Debattinnlegg publisert i Aftenposten tirsdag 28. juli 2009:
Det er nå over et halvt år siden den israelske militæroperasjonen i Gaza ble avsluttet. Av alle tragedier i verden er det denne som får suverent mest oppmerksomhet. Israel generelt og det israelske forsvaret (IDF) spesielt har måttet tåle sterk fordømmelse og beskyldninger, senest etter den nylig utgitte rapporten til ”Breaking the Silence”, hvor anonyme israelske soldater ”snakker ut”.
Det er imidlertid god grunn til å ta disse soldat-vitneutsagnene med en klype salt. Ved gjennomlesning ser man først og fremst at disse israelske soldatene som skal ha deltatt i militæroperasjonen i Gaza, gjerne beretter om hendelser de selv ikke har vært vitne til. De fremfører generelle påstander, fremlegger egne tolkninger av den rådende stemningen og av samtaler som skal ha funnet sted, eller av ordre som skal ha blitt gitt.
Dernest gir vitneutsagnene i seg selv neppe grunnlag for å konkludere med at IDF har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser og barbari. De beviser snarere det motsatte: At IDF ikke var ute etter å angripe sivile. Det mangler ikke på vitneutsagn som eksempelvis refererer til de mange tiltakene militærledelsen iverksatte for å advare sivilbefolkningen i Gaza, ved utslipp av flyveblader, telefonoppringninger og beskjeder over radio. Men ikke minst ser man tydelig utrykk for de mange dilemmaer et forsvar med et sterkt moralsk fundament møter i konfrontasjon med en terrororganisasjon som Hamas, hvis strategi og taktikk nettopp er å bruke sivilbefolkningen i sin væpnede kamp.
Eksempler på dette er beskytning fra bolighus, våpenlagre i og minelegging av sivile bygninger som skoler og moskeer, bruk av ambulanser til å frakte våpen og Hamas-krigere, og bruk av gamle, kvinner og barn som menneskelige skjold, samt selvmordsbombere. Nok en kompliserende faktor var at de fleste Hamas-krigerne ikke var uniformerte. Dette satte IDF i en uhyre vanskelig posisjon, hvor man på den ene siden hadde ansvar for den enkelte soldats liv, og på den andre siden skulle det tas hensyn til en sivilbefolkning som i stor grad var involvert i stridighetene.
Det mangler ikke på soldater som kan bevitne dette. En av disse, Adam, en småbarnsfar fra Jerusalem som deltok i militæroperasjonen i Gaza (ikke blant soldatene i den nevnte rapporten), forteller at ”... en av de mest vanlige taktikkene til Hamas var at de brøt seg inn i folks hus og tvang beboerne ut med geværet rettet mot ryggen deres. Når folk kom ut i gatene, løp de. Hamas gjorde dette fordi de visste at enhver som er ute i gatene i en krigssone, sannsynligvis blir skutt... Hvis du ser noen som løper mot deg under en krig, skyter du. Du har ikke alltid tid til å identifisere alder, kjønn og personens intensjoner. De kan løpe mot deg, trykke på en knapp, eksplodere, og ta deg med seg i døden. Det har jeg opplevd tidligere... "
Det er også viktig å ta høyde for at IDF består av vanlige mennesker som kan begå feil, til tross for god teknologi, som da for eksempel fire israelske soldater ble drept av sine egne. Det er spesielt stort potensiale for feilberegninger i en situasjon som på Gaza-stripen, hvor grensene mellom stridende og ikke-stridende er så utvisket, hvor presset på den enkelte soldat er stort, og hvor frykt spiller en stor rolle. I tillegg har man kun begrenset informasjon om det som skjer. Situasjoner som ser truende ut, kan i ettertid vise seg å være harmløse. Dette er perspektiver som savnes i den norske debatten.
Jeg vil gjerne gjøre det helt klart: Sivile dødsfall er forferdelige og dypt beklagelige. Det er trist og tragisk å se raserte bygninger. Men dette er først og fremst resultatet av et bevisst strategisk valg som Hamas har gjort. Når Hamas bruker sivilbefolkningen i krigføringen, mens Israel sender sin sivilbefolkning ned i tilfluktsrommene, blir dødstallene deretter. Begge folk sitter igjen som tapere i dette spillet hvor reglene blir sterkt påvirket av islamistiske ekstremister. Både palestinere og israelere fortjener en bedre fremtid for seg og sine barn.
tirsdag 28. juli 2009
fredag 17. juli 2009
"I will not have anyone accuse me of acts stated in that report"
I går tok norsk media (som f.eks. vl.no, TV2, vg.no, dagbladet.no) opp igjen tråden fra vinterens relativt massive dekning av Israels militæroperasjon i Gaza. Anledningen var en rapport utgitt av den israelske organisasjonen "Breaking the Silence", hvor israelske soldater forteller om brudd på menneskerettighetene som skal har funnet sted under operasjonen i Gaza. Ingen av soldatene sto frem med navn eller bilde. Beskyldningene var meget generelle og henviste ikke til spesifikke og selvopplevde hendelser, men var basert på rykter og annen- og tredjehåndsberetninger.
Jeg vet jo at det israelske forsvaret, IDF, er en høyst menneskelig organisasjon. Det finnes råtne epler blant israelske soldater akkurat som i andre lands forsvar, og slik det også finnes moralske og gode soldater. Men at brudd på menneskerettighetene og en gjennomgående forakt for menneskeverdet er et gjennomgående trekk i IDF og blant israelske soldater, går mot enhver erfaring og kjennskap jeg har til disse og til det israelske samfunnet generelt. Derfor finner jeg det vanskelig å tro på disse rapportene som kommer ut med jevne mellomrom, og sverter IDF og israelske soldater med bred pensel. Uten at det dermed er sagt at jeg ikke tror det kan skje ting som ikke skulle ha skjedd, spesielt når både slagmarken og fienden er av en slik karakter som den er i Gaza.
Jeg spurte en venn av meg som tjenestegjorde som soldat inne i Gaza under militæroperasjonen, om hva han hadde å si til rapporten. Adam, en israeler med britisk mor i begynnelsen av 30-årene, nybakt far, og tilhørende den israelske venstresiden, svarte meg i løpet av få timer. Han oppfattet tydeligvis spørsmålet som en beskyldning om krigsforbrytelser, og tonen ble deretter. Svaret Adam ga meg var beroligende - jeg vet at han ikke lyver om slike ting. Jeg spurte ham derfor om tillatelse til å publisere det i bloggen min, uendret. Spesielt i disse tider, da det går sport i å bashe israelere, tror jeg at det er viktig at andre stemmer blir hørt - for de som vil lytte:
"First of all, that report [of "Breaking the Silence"] caused so much damage, that everyone is now calling me a war criminal. So I guess under these sick circumstances, that it's a fair question.
Ask yourself only this: You know me. Does this sound like something I would do or allow it to happen around me?I'll make it simple: I did not do, assist, support, see, hear of or participate in any activities remotely resembling anything described in the report. I can vouch for my unit on the systematic level and say that in no way were such acts regarded as legitimate, feasible, or even something you could 'get away with', and I have not heard of anything like this in my unit. Of course, I can not vouch for every soldier in the IDF.
During the entire duration of my stay in Gaza I did not encounter behavior resembling that described in the report. If I would have seen anything like that - I would have stopped it myself. If I were to ever encounter such behavior, and would not be able to stop it - I would leave the army immediately (if necessary I would desert) and report this to the Israeli authorities, Amnesty international and anyone else who would listen.
Did bad things happen there? Yes. It goes without saying. War is hell, and people die. But there is a world of difference between a war and a massacre. In this war civilians were used by Hamas, who realizing it lacked the technical military ability to win, used an alternative strategy of turning its expected loss into a political tool to be used in the war over public opinion.
If you seize territory in a war, it is no longer a fighting zone. The last thing you want to do is fight in close proximity to your base. That contradicts any logical military theory I have ever heard of. However, if you see someone running towards you during a war – you shoot. You don't always have time to distinguish and identify the age, gender and intentions of the person running towards you, seeing as you are terrified they will hit a button and explode, taking you with them. That has happened to me in the past, and you can be damn sure I still try and make any possible distinction and look for any possible alternative, before I fire my (American made) rifle.
Hamas know this. Therefore one of the most popular practices that Hamas use is forcefully entering people's houses and forcing them at gun point to step outside. Once people are out in the street – they run. Hamas do this knowing that anyone walking outside in the street in a battle zone is likely to get shot (This is after the IDF announced with loudspeakers, pamphlets and telephone calls that all civilians are to stay indoors until such time as the fighting stops). This cannibalistic practice is a method of raising the death toll, exclusively on the Palestinian side, which later on serves as a public opinion tool. It is in fact such an effective tool that it even caused you to write me and ask this question.
I hope you know me well enough to know that what I have said here is true.
Tell this to whoever you like. I will not have anyone accuse me of acts stated in that report.
Adam"
Jeg vet jo at det israelske forsvaret, IDF, er en høyst menneskelig organisasjon. Det finnes råtne epler blant israelske soldater akkurat som i andre lands forsvar, og slik det også finnes moralske og gode soldater. Men at brudd på menneskerettighetene og en gjennomgående forakt for menneskeverdet er et gjennomgående trekk i IDF og blant israelske soldater, går mot enhver erfaring og kjennskap jeg har til disse og til det israelske samfunnet generelt. Derfor finner jeg det vanskelig å tro på disse rapportene som kommer ut med jevne mellomrom, og sverter IDF og israelske soldater med bred pensel. Uten at det dermed er sagt at jeg ikke tror det kan skje ting som ikke skulle ha skjedd, spesielt når både slagmarken og fienden er av en slik karakter som den er i Gaza.
Jeg spurte en venn av meg som tjenestegjorde som soldat inne i Gaza under militæroperasjonen, om hva han hadde å si til rapporten. Adam, en israeler med britisk mor i begynnelsen av 30-årene, nybakt far, og tilhørende den israelske venstresiden, svarte meg i løpet av få timer. Han oppfattet tydeligvis spørsmålet som en beskyldning om krigsforbrytelser, og tonen ble deretter. Svaret Adam ga meg var beroligende - jeg vet at han ikke lyver om slike ting. Jeg spurte ham derfor om tillatelse til å publisere det i bloggen min, uendret. Spesielt i disse tider, da det går sport i å bashe israelere, tror jeg at det er viktig at andre stemmer blir hørt - for de som vil lytte:
"First of all, that report [of "Breaking the Silence"] caused so much damage, that everyone is now calling me a war criminal. So I guess under these sick circumstances, that it's a fair question.
Ask yourself only this: You know me. Does this sound like something I would do or allow it to happen around me?I'll make it simple: I did not do, assist, support, see, hear of or participate in any activities remotely resembling anything described in the report. I can vouch for my unit on the systematic level and say that in no way were such acts regarded as legitimate, feasible, or even something you could 'get away with', and I have not heard of anything like this in my unit. Of course, I can not vouch for every soldier in the IDF.
During the entire duration of my stay in Gaza I did not encounter behavior resembling that described in the report. If I would have seen anything like that - I would have stopped it myself. If I were to ever encounter such behavior, and would not be able to stop it - I would leave the army immediately (if necessary I would desert) and report this to the Israeli authorities, Amnesty international and anyone else who would listen.
Did bad things happen there? Yes. It goes without saying. War is hell, and people die. But there is a world of difference between a war and a massacre. In this war civilians were used by Hamas, who realizing it lacked the technical military ability to win, used an alternative strategy of turning its expected loss into a political tool to be used in the war over public opinion.
If you seize territory in a war, it is no longer a fighting zone. The last thing you want to do is fight in close proximity to your base. That contradicts any logical military theory I have ever heard of. However, if you see someone running towards you during a war – you shoot. You don't always have time to distinguish and identify the age, gender and intentions of the person running towards you, seeing as you are terrified they will hit a button and explode, taking you with them. That has happened to me in the past, and you can be damn sure I still try and make any possible distinction and look for any possible alternative, before I fire my (American made) rifle.
Hamas know this. Therefore one of the most popular practices that Hamas use is forcefully entering people's houses and forcing them at gun point to step outside. Once people are out in the street – they run. Hamas do this knowing that anyone walking outside in the street in a battle zone is likely to get shot (This is after the IDF announced with loudspeakers, pamphlets and telephone calls that all civilians are to stay indoors until such time as the fighting stops). This cannibalistic practice is a method of raising the death toll, exclusively on the Palestinian side, which later on serves as a public opinion tool. It is in fact such an effective tool that it even caused you to write me and ask this question.
I hope you know me well enough to know that what I have said here is true.
Tell this to whoever you like. I will not have anyone accuse me of acts stated in that report.
Adam"
onsdag 15. juli 2009
Benny Morris om tostatsløsningen og enstatsløsningen - en pessimistisk visjon
Mitt favorittprogram på israelsk TV er "London og Kirshenbaum", som går på kanal 10 hver ukedag klokka 7. Denne blandingen av et talkshow og et debattforum ledes av de to israelske veteranjournalistene Yaron London (som også er skuespiller og dikter) og Motti Kirshenbaum, som nok ansees å tilhøre den israelske venstresiden - slik de fleste israelske journalistene gjør. Disse to TV-personlighetene kan kanskje best kan sammenlignes med de to gamlingene på balkongen i "The Muppet Show", som bringer inn i studio aktuelle intervjuobjekter, samtidig som de kommer med egne betraktninger rundt det aktuelle emnet. Noen ganger til den grad at gjesten knapt slipper til.
Igår var den israelske historikeren Benny Morris første innslag, i forbindelse med at han nylig har utgitt en ny bok: "One states - two states". Morris har vel blitt en rimelig kjent størrelse i Norge, godt promotert av Kåre Willoch, for forskningen sin rundt den palestinske flyktningeproblematikken. Denne nye boken er en historisk fremstilling av tostatsløsningen versus enstatsløsningen i den israelsk-palestinske konflikten. Jeg bringer her et utdrag, løst oversatt, av Morris' betraktninger rundt dette slik det ble presentert i det nevnte programmet.
Igår var den israelske historikeren Benny Morris første innslag, i forbindelse med at han nylig har utgitt en ny bok: "One states - two states". Morris har vel blitt en rimelig kjent størrelse i Norge, godt promotert av Kåre Willoch, for forskningen sin rundt den palestinske flyktningeproblematikken. Denne nye boken er en historisk fremstilling av tostatsløsningen versus enstatsløsningen i den israelsk-palestinske konflikten. Jeg bringer her et utdrag, løst oversatt, av Morris' betraktninger rundt dette slik det ble presentert i det nevnte programmet.
Om den historiske bakgrunnen for de to begrepene sier Morris:
"En løsning som innebærer to stater ble lagt på bordet i sionistiske kretser på 1930-tallet. Før dette ønsket sionistbevegelsen å opprette en jødisk stat i hele området [her snakker vi om det som idag er Israel, Vestbredden og Gaza]. Den palestinske nasjonalbevegelsen, som begynte å blomstre fra 1920, mente også at "alt er vårt". Det var det arabiske opprøret 1936-39 og økningen i antisemittismen i Europa mot slutten av 1930-tallet som førte til at sionistbevegelsen begynte å se nærmere på mulighetene for kompromisser og deling av landet. Palestinerne har, fra 1937 gjennom 1947, det egyptisk-israelske forslaget om selvstyre i 1978, og frem til 2000, på prinsipielt grunnlag avslått deling av landet hvor det skal være to stater for to folk."Om mulighetene til å dele opp landet:
"Området er veldig lite, og meget vanskelig å dele opp. Russland er for eksempel mye enklere å dele, og det har da også blitt gjort gjennom historien. Men å dele landet er en nødvendighet ut fra realiteten, og er den eneste løsningen."
Palestinerne godtar ikke tostatsløsningen, mener Benny Morris:
"På den palestinske siden er det ingen virkelig aksept for en separat autonom jødisk stat, eller en oppdeling av landet. Jødene er ikke legitimt her, den sionistiske bevegelsen er ikke legitim, den israelske staten er ikke legitim. Dette er noe som sitter dypt i den palestinske nasjonalistiske bevegelsen. Derfor vil de heller aldri gå med på kompromisser om å dele landet og å godta en jødisk stat. En eventuell avtale vil på grunnlag av dette i realiteten ikke holde stand. Mahmoud Abbas [palestinernes president] åpner tilsynelatende for kompromiss, og er det amerikanerne kaller "moderat". Men han hevder ikke "to land for to folk" eller aksepterer en jødisk stat ved siden av en palestinsk stat. Han står også fast på palestinernes rett til tilbakevending [til Israel]. Hvis man legger disse to tingene sammen, ser man at det ikke er rom for en jødisk stat."
Konfrontert med at han i begynnelsen av sin karriere ble kalt "venstrevridd", svarer Morris bekreftende:
"Jeg var venstrevridd, noe jeg fremdeles er hvis definisjonen av venstrevridd er en som er villig til å inngå kompromiss og dele landet. Men dette er ikke mulig, for palestinerne vil ikke."
Hvis det ikke er mulig med to stater, hva med én stat?
"Det er heller ikke mulig. Vi har altså to umulige muligheter her. Folkene er for forskjellige, språkene er forskjellige, perspektivene for forskjellige, mentaliteten for forskjellig, forskjellige verdier og en 120-årig historie med fiendskap. Dette gir neppe noen mulighet for en felles stat med like rettigheter og muligheter.
Den 120-årige prosessen viser tydelig at det er best at de to folkene skiller lag, med hver sin stat. Problemet er, igjen, at den ene parten hverken godtar at landet deles eller at det opprettes ett land hvor de to gruppene har like mye innflytelse. Det er behov for en forandring i den arabiske mentaliteten angående dette, noe som kan ta meget lang tid."
Abonner på:
Innlegg (Atom)