Om nyhetsverdig og ikke-nyhetsverdig stoff

Jeg er somme tider fristet til å kritisere norsk media, men lar det være. Noen ganger faller jeg for fristelsen, som for eksempel nå. Jeg er kanskje paranoid når jeg får en følelse av at stoff som setter Israel, eller utviklingen i de palestinske områdene, i et litt bedre lys gjerne velges bort. Med unntak av NRK denne gangen, har jeg ikke registrert ett eneste norsk mainstream medium som har nevnt den siste tids positive utviklingen på Vestbredden. Ikke engang i en liten NTB-notis. Jeg kan selvfølgelig ha oversett det, noe jeg i tilfelle beklager.

Nå er det vel slik at gode nyheter er mindre spennende enn dårlige nyheter. På den annen side, etter all eksponering som veisperringer og sjekkposter har fått gjennom årene, kunne man kanskje tro at det ville være relevant å opplyse om at veisperringer og sjekkposter nå settes ut av drift i stadig økende omfang. Og dette av en israelsk høyre-regjering med en "høyre-ekstremistisk" koalisjonspartner. Men det er tyst.

NRKs Sidsel Wold intervjuet lettede nablusianere, tok seg sogar en tur innom det nye luksuskjøpesenteret i byen, og uttrykte stor overraskelse over at den store Hawara-sjekkposten ved inngangen til Nablus var åpnet. Det er i sannhet gledelig, og jeg håper inderlig at ingen finner på å spolere den relative freden og fremgangen som råder på Vestbredden.

Imidlertid synes jeg personlig at dette ikke er så overraskende. Forestillingen om at israelske høyreregjeringer skal være spesielt ødeleggende for fredsprosessen eller for det palestinske folket, har knapt historisk grunnlag. Mange av fremskrittene i fredsbestrebelsene i Midtøsten har jo nettopp kommet under høyre-regjeringer: Fredsavtalen mellom Egypt og Israel fra 1979 kom i stand under Menachem Begin, Madrid-konferansen i 1991 fant sted under Yitzhak Shamir, og det var Ariel Sharon som trakk israelske settlere og soldater ut fra Gaza-stripen i 2005. Politisk sett vil en høyre-regjering normalt ha bedre muligheter til å få gjennomslag for tiltak som "fremmer fredsprosessen", fordi man kan ta støtte fra partiene til venstre for gitt. Dessuten, ut fra mitt kjennskap til israelere har de ikke noe spesielt ønske om å reise stengsler på Vestbredden, men ser heller med lengsel tilbake til den gangen de kunne dra til Nablus og spise hummus (uttrykket som brukes her er noe tilnærmet vårt uttrykk "gafle hummus", bortsett fra at man ikke bruker gaffel, men pita-brød). Men det er naturlig at når det smeller i gjennomsnitt én gang i uken i den israelske gaten så kroppsdeler flyr gjennom luften, og etterlater lukt av brent kjøtt og rekker med "body bags", ser man seg om etter effektive løsninger. Noen av dem meget ubehagelige.

Når Israel nå løfter på stengslene som hovedsaklig ble satt opp i kjølvannet av den andre intifadaen, bygger dette på antagelsen og håpet om at det palestinske lederskapet både ønsker og evner å bekjempe terror fra Vestbredden rettet mot Israel. Israel håper videre at tiltak som fører til økonomisk vekst og lettere dagligliv for palestinerne vil virke modererende på folket, og styrkende på lederskapet. Dette er en gylden mulighet for en palestinsk gullalder, som Israel og området i sin helhet vil tjene på. På en annen side er fallhøyden stor, og Israel vet at de tar en sikkerhetsrisiko. Men tror det er verdt det. La oss håpe dette er riktig.

Avsluttende bemerkning: Jeg benekter ikke at det fortsatt er vanskelig å være palestiner på Vestbredden. Men hva er i veien for å rapportere om lyspunktene?

For en mer detaljert fremstilling av lettelsene for befolkningen på Vestbredden henviser jeg til en orientering holdt 9. juli i år, forøvrig en måned før reportasjen i NRK, med lederen for siviladministrasjonen i det israelske forsvaret brigadegeneral Yoav (Polly) Mordechai. Hovedpunktene i orienteringen kan leses her.

To artikler om veksten i den palestinske økonomien av Thomas L. Friedman i New York Times, anbefales også:
Green Shoots in Palestine

Green Shoots in Palestine II

Oppdatering: Jeg fikk opplyst at oppsvinget i den palestinske økonomien er nevnt i en artikkel av Jørgen Lohne i Aftenposten fra 6. august. Rett skal være rett.

Agurknyheter i et sammenlignende perspektiv

Jeg ser frem til at samfunnsmaskineriet kommer i gang igjen etter sommeren, selv om "nyhetstørken" gir meg som presseansvarlig et etterlengtet pusterom på en ellers hektisk arbeidsplass. Foruten et par interessante debatter som har gått i norsk media, mangler det ikke på såkalte agurknyheter. Blant disse finner man forresten ikke så rent få fra Midtøsten, og særlig da fra de palestinske områdene. Eller om israelsk korrupsjon, et annet yndlingstema. Saker som man har følelsen av å ha lest utallige ganger før, med den samme vinklingen og med de samme menneskene som uttaler seg.

Jeg har lurt på om "agurknytt"-fenomenet finnes i Israel, og hvordan det eventuelt arter seg. Israel er jo et land hvor det sjelden er mangel på godt nyhetsstoff, mer eller mindre tragisk. Derfor er det kanskje mindre behov for å "reprodusere" nyheter eller å rapportere om trivielle saker som ellers aldri ville nådd opp. Funn av en mus i et brød på Dokka, eller en forsidereportasje om en mann fra Fredrikstad som opererte seg selv, ville neppe fått spalteplass i Israel forestiller jeg meg. Potensielle agurknyheter i Israel må nemlig konkurrere med alltid brennaktuelle saker som utviklingen i Irans atomvåpenprogram og en mulig militær konfrontasjon med Hizballah i Sør-Libanon, eller uforutsette hendelser som attentatet mot homofile i Tel Aviv og den israelske soldaten som nylig ble drept i en ulykke under et militært treningsprogram.

Min overfladiske undersøkelse av saken viste at ordet "agurktid" finnes på hebraisk: "Onat ha melafefonim" (agurksesongen). Men ikke bare det: Etter et raskt søk på Google fikk jeg dessuten vite - via Fædrelandsvennens internettside - at ordet "agurktid", som kommer fra det tyske ordet "sauregurkenzeit", opprinnelig skal komme fra hebraisk. Intet mindre.

"Språkforskere hevder at ordet er en «forvanskning gjennom tysk fantespråk og rotvelsk av hebraisk zarót og jakrút», det vi si «lidelses- og dyrtid » – en tid da forretningene gikk dårlig, for så å gå over til betydningen til fattig på nyheter, sier Reiseradioens Torkjell Berulfsen" (sitat fvn.no).

Når den lingvistiske linken er etablert; hvilke eksempler på "agurknytt" kan gis fra israelsk media?

Et søk på Google ga imidlertid et magert resultat, og produserte stort sett agurknytt fra fotballens verden, eller rett og slett oppskrifter på sure agurker, som forøvrig er en vanlig form for snacks der. Blant de - for meg - få nyttige artiklene var en analyse skrevet av Yoel Marcus, en anerkjent kommentator i Ha'aretz. Han mente at agurktiden i Israel er kjennetegnet av fokus på de etniske motsetningene innad i landet, foruten mye spalteplass til pratesyke politikere og sikkerhetseksperter.

En israelsk blogger mente at følgende saker er eksempler på israelske agurknyheter av året:

- Et intervju i avisen Yediot Aharonot med Noam Shalit, faren til den israelske kidnappede soldaten Gilad Shalit, hvor han kom med sterke anklager mot FN.

- Maariv som varslet om en "ny settlerutpost-krise"

- Haaretz som rapporterte at den amerikanske vise-presidenten Joe Biden ga Israel tillatelse til å angripe Iran.

PS: Jeg har forresten registrert meg i Bloggurat.