på bussen, på flyplassen, i banken eller på en kafé. Jeg får tak i brokker av en samtale, ser hvordan folk er kledd, på kroppsspråket deres, jeg ser spesielt på skoene. Å se på folk og finne opp historien deres er verdens beste underholdning. Dette lever jeg av.”
Hva slags refleksjoner gjør Oz seg nå når han har blitt 70 år?
“Å være en 70-årig israeler er som å være en 250 år gammel amerikaner. Jeg har sett Israels Boston Tea Party – Amerikas fødsel - med mine egne øyne. Jeg kjente personlig den israelske George Washington og Lincoln. Alle som idag befinner seg på pengesedlene våre, kjente jeg personlig. Det er et langt liv, et intensivt og hardt liv. Fullt av smerte, farer og irritasjonsmomenter. 70 år i Israel er et meget langt liv, med mye historie.”
Amos Oz er ikke bare en stor forfatter og intellektuell (han er professor i litteratur), men også en betydelig skikkelse på den politiske venstresiden. Han var blant annet med på å stifte Fred Nå-bevegelsen. På den annen side har han også forsvart Israels rett til å slå tilbake militært mot Hizballah i Libanon og Hamas i Gaza. Noe som sikkert er hardt å svelge for de som har omfavnet ham i Vesten.
I den forbindelse med 70-årsdagen ble han intervjuet av to av Israels mest kjente TV-personligheter – Yaron London og Motti Kirshenbaum – i deres daglige aktualitetsprogram på israelsk kanal 10. Jeg vil her gjengi deler av intervjuet, lett bearbeidet og med egne kommentarer der jeg føler det nødvendig.
Amos Oz: “Jeg elsker Israel selv om det er stunder hvor det er utålelig for meg. Det er mange ganger jeg ikke utstår landet, men jeg elsker det likevel. Jeg elsker Israel fordi det stimulerer meg. Det er et av de mest stimulerende stedene i verden. Stimulerende betyr også irriterende. Å gå fra konseptene hører med. Jeg elsker også stedene her. Jeg har skrevet blant annet om Ashdod. Se på Ashdod – det er vårt eget skaperverk. Jerusalem ble bygget av andre generasjoner, og det er investert i helt andre ting der enn i Ashdod.”
Ashdod er en kystby ca. 45 minutter sør for Tel Aviv, grunnlagt i 1956 med i overkant av 200 000 innbyggere. Selv bor Amos Oz i ørkenbyen Arad, en by på litt under 25 000 innbyggere som ligger sør-øst for Dødehavet. Byen ble grunnlagt i 1962, og har i løpet av de siste 10-20 årene hatt en sterk utvikling. Begge de to byene er eksempler på Israels suksessfulle kultivering av goldt og øde land. Om Arad sier Oz:
“Jeg har allerede bodd i Arad i 23 år. Byen har hatt dårligere og bedre perioder. Nå er den inne i en dårlig periode. Men Arad for meg er et mikrokosmos av hele Israel. Der finnes alt. Mange russere – 40% av alle innbyggerne er russere. Det er israelere som er født i landet der, tidligere kibbutzniker, innvandrere fra Sør-Amerika, mange flyktninger fra Darfur, og etiopere. Hvis jeg skulle skrevet om Israel anno 2009 så kunne jeg blitt i Arad. Sittet på en kafé og observert en parade av Israels tusen ansikter”.
Oz er som tidligere nevnt godt plassert på den israelske venstresiden, og er en sterk motstander av bosetterbevegelsen. Likevel har han poengert at “alle vi sionister er én familie”. For i motsetning til hva mange ser ut til å tro er ikke sionisme en politisk ekstremistbevegelse, men kort fortalt idéen om en jødisk stat. Utover dette varierer det selvsagt hva den enkelte israeler legger i begrepet, og hva det bør medføre av praktisk politikk. Dette alt ettersom hvor man befinner seg politisk. Oz forklarer sitt familiære forhold til sine meningsmotstandere – alle sionister - slik:
“Ovenfor en del av bosetterne, de fanatiske, har jeg aldri hatt noen familiefølelse. Familiefølelsen fikk jeg for eksempel da jeg besøkte Bet Shemesh som er en by litt vest for Jerusalem. Jeg satte meg på en kafé der, og på et øyeblikk ble jeg omringet av en mengde rasende mennesker. Det var mizrachim (jøder fra Midtøsten – befinner seg som regel på den politiske høyresiden) og Likudniker (de som stemmer på høyrepartiet Likud) som gjenkjente meg. De ropte “man bør utslette deg, skyte deg, drepe deg, du er venstrevridd, ashkenazi (jøde fra Europa), kibbutznik, araberelsker”. Men isteden for å drepe meg kjøpte de kaffe til meg, og tente en ny sigarett til meg før jeg hadde blitt ferdig med å røyke den jeg allerede hadde – kanskje det var måten de ville drepe meg på. De forholdt seg til meg som om jeg var et familiemedlem som var ute på ville veier, og ivaretok familiens ære ved å rette på meg og få meg inn på rett spor igjen. Slik kjente jeg det overfor disse i Bet Shemesh."
"Når det gjelder ultraortodokse, de på den ekstreme høyresiden, og visse andre grupper i det israelske samfunnet så føler jeg meg ikke fremmed ovenfor dem. Men jeg føler meg adskilt fra dem. Det er en type intimitet som man noen ganger finner i en voldsom krangel, en intimitet der man ikke snakker. Men de er ikke fremmede for meg. Det er ikke noe sted i Israel som gir meg den følelsen jeg har når jeg er i Skandinavia, og går rundt i skandinaviske byer. Jeg vet at jeg er totalt fremmed. De har ikke de minnene som jeg har. De er ikke redd for det som jeg er redd for. De håper ikke på det som jeg håper på. I Israel kan man trykke på en knapp som bringer felles minner. Vi kan tolke dem på forskjellige måter, vi kan krangle om det, og være uenige med hverandre i hvert eneste ord. Men det er jo en fornøyelse å krangle.”
I boken “En fortelling om kjærlighet og mørke” avslører Amos Oz sin personlige tragedie – moren som begikk selvmord da han var 12 år. På spørsmål om denne hendelsen gjorde ham til et skrivende menneske, sier Oz:
“Det var uten tvil en formende hendelse, fordi det gjorde meg sint på alt og alle. Jeg anklaget henne som jeg trodde ikke elsket meg. Jeg anklaget min far som ikke var som han skulle – hadde han vært det så hadde ikke moren min forlatt ham. Jeg anklaget meg selv. Hadde jeg vært en god sønn så hadde hun elsket meg og ikke forlatt meg. Men jeg sier ikke at jeg ble et skrivende menneske på grunn av denne hendelsen. Jeg begynte å lage fortellinger allerede da jeg var fem år. Jeg var både produsent og konsument av fortellinger. Alle mennesker er faktisk det, men jeg var det kanskje litt mer enn andre. Inntil denne dag sitter jeg og observerer mennesker, som en spion, enten jeg er på sykehus, på bussen, på flyplassen, i banken eller på en kafé. Jeg får tak i brokker av en samtale, ser hvordan folk er kledd, på kroppsspråket deres, jeg ser spesielt på skoene. Å se på folk og finne opp historien deres er verdens beste underholdning. Dette lever jeg av.”
Hva slags refleksjoner gjør Oz seg nå når han har blitt 70 år?
“Å være en 70-årig israeler er som å være en 250 år gammel amerikaner. Jeg har sett Israels Boston Tea Party – Amerikas fødsel - med mine egne øyne. Jeg kjente personlig den israelske George Washington og Lincoln. Alle som idag befinner seg på pengesedlene våre, kjente jeg personlig. Det er et langt liv, et intensivt og hardt liv. Fullt av smerte, farer og irritasjonsmomenter. 70 år i Israel er et meget langt liv, med mye historie.”
tirsdag 12. mai 2009
Israel ser fremdeles bra ut, vorter og slikt til tross
"I have my very own Israel problem and it is this: the Israel I know, which I have visited for weeks at a time, which I experience through its literature and media and the Israeli citizens I have met, bears no relation to the Israel I see in most of the Western media. That Israel seems almost to dominate Western intellectual life. It is commonly held that Israel lies at the heart of the widespread Muslim hostility to the West and much of the ideological conflict in the Middle East. But Israel must surely also lie at the heart of the West itself; it is so often the centrepoint of raging ideological debate, shrill mutual denunciation, ferocious polemic, emotional demonstrations, university activism and academic boycotts..."
Slik starter en artikkel i en australsk avis som jeg nylig kom over. Den er vel verdt å lese i sin helhet, selv om den er litt lang:
Israel still looks good, warts and all
Slik starter en artikkel i en australsk avis som jeg nylig kom over. Den er vel verdt å lese i sin helhet, selv om den er litt lang:
Israel still looks good, warts and all
søndag 10. mai 2009
Pavebesøk
I disse dager er pave Benedict XVI på rundreise i Midtøsten. Han har allerede fått blodet til å koke i enkelte kretser da han under sitt besøk i Jordan oppfordret til forsoning mellom kristne og jøder. Imorgen ankommer paven Israel. Dette er naturlig nok en stor begivenhet. Paven vil mottas med pomp og prakt, og med et massivt sikkerhetsoppbud (80 000 sikkerhetsvakter er utplassert, ifølge Jerusalem Post). Det vil koste deretter. Paven skal ifølge planen holde messer rundt omkring i det hellige land. Disse skal være statsfinansiert. Foruten å utføre religiøse plikter skal han også besøke blant annet president Peres, statsminister Netanyahu og Yad Vashem, minnesmerket over de jødiske ofrene for Shoah. Han skal også treffe Noam Shalit, far til den israelske soldaten som fremdeles er fange hos Hamas i Gaza. Eller hvor han nå er.
Besøket skaper utvilsomt positiv publisitet rundt Israel, noe som generelt sett oppfattes som kjærkomment. Imidlertid er ikke alt bare fryd og gammen. De israelske kritiske røstene tier ikke overfor ham som er øverste leder for millioner av mennesker. Det pekes på at gudsmannen har en noe snusket bakgrunn - han var nemlig medlem av Hitlerjugend og senere Wehrmacht i tenårene. Dessuten har han jo nylig restituert et prest som tidligere ble avsatt fordi han benektet Holocaust, og han har erklært den katolske paven under den annen verdenskrig, Pius XII, for å være en helgen. Den samme paven var heller likegyldig til jødenes skjebne i denne perioden. Jo, det er nok behov for forsonende ord og handlinger fra pave Benedict under besøket i jødestaten. Fra venstresiden i israelsk politikk legger man mer vekt på pavens "religiøse radikalisme". Et medlem av den israelske nasjonalforsamlingen, den tidligere TV-personligheten og åpent homofile Nitzan Horowitz, oppsummerte det slik: "Han gjør verden til et verre sted". Horowitz har erklært at han vil boikotte alle arrangementer hvor paven deltar. Andre har valgt en mer høylydt protestform: Tuting med bilhorn mens paven besøker Yad Vashem.
Samtidig er det ting som tyder på at man ikke kan forvente at israelerne går mann av huse hverken for å hylle paven eller protestere mot ham, tross hans store betydning. En indikasjon på dette er søkemotoren Google. Blant israelere ligger søkeforholdet mellom paven og det britiske bandet Depeche Mode, som i kveld holdt konsert i Tel Aviv, på 3 til 27 i pavens disfavør. 50 000 israelere overvar konserten.
Besøket skaper utvilsomt positiv publisitet rundt Israel, noe som generelt sett oppfattes som kjærkomment. Imidlertid er ikke alt bare fryd og gammen. De israelske kritiske røstene tier ikke overfor ham som er øverste leder for millioner av mennesker. Det pekes på at gudsmannen har en noe snusket bakgrunn - han var nemlig medlem av Hitlerjugend og senere Wehrmacht i tenårene. Dessuten har han jo nylig restituert et prest som tidligere ble avsatt fordi han benektet Holocaust, og han har erklært den katolske paven under den annen verdenskrig, Pius XII, for å være en helgen. Den samme paven var heller likegyldig til jødenes skjebne i denne perioden. Jo, det er nok behov for forsonende ord og handlinger fra pave Benedict under besøket i jødestaten. Fra venstresiden i israelsk politikk legger man mer vekt på pavens "religiøse radikalisme". Et medlem av den israelske nasjonalforsamlingen, den tidligere TV-personligheten og åpent homofile Nitzan Horowitz, oppsummerte det slik: "Han gjør verden til et verre sted". Horowitz har erklært at han vil boikotte alle arrangementer hvor paven deltar. Andre har valgt en mer høylydt protestform: Tuting med bilhorn mens paven besøker Yad Vashem.
Samtidig er det ting som tyder på at man ikke kan forvente at israelerne går mann av huse hverken for å hylle paven eller protestere mot ham, tross hans store betydning. En indikasjon på dette er søkemotoren Google. Blant israelere ligger søkeforholdet mellom paven og det britiske bandet Depeche Mode, som i kveld holdt konsert i Tel Aviv, på 3 til 27 i pavens disfavør. 50 000 israelere overvar konserten.
tirsdag 5. mai 2009
Aldri mer døde potteplanter!
Etter et par dystre bloggposter tenkte jeg å lette litt på stemningen ved å presentere et israelsk fenomen: Trær som sms'er eierne sine når de er tørste. Teknologien som muliggjør dette er utviklet av israelske forskere, og vil redusere bruken av vann med 30-40%. Denne teknologien kommer til å ligge i butikkhyllene om 3-4 år. Det er vel jordbrukere i varmere strøk som utgjør målgruppen, men det er kanskje et aldri så lite lys i enden av tunnellen for oss som sliter med å beholde et grønt miljø innendørs.
Jeg føler også trang til å komme med et par generelle betraktninger rundt dette. Tiltakslyst og kreativitet er jo to kjennetegn ved det israelske samfunnet. Israel er et lite land med få naturressurser. Det satses derfor stort på de menneskelige ressursene. Når man i tillegg tar i betraktning et generelt høyt utdannelsesnivå, det faktum at myndighetene ikke akkurat syr puter under armene på folk (for good and for bad), og at mange er villige til å satse mye, er personlige initiativ ett av resultatene. Israel skal for eksempel ha det høyeste antall start-up selskaper i verden i forhold til befolkningen - og det nest høyeste etter USA i absolutt forstand. Det er spesielt innen high-tech at israelske nyvinninger gjør seg gjeldende.
Israeli trees can text message their farmers when thirsty
Jeg føler også trang til å komme med et par generelle betraktninger rundt dette. Tiltakslyst og kreativitet er jo to kjennetegn ved det israelske samfunnet. Israel er et lite land med få naturressurser. Det satses derfor stort på de menneskelige ressursene. Når man i tillegg tar i betraktning et generelt høyt utdannelsesnivå, det faktum at myndighetene ikke akkurat syr puter under armene på folk (for good and for bad), og at mange er villige til å satse mye, er personlige initiativ ett av resultatene. Israel skal for eksempel ha det høyeste antall start-up selskaper i verden i forhold til befolkningen - og det nest høyeste etter USA i absolutt forstand. Det er spesielt innen high-tech at israelske nyvinninger gjør seg gjeldende.
Israeli trees can text message their farmers when thirsty
fredag 1. mai 2009
Om sorg og glede
Onsdag 29. april feiret israelerne uavhengighetsdagen. Det er en feiring med mye lyd, høy musikk, spraybokser, helnattsfester, og den obligatoriske grillingen med familien i parken. Deretter følger den offentlige oppryddingsaksjonen.
Uken før uavhengighetsdagen er den “stille uken” - i et land hvor stillhet ikke akkurat er det karakteristiske. Radioen spiller bare triste sanger, og for mange israelere er dette den tyngste tiden på året. Uken innledes med Holocaust-dagen (se forrige bloggpost), kulminerer i minnedagen for falne soldater og terrorofre, og glir til slutt over i uavhengighetsdagen. I henhold til jødisk tradisjon begynner den nye dagen når solen går ned. Slik inntreffer to markeringer med vidt forskjellig innhold på samme kveld. Dagen for å sørge over de døde går ut, og dagen for å glede seg over uavhengighet innledes. Seremonimestrene har en vanskelig oppgave med å gjøre overgangen verdig.
I alt har Israel 22.570 falne soldater og terrorofre. Av disse er 1.723 terrorofre. 133 har blitt lagt til listen siden ifjor, 17 av disse terrorofre. Kanskje dette er tørre tall, men de merkes godt i en relativt liten og sammensveiset befolkning. Så og si alle israelere har mistet nær familie eller venner i krigshandlinger eller terror. “Hvor mange begravelser til jevnaldrende har folk på vår alder vært i i et sted om Norge?” Slik spurte en venn av meg, retorisk. En av mine kolleger på ambassaden fortalte meg med lav stemme at broren hans hadde blitt drept i en terroraksjon på et marked i Jerusalem. En fetter og svoger hadde blitt drept som soldater. “Og så har jeg jo mange venner som.... ja, så du skjønner, denne dagen er veldig vanskelig for oss”.
Når man slår på TV ser man bilder av unge menn rulle over skjermen, med navn og alder. Det er intervjuer med familier som sitter tilbake. De pårørende sier alle det samme: “Man sier at tiden leger alle sår. Men det er heller omvendt. For hvert år blir lengselen dypere og smerten mer uutholdelig”. Et TV-team besøker familiene til to nylig falne, Yossi and Nitai. Den første druser, den andre religiøs jøde, hvis familier har funnet sammen i etterkant. De og to andre israelske soldater ble drept av egen ild under militæroperasjonen i Gaza da en israelsk tank ved en feiltakelse skjøt mot huset hvor de satt. Ikke alle drepes med hensikt, slik noen i Norge ser ut til å tro. Noen ganger begås feil, som dessverre ikke kan rettes opp.
Israel er på den ene siden et individualistisk samfunn, hvor fokus er på enkeltpersoner og på enkeltskjebner. Det er unaturlig at unge mennesker dør. Det fremstår som en fryktelig feil, noe som ikke skulle ha skjedd. På den annen side er det en dyp erkjennelse av at dette er prisen for en egen stat. For frihet og sikkerhet. Dette forklarer den fremtredende plassen som det militære har i Israel. Uten et sterkt forsvar og soldater som setter livet på spill, intet land. Dette er nok noe som vi i vårt rolige hjørne, med fredsæle naboer og relativt udramatiske historie, naturlig nok har vanskelig for å forstå. Dessuten er militæret også et uttrykk for stolthet for et folk som i nesten 2000 år har vært uten forsvar og militær erfaring. Til tross for dette har de klart å forsvare landet de ble tildelt i 1947 i over seksti år og gjennom flere kriger.
Vi tar kanskje fred og frihet for gitt. Det er det nå 2-3 generasjoner av israelere som er oppvokst i et fritt land. Men de fleste israelere er redde for å se for langt fremover, har jeg inntrykk av. Det er nok av dystre fremtidsvisjoner. De lever heller i nuet. Samtidig lever håpet om fred og normalitet, at alt skal bli bra. “Yihye beseder” er et typisk israelsk uttrykk - “det ordner seg”. I talen for uavhengighetsdagen sa statsminister Netanyahu sa noe som jeg tror er ganske representativt for hvordan man tenker: “Vi rekker ut hendene til våre naboer. Men vi vil aldri, aldri gjøre kompromisser på vår sikkerhet”.
Uken før uavhengighetsdagen er den “stille uken” - i et land hvor stillhet ikke akkurat er det karakteristiske. Radioen spiller bare triste sanger, og for mange israelere er dette den tyngste tiden på året. Uken innledes med Holocaust-dagen (se forrige bloggpost), kulminerer i minnedagen for falne soldater og terrorofre, og glir til slutt over i uavhengighetsdagen. I henhold til jødisk tradisjon begynner den nye dagen når solen går ned. Slik inntreffer to markeringer med vidt forskjellig innhold på samme kveld. Dagen for å sørge over de døde går ut, og dagen for å glede seg over uavhengighet innledes. Seremonimestrene har en vanskelig oppgave med å gjøre overgangen verdig.
I alt har Israel 22.570 falne soldater og terrorofre. Av disse er 1.723 terrorofre. 133 har blitt lagt til listen siden ifjor, 17 av disse terrorofre. Kanskje dette er tørre tall, men de merkes godt i en relativt liten og sammensveiset befolkning. Så og si alle israelere har mistet nær familie eller venner i krigshandlinger eller terror. “Hvor mange begravelser til jevnaldrende har folk på vår alder vært i i et sted om Norge?” Slik spurte en venn av meg, retorisk. En av mine kolleger på ambassaden fortalte meg med lav stemme at broren hans hadde blitt drept i en terroraksjon på et marked i Jerusalem. En fetter og svoger hadde blitt drept som soldater. “Og så har jeg jo mange venner som.... ja, så du skjønner, denne dagen er veldig vanskelig for oss”.
Når man slår på TV ser man bilder av unge menn rulle over skjermen, med navn og alder. Det er intervjuer med familier som sitter tilbake. De pårørende sier alle det samme: “Man sier at tiden leger alle sår. Men det er heller omvendt. For hvert år blir lengselen dypere og smerten mer uutholdelig”. Et TV-team besøker familiene til to nylig falne, Yossi and Nitai. Den første druser, den andre religiøs jøde, hvis familier har funnet sammen i etterkant. De og to andre israelske soldater ble drept av egen ild under militæroperasjonen i Gaza da en israelsk tank ved en feiltakelse skjøt mot huset hvor de satt. Ikke alle drepes med hensikt, slik noen i Norge ser ut til å tro. Noen ganger begås feil, som dessverre ikke kan rettes opp.
Israel er på den ene siden et individualistisk samfunn, hvor fokus er på enkeltpersoner og på enkeltskjebner. Det er unaturlig at unge mennesker dør. Det fremstår som en fryktelig feil, noe som ikke skulle ha skjedd. På den annen side er det en dyp erkjennelse av at dette er prisen for en egen stat. For frihet og sikkerhet. Dette forklarer den fremtredende plassen som det militære har i Israel. Uten et sterkt forsvar og soldater som setter livet på spill, intet land. Dette er nok noe som vi i vårt rolige hjørne, med fredsæle naboer og relativt udramatiske historie, naturlig nok har vanskelig for å forstå. Dessuten er militæret også et uttrykk for stolthet for et folk som i nesten 2000 år har vært uten forsvar og militær erfaring. Til tross for dette har de klart å forsvare landet de ble tildelt i 1947 i over seksti år og gjennom flere kriger.
Vi tar kanskje fred og frihet for gitt. Det er det nå 2-3 generasjoner av israelere som er oppvokst i et fritt land. Men de fleste israelere er redde for å se for langt fremover, har jeg inntrykk av. Det er nok av dystre fremtidsvisjoner. De lever heller i nuet. Samtidig lever håpet om fred og normalitet, at alt skal bli bra. “Yihye beseder” er et typisk israelsk uttrykk - “det ordner seg”. I talen for uavhengighetsdagen sa statsminister Netanyahu sa noe som jeg tror er ganske representativt for hvordan man tenker: “Vi rekker ut hendene til våre naboer. Men vi vil aldri, aldri gjøre kompromisser på vår sikkerhet”.
Abonner på:
Innlegg (Atom)