For en knapp måned siden ble det utlyst en skrivekonkurranse i Israel. Formålet var å tilpasse fortellerkunsten til vår tids mest populære skriveformat: SMSer - i den litterære nyvinningens navn. Omkring 11 000 fortellinger ble sendt inn til juryen, i SMS-format. De tre vinnerne var alle kvinner.
Grensen på 140 tegn (som er maks antall tegn i en tekstmelding) kan kanskje virke vel minimal. Men personlig har jeg blitt aldri så lite hektet på dette. Faktisk er det ganske mye informasjon som kan presses inn i få ord, eller mellom dem.
Jeg avstår fra å oversette vinnerfortellingene, men i all korthet kan jeg røpe at en handlet om sæd-donasjon, en annen om Shoah - Holocaust, mens den tredje var meg ganske ubegripelig.
tirsdag 9. juni 2009
onsdag 3. juni 2009
Utsikt fra mitt midlertidige oppholdssted
På denne tiden av året er trærne med de himmelblå blomstene et tema som går igjen. Dessverre, grunnet vannmangel og påfølgende offentlige vannsparingsplaner, vil grøntarealer bli et trist syn etterhvert som sommeren skrider frem.
tirsdag 2. juni 2009
Sirene klokka 11
Idag ble det avholdt en landsomfattende sirene-øvelse. Den største øvelsen i sitt slag i Israel noensinne. Scenarioet er at man blir angrepet med raketter fra Gaza, fra Vestbredden, fra Libanon, fra Syria, eller fra Iran. Eller fra alle på én gang. Det sto ikke helt klart for meg. Men alle virker mer eller mindre sannsynlige.
Da sirenen gikk klokken 11 på formiddagen skulle man sporenstreks løpe til nærmeste tilfluktsrom, til det sikreste rommet i leiligheten, eller hvis man befant seg i åpent terreng: Legge seg flatt ned med hendene på hodet. Det er sikkert en fornuftig ting og avholde slike landsomfattende øvelser i ny og ne, trusselbildet tatt i betraktning. En annen sak er vel om "folk flest" spiller med når alle vet at det kun er en øvelse.
For min egen del sto jeg i vinduet og så ut. Jeg så flere gjøre det samme. Noe man absolutt ikke bør gjøre under et rakettangrep. Jeg innrømmer gjerne at sirenen - som minner mest om dødsrallingen til kjempeelefantene i Ringenes Herre - ga meg noen grøss. Tanken på at kanskje "øvelsen" av en eller annen grunn skulle vise seg å være ekte saker, streifet meg - slik jeg og noen venner hadde tullet om i forkant. Men ingen iranske raketter falt, iallefall ikke i mitt område, så da hadde vel ikke regjeringen bestemt seg for å utnytte øvelsen hvor formodentlig hele Israels folk satt i tilfluktsrom, til å angripe Irans atomarsenal likevel. Dette ifølge vår private tulle-analyse, off-the-record.
Men nå vet iallefall de som har ønske om å sende oss noen raketter at vi er forberedt. Eller iallefall at sirenene virker.
Oppdatering: Det var forresten ikke alle sirenene som virket. Det ble også uttrykt skuffelse over at så få israelere tok sirenen til etterretning. Det som iallefall er sikkert er at media i de ovenfor nevnte landene viet øvelsen stor oppmerksomhet. Selveste Ahmadinejad skal etter sigende ha fulgt med på israelsk kanal 2 under live-overføringen av øvelsen.
Da sirenen gikk klokken 11 på formiddagen skulle man sporenstreks løpe til nærmeste tilfluktsrom, til det sikreste rommet i leiligheten, eller hvis man befant seg i åpent terreng: Legge seg flatt ned med hendene på hodet. Det er sikkert en fornuftig ting og avholde slike landsomfattende øvelser i ny og ne, trusselbildet tatt i betraktning. En annen sak er vel om "folk flest" spiller med når alle vet at det kun er en øvelse.
For min egen del sto jeg i vinduet og så ut. Jeg så flere gjøre det samme. Noe man absolutt ikke bør gjøre under et rakettangrep. Jeg innrømmer gjerne at sirenen - som minner mest om dødsrallingen til kjempeelefantene i Ringenes Herre - ga meg noen grøss. Tanken på at kanskje "øvelsen" av en eller annen grunn skulle vise seg å være ekte saker, streifet meg - slik jeg og noen venner hadde tullet om i forkant. Men ingen iranske raketter falt, iallefall ikke i mitt område, så da hadde vel ikke regjeringen bestemt seg for å utnytte øvelsen hvor formodentlig hele Israels folk satt i tilfluktsrom, til å angripe Irans atomarsenal likevel. Dette ifølge vår private tulle-analyse, off-the-record.
Men nå vet iallefall de som har ønske om å sende oss noen raketter at vi er forberedt. Eller iallefall at sirenene virker.
Oppdatering: Det var forresten ikke alle sirenene som virket. Det ble også uttrykt skuffelse over at så få israelere tok sirenen til etterretning. Det som iallefall er sikkert er at media i de ovenfor nevnte landene viet øvelsen stor oppmerksomhet. Selveste Ahmadinejad skal etter sigende ha fulgt med på israelsk kanal 2 under live-overføringen av øvelsen.
Tre uker i det hellige land
Jeg har allerede brukt opp i overkant av én uke av mitt lenge etterlengtede opphold i Israel. Tiden går fort her. Inntrykkene står i kø, også for meg som har vennet meg til livet her. Det er et land i konstant forandring og med et forbløffende mangfold. Det er fullt mulig å sitte på fortauskanten i timesvis og observere, uten å bli lei. I mellomtiden har man rukket å le godt for seg selv, fnyst gjennom nesen opp til flere ganger, sett bort i beskjemmelse eller medlidenhet, fått opptil flere ideer til romaner, og muligens fått seg nye venner.
Det er litt mer enn et halvt år siden jeg var her sist, og jeg bestemte meg for å se landet med "nye" øyne. Hva er det som umiddelbart slår meg som anderledes enn i Norge? (Det er selvfølgelig et spørsmål om det i det hele tatt finnes likhetstrekk. For anledningen har jeg ett på hånden: Byråkratiet)
Dette er mine umiddelbare ulikhetspunkter:
1) Sikkerhetstiltak:
Det første møte med Israel får man naturlig nok på flyplassen ved ankomst. Denne gangen gikk sikkerhetssjekken som kniv i varmt smør, så jeg svarte nok nogenlunde konsistent på "what is your purpose of the visit". Når man er vel innenfor landets grenser (grenser og grenser, det er jo et definisjonsspørsmål), kan man ikke unngå å legge merke til sikkerhetsvaktene som er plassert foran kjøpesentre, kaféer, utesteder, og diverse offentlige bygninger. Etterhvert blir man vant til dem, og åpner vesker og bager uoppfordret. Noen ganger hender det selvfølgelig at man åpner vesken for personer som ikke er vakter, men som tilfeldigvis henger ved inngangen.
2) Lydnivå:
Stillheten er ikke-eksisterende her. Når jeg skal beskrive Norge for en israeler sier jeg følgende: "Norge er grønt, stort, og stille". Det høye lydnivået har selvfølgelig sammenheng med at det bor mange mennesker på et lite område, og at middelhavsfolk er en tendens til å gjøre mer ut av seg enn folk fra det frosne Norden.
3) Befolkningstetthet:
Mer enn halvparten av befolkningen her er konsentrert i Tel Aviv-området. Tilgang til jobber er hovedårsaken, men for unge mennesker er det heller miljøet som tiltrekker. Tel Aviv er byen som aldri sover, som er oppe 24/7, og hvor et overveldende flertall er under 35 og single. Resultatet er uoverkommelige boligpriser (Oslo-nivå. Ta med i betraktning at israelere tjener i underkant av halvparten av en gjennomsnittlig norsk lønn), og at folk bor tett. Og at det alltid er kø. Kø på veiene, kø i butikker, kø i fotgjengeroverganger, kø når man går på tur i naturen.
4) Intensitet, stress, energi
Mitt inntrykk er at israelere er usedvanlig energiske, av natur eller av ren nødvendighet. Alle mine bekjente jobber (gjerne fulltid), studerer (gjerne fulltid), har et fullverdig sosialt liv, eventuelt familieliv, og er ofte engasjerte politisk og sosialt. Sosial planlegging gjøres ofte omtrent én time til 10 minutter i forkant. Dette kan selvfølgelig være irriterende hvis man er vant med mer inngående planlegging (som f.eks. nord-europeere), men det introduserer definitivt et element av fleksibilitet og spenning i hverdagen.
5) Befolkningsmangfold
Israelerne har innvandret fra et tresifret antall land. Hvis jeg gjør en overfladisk oppregning består Israel hovedsaklig av jøder som har innvandret fra Europa (flesteparten fra Øst-Europa, mange av dem Holocaust-overlevende), tidligere Sovjetunionen, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Midt-Østen, India, Iran og Etiopia. Av arabere - muslimer og kristne. Av drusere. Av tsjerkessere. Av fremmedarbeidere, hovedsaklig fra Sør-Øst-Asia, India og Vest-Afrika. Flyktninger fra Darfur. Diverse avhoppere som av ulike grunner har klart å klamre seg fast her, lovlig eller ulovlig. I tillegg har man det alltid forvanskende elementet av religion. Man finner alt. Fra den mest brennende og fanatiske religiøsitet, til en like brennende og fanatisk anti-religiøsitet. Resultatet av alt dette er uunngåelige sosiale problemer, sammenstøt mellom ulike grupper, misnøye, og en dose rasisme og mistenkliggjøring. Eller kanskje man like gjerne kan peke på at til tross for alt dette bor gruppene som regel fredelig sammen, etter en eller to generasjoner ser man giftermål mellom dem, alle har mulighet til å ta høyere utdanning, og gjøre karriere. Det er mange suksesshistorier. Og selvfølgelig nok av eksempler på det motsatte.
6) Problemer
Det er lett å romantisere en tilværelse man selv ikke er en del av. Faktum er at livet her er langt fra lett, og folk presenterer velvillig sine klagemål. Som oftest dreier det seg naturlig nok om privatøkonomien. Folk flest tjener lite, noen mindre enn andre, og levekostnadene er relativt høye. Sosialstønadene kan man knapt leve på. Når det gjelder fredsprosessen er man desillusjonert. Scenarioet er som regel det følgende: "Vi er villige til å gjøre store kompromisser for fred - vi gir gjerne fra oss Vestbredden og Golanhøydene. Men vi tror ikke på dem [dvs. de arabiske lederne]". Israelerne er lei av krig, konflikt, og usikkerhet angående fremtiden. Prøver å la være å tenke på alle de mulige krigsscenarioene, og håper på det beste. Vanligvis avsluttes en miserabel politisk og strategisk analyse med refrenget "det ordner seg til slutt". Men stemningen har blitt mørkere. Irans atomvåpenprogram og åpenlyse trusler mot Israel, og de nye truslene i nærmiljøet som en mulig Hizballah-seier ved valget i Libanon, Hamas i Gaza og en mulig Hamas-overtakelse på Vestbredden, gir ingen grunn til optimisme. "Israel har ikke så stor sjanse til å overleve - vi må innse det". Er løsningen å dra til utlandet? Men å friste lykken som minoritet påkaller blandede følelser. Man husker altfor godt det jødiske folkets erfaringer i diasporaen. Og man tror ikke at Vesten har forandret sin grunnleggende holdning til jødene.
I forhold til de overnevnte problemene går det opp for en at de siste tiders store stridsspørsmålene i Norge - nei eller ja til politi-hijab, valget mellom svenske eller amerikanske jagerfly, og fornuftig forvaltning av oljefondet - er på et litt annet nivå.
Det er litt mer enn et halvt år siden jeg var her sist, og jeg bestemte meg for å se landet med "nye" øyne. Hva er det som umiddelbart slår meg som anderledes enn i Norge? (Det er selvfølgelig et spørsmål om det i det hele tatt finnes likhetstrekk. For anledningen har jeg ett på hånden: Byråkratiet)
Dette er mine umiddelbare ulikhetspunkter:
1) Sikkerhetstiltak:
Det første møte med Israel får man naturlig nok på flyplassen ved ankomst. Denne gangen gikk sikkerhetssjekken som kniv i varmt smør, så jeg svarte nok nogenlunde konsistent på "what is your purpose of the visit". Når man er vel innenfor landets grenser (grenser og grenser, det er jo et definisjonsspørsmål), kan man ikke unngå å legge merke til sikkerhetsvaktene som er plassert foran kjøpesentre, kaféer, utesteder, og diverse offentlige bygninger. Etterhvert blir man vant til dem, og åpner vesker og bager uoppfordret. Noen ganger hender det selvfølgelig at man åpner vesken for personer som ikke er vakter, men som tilfeldigvis henger ved inngangen.
2) Lydnivå:
Stillheten er ikke-eksisterende her. Når jeg skal beskrive Norge for en israeler sier jeg følgende: "Norge er grønt, stort, og stille". Det høye lydnivået har selvfølgelig sammenheng med at det bor mange mennesker på et lite område, og at middelhavsfolk er en tendens til å gjøre mer ut av seg enn folk fra det frosne Norden.
3) Befolkningstetthet:
Mer enn halvparten av befolkningen her er konsentrert i Tel Aviv-området. Tilgang til jobber er hovedårsaken, men for unge mennesker er det heller miljøet som tiltrekker. Tel Aviv er byen som aldri sover, som er oppe 24/7, og hvor et overveldende flertall er under 35 og single. Resultatet er uoverkommelige boligpriser (Oslo-nivå. Ta med i betraktning at israelere tjener i underkant av halvparten av en gjennomsnittlig norsk lønn), og at folk bor tett. Og at det alltid er kø. Kø på veiene, kø i butikker, kø i fotgjengeroverganger, kø når man går på tur i naturen.
4) Intensitet, stress, energi
Mitt inntrykk er at israelere er usedvanlig energiske, av natur eller av ren nødvendighet. Alle mine bekjente jobber (gjerne fulltid), studerer (gjerne fulltid), har et fullverdig sosialt liv, eventuelt familieliv, og er ofte engasjerte politisk og sosialt. Sosial planlegging gjøres ofte omtrent én time til 10 minutter i forkant. Dette kan selvfølgelig være irriterende hvis man er vant med mer inngående planlegging (som f.eks. nord-europeere), men det introduserer definitivt et element av fleksibilitet og spenning i hverdagen.
5) Befolkningsmangfold
Israelerne har innvandret fra et tresifret antall land. Hvis jeg gjør en overfladisk oppregning består Israel hovedsaklig av jøder som har innvandret fra Europa (flesteparten fra Øst-Europa, mange av dem Holocaust-overlevende), tidligere Sovjetunionen, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Midt-Østen, India, Iran og Etiopia. Av arabere - muslimer og kristne. Av drusere. Av tsjerkessere. Av fremmedarbeidere, hovedsaklig fra Sør-Øst-Asia, India og Vest-Afrika. Flyktninger fra Darfur. Diverse avhoppere som av ulike grunner har klart å klamre seg fast her, lovlig eller ulovlig. I tillegg har man det alltid forvanskende elementet av religion. Man finner alt. Fra den mest brennende og fanatiske religiøsitet, til en like brennende og fanatisk anti-religiøsitet. Resultatet av alt dette er uunngåelige sosiale problemer, sammenstøt mellom ulike grupper, misnøye, og en dose rasisme og mistenkliggjøring. Eller kanskje man like gjerne kan peke på at til tross for alt dette bor gruppene som regel fredelig sammen, etter en eller to generasjoner ser man giftermål mellom dem, alle har mulighet til å ta høyere utdanning, og gjøre karriere. Det er mange suksesshistorier. Og selvfølgelig nok av eksempler på det motsatte.
6) Problemer
Det er lett å romantisere en tilværelse man selv ikke er en del av. Faktum er at livet her er langt fra lett, og folk presenterer velvillig sine klagemål. Som oftest dreier det seg naturlig nok om privatøkonomien. Folk flest tjener lite, noen mindre enn andre, og levekostnadene er relativt høye. Sosialstønadene kan man knapt leve på. Når det gjelder fredsprosessen er man desillusjonert. Scenarioet er som regel det følgende: "Vi er villige til å gjøre store kompromisser for fred - vi gir gjerne fra oss Vestbredden og Golanhøydene. Men vi tror ikke på dem [dvs. de arabiske lederne]". Israelerne er lei av krig, konflikt, og usikkerhet angående fremtiden. Prøver å la være å tenke på alle de mulige krigsscenarioene, og håper på det beste. Vanligvis avsluttes en miserabel politisk og strategisk analyse med refrenget "det ordner seg til slutt". Men stemningen har blitt mørkere. Irans atomvåpenprogram og åpenlyse trusler mot Israel, og de nye truslene i nærmiljøet som en mulig Hizballah-seier ved valget i Libanon, Hamas i Gaza og en mulig Hamas-overtakelse på Vestbredden, gir ingen grunn til optimisme. "Israel har ikke så stor sjanse til å overleve - vi må innse det". Er løsningen å dra til utlandet? Men å friste lykken som minoritet påkaller blandede følelser. Man husker altfor godt det jødiske folkets erfaringer i diasporaen. Og man tror ikke at Vesten har forandret sin grunnleggende holdning til jødene.
I forhold til de overnevnte problemene går det opp for en at de siste tiders store stridsspørsmålene i Norge - nei eller ja til politi-hijab, valget mellom svenske eller amerikanske jagerfly, og fornuftig forvaltning av oljefondet - er på et litt annet nivå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)