onsdag 30. september 2009
lørdag 26. september 2009
Anger og bot
Forrige helg var i overkant av 90% av alle israelere i feststemning. Avslutningen på den muslimske fastemåneden Ramadan - 'id al-fitr - ble feiret av Israels vel én million muslimer. Samtidig feiret Israels jøder nyttår - Rosh Hashana.
De jødiske høytidene reflekterer jødenes lange historie som et forfulgt og vergeløst folk, som gang på gang blir reddet av guddommelig intervensjon. Rasjonalet bak feiringen er som følger: "De prøvde å drepe oss, vi ble reddet, så la oss spise". Og jødiske høytider er dermed - med unntak av fastedagen Yom Kippur - store etegilder. I likhet med vår julefeiring. Ulike matretter hører til de forskjellige høytidene, og tillegges gjerne symbolsk betydning. Dette er spesielt tydelig under påskefeiringen, men også under nyttår. Her spises f.eks. hodet på en fisk, for "at man skal være hode og ikke hale i året som kommer".
Etter nyttår telles det ti dager før man feirer Yom Kippur - den store forsoningsdagen. Dette tidsrommet kalles "de ti anger-dagene". I følge jødedommen er dette tiden hvor menneskene dømmes, og deres skjebne for det kommende året skal avgjøres. På nyttår blir alle de rettferdige oppskrevet i Livets Bok, og de onde i Dødens Bok. I perioden frem mot Yom Kippur avgjøres skjebnen til alle de i mellomposisjonen, som må bruke tiden til å forbedre seg selv gjennom bønn, anger og almisser. I tillegg til å søke tilgivelse hos Gud, har hver enkelt ansvar for å be om tilgivelse fra de han har gjort urett mot gjennom året som har gått.
Yom Kippur er kuliminasjonen av denne tidagersperioden. Det er en dag for faste - 25 timer uten mat og drikke - og bønn. Man skal også avstå fra seksuell aktivitet, bruk av kosmetikk og kremer, vasking - foruten hender og øyne, og bruk av skinnsko (det finnes sikkert en logisk forklaring på dette). Dagen skal ideelt sett brukes i synagogen i bønn, men det er stort sett de mest religiøse som gjør dette. Også sekulære jøder markerer vanligvis denne dagen, mens noen ultrasekulære foretrekker å gjøre "alt motsatt" - som å spise svinekjøtt og høre på høy musikk. Til og med i sekularismens høyborg Tel Aviv er alt stengt, og alle biler står. "Byen som aldri sover" blir plutselig helt stille, man forstyrres bare av barnelatter og klingende sykkelbjeller. De bilfrie veiene har nemlig ført til en tradisjon - Yom Kippur er dagen for å lære å sykle. Dessuten er israelsk TV svart og radioen er stum. I 1973 var det denne dagen Egypt og Syria valgte for et overraskelsesangrep - derav navnet Yom Kippur-krigen. Det har blitt kynisk kommentert at det ville vært lurere å angripe under en av Israels landskamper hvor nasjonen sitter klistret til skjermen, istedet for dagen hvor israelerne kjeder seg, er sultne og irritable.
Selv om mange verken faster eller går i synagogen, er det mange som går til synagogen ved inngangen til Yom Kippur - som er på kvelden - for å overvære bønnen Kol Nidre. Det er generelt ganske stor forskjell på liturgien mellom de forskjellige synagogene og retningene innen jødedommen, men denne bønnen brukes av nær sagt alle. Her ber man Gud om å løse en fra alle hastige løfter som inngås i året som kommer. Denne bønnen har tjent antisemitter opp gjennom historien som "bevis", feilaktig og ondskapsfullt sådan, på at jøder ikke er til å stole på. Siktemålet med bønnen er imidlertid løftene som man i tankeløshet gir til Gud - og ikke til andre mennesker. I tider med tvangskonvertering har bønnen fått en tilleggsbetydning: At avsverging av den jødiske troen ikke skal være gyldig.
Når fasten er over kvelden derpå blåses det i de rituelle bukkehornene - shofar - og menigheten synger "Neste år i det gjenoppbygde Jerusalem". I seg selv et kraftig motargument til de som hevder at det jødiske folk ikke har noen tilknytning til Jerusalem og Israel.
De jødiske høytidene reflekterer jødenes lange historie som et forfulgt og vergeløst folk, som gang på gang blir reddet av guddommelig intervensjon. Rasjonalet bak feiringen er som følger: "De prøvde å drepe oss, vi ble reddet, så la oss spise". Og jødiske høytider er dermed - med unntak av fastedagen Yom Kippur - store etegilder. I likhet med vår julefeiring. Ulike matretter hører til de forskjellige høytidene, og tillegges gjerne symbolsk betydning. Dette er spesielt tydelig under påskefeiringen, men også under nyttår. Her spises f.eks. hodet på en fisk, for "at man skal være hode og ikke hale i året som kommer".
Etter nyttår telles det ti dager før man feirer Yom Kippur - den store forsoningsdagen. Dette tidsrommet kalles "de ti anger-dagene". I følge jødedommen er dette tiden hvor menneskene dømmes, og deres skjebne for det kommende året skal avgjøres. På nyttår blir alle de rettferdige oppskrevet i Livets Bok, og de onde i Dødens Bok. I perioden frem mot Yom Kippur avgjøres skjebnen til alle de i mellomposisjonen, som må bruke tiden til å forbedre seg selv gjennom bønn, anger og almisser. I tillegg til å søke tilgivelse hos Gud, har hver enkelt ansvar for å be om tilgivelse fra de han har gjort urett mot gjennom året som har gått.
Yom Kippur er kuliminasjonen av denne tidagersperioden. Det er en dag for faste - 25 timer uten mat og drikke - og bønn. Man skal også avstå fra seksuell aktivitet, bruk av kosmetikk og kremer, vasking - foruten hender og øyne, og bruk av skinnsko (det finnes sikkert en logisk forklaring på dette). Dagen skal ideelt sett brukes i synagogen i bønn, men det er stort sett de mest religiøse som gjør dette. Også sekulære jøder markerer vanligvis denne dagen, mens noen ultrasekulære foretrekker å gjøre "alt motsatt" - som å spise svinekjøtt og høre på høy musikk. Til og med i sekularismens høyborg Tel Aviv er alt stengt, og alle biler står. "Byen som aldri sover" blir plutselig helt stille, man forstyrres bare av barnelatter og klingende sykkelbjeller. De bilfrie veiene har nemlig ført til en tradisjon - Yom Kippur er dagen for å lære å sykle. Dessuten er israelsk TV svart og radioen er stum. I 1973 var det denne dagen Egypt og Syria valgte for et overraskelsesangrep - derav navnet Yom Kippur-krigen. Det har blitt kynisk kommentert at det ville vært lurere å angripe under en av Israels landskamper hvor nasjonen sitter klistret til skjermen, istedet for dagen hvor israelerne kjeder seg, er sultne og irritable.
Selv om mange verken faster eller går i synagogen, er det mange som går til synagogen ved inngangen til Yom Kippur - som er på kvelden - for å overvære bønnen Kol Nidre. Det er generelt ganske stor forskjell på liturgien mellom de forskjellige synagogene og retningene innen jødedommen, men denne bønnen brukes av nær sagt alle. Her ber man Gud om å løse en fra alle hastige løfter som inngås i året som kommer. Denne bønnen har tjent antisemitter opp gjennom historien som "bevis", feilaktig og ondskapsfullt sådan, på at jøder ikke er til å stole på. Siktemålet med bønnen er imidlertid løftene som man i tankeløshet gir til Gud - og ikke til andre mennesker. I tider med tvangskonvertering har bønnen fått en tilleggsbetydning: At avsverging av den jødiske troen ikke skal være gyldig.
Når fasten er over kvelden derpå blåses det i de rituelle bukkehornene - shofar - og menigheten synger "Neste år i det gjenoppbygde Jerusalem". I seg selv et kraftig motargument til de som hevder at det jødiske folk ikke har noen tilknytning til Jerusalem og Israel.
tirsdag 22. september 2009
Året som gikk og året som kommer
I det vi går inn i det nye året 5770, er det tid for å vende seg tilbake og se på året som har gått. Og å tenke på året som ligger foran. I følge israelsk kanal 10 var de ti høydepunktene, eller lavpunktene om man vil, i året som gikk følgende (uvisst om de er gradert etter viktighet):
10. Rating-kongen, Dudu Topaz, arresteres etter angrep på flere israelske mediesjefer og sin gravide eks-kone. Topaz bekjenner sin brøde, ber om unnskyldning, og begår selvmord i fengselscellen. Bakgrunnen for angrepene var at Topaz' show-ideer ble refusert - noe den fallende stjernen hadde vanskelig for å takle.
9. "Vals med Bashir" vinner flere priser, blant disse Golden Globe
8. Tel Aviv - byen som aldri sover - feirer 100 år. Jubileumsåret feires med brask og bram, konserter, utstillinger, og mye mer.
7. Tiltale på 61 sider tas ut mot tidligere statsminister Ehud Olmert, to andre tidligere ministre begynner sin fengselsstraff, mens tidligere president Moshe Katzav tiltales for voldtekt og seksuell trakassering.
6. Valg til nasjonalforsamlingen Knesset. Regjeringspartiet Kadima med Tzipi Livni i spissen får flest stemmer, men det er opposisjonspartiet Likud under ledelse av Benyamin (Bibi) Netanyahu som klarer å snekre sammen en regjering med rekordmange ministre.
5. "Oferet Yetzuka", Operasjon Smeltet Bly, eller militæroperasjonen i Gaza i desember-januar. "Nok er nok", sa den israelske ledelsen og valgte å slå tilbake mot det stadige rakettregnet over Israels sørlige byer og tettsteder. Under operasjonen satt 1 million israelere i tilfluktsrom.
4. Den økonomiske krisen rammer Israel.
3. Og det samme gjør svineinfluensaen. Noe over 20 er døde.
2. Sommerbølge av rystende mord, inkludert attentat mot en homseklubb i Tel Aviv. En sak rulles opp hvor en ultra-ultra ortodoks mor i Jerusalem, som får tilnavnet "Taliban-mamma", har mishandlet sine barn systematisk over lenger tid.
1. Den kidnappede soldaten, Gilad Shalit, har fremdeles ikke kommet hjem. Han er i Gaza, men ingen vet hvor. Alle forsøk på frigivelse har mislyktes.
Og hva venter oss for det nye året? I Midtøsten er det uforutsigbart. I den jødiske tradisjonen ønsker man hverandre et "godt og søtt år" - mens man symbolsk dypper eplebiter i honning. Kanskje blir det er godt og søtt år, hvor både israelere og palestinere, både jøder og arabere, kan leve i fred.
I år falt jødisk nyttår sammen med "Al Quds"-dagen, som blir behørlig markert mange steder i Midtøsten. I media omtales dagen som ”motstandsdagen for Israels okkupasjon av palestinske områder”, og både Hizballahs overhode Nasrallah i Libanon og Irans president Ahmadinejad uttrykte i den forbindelse sine ønsker for det nye året.
Nasrallah: Utslettelse av kreftsvulsten Israel.
Ahmadinejad: Israel vil kollapse. Dessuten er Holocaust en løgn.
Takk for det.
10. Rating-kongen, Dudu Topaz, arresteres etter angrep på flere israelske mediesjefer og sin gravide eks-kone. Topaz bekjenner sin brøde, ber om unnskyldning, og begår selvmord i fengselscellen. Bakgrunnen for angrepene var at Topaz' show-ideer ble refusert - noe den fallende stjernen hadde vanskelig for å takle.
9. "Vals med Bashir" vinner flere priser, blant disse Golden Globe
8. Tel Aviv - byen som aldri sover - feirer 100 år. Jubileumsåret feires med brask og bram, konserter, utstillinger, og mye mer.
7. Tiltale på 61 sider tas ut mot tidligere statsminister Ehud Olmert, to andre tidligere ministre begynner sin fengselsstraff, mens tidligere president Moshe Katzav tiltales for voldtekt og seksuell trakassering.
6. Valg til nasjonalforsamlingen Knesset. Regjeringspartiet Kadima med Tzipi Livni i spissen får flest stemmer, men det er opposisjonspartiet Likud under ledelse av Benyamin (Bibi) Netanyahu som klarer å snekre sammen en regjering med rekordmange ministre.
5. "Oferet Yetzuka", Operasjon Smeltet Bly, eller militæroperasjonen i Gaza i desember-januar. "Nok er nok", sa den israelske ledelsen og valgte å slå tilbake mot det stadige rakettregnet over Israels sørlige byer og tettsteder. Under operasjonen satt 1 million israelere i tilfluktsrom.
4. Den økonomiske krisen rammer Israel.
3. Og det samme gjør svineinfluensaen. Noe over 20 er døde.
2. Sommerbølge av rystende mord, inkludert attentat mot en homseklubb i Tel Aviv. En sak rulles opp hvor en ultra-ultra ortodoks mor i Jerusalem, som får tilnavnet "Taliban-mamma", har mishandlet sine barn systematisk over lenger tid.
1. Den kidnappede soldaten, Gilad Shalit, har fremdeles ikke kommet hjem. Han er i Gaza, men ingen vet hvor. Alle forsøk på frigivelse har mislyktes.
Og hva venter oss for det nye året? I Midtøsten er det uforutsigbart. I den jødiske tradisjonen ønsker man hverandre et "godt og søtt år" - mens man symbolsk dypper eplebiter i honning. Kanskje blir det er godt og søtt år, hvor både israelere og palestinere, både jøder og arabere, kan leve i fred.
I år falt jødisk nyttår sammen med "Al Quds"-dagen, som blir behørlig markert mange steder i Midtøsten. I media omtales dagen som ”motstandsdagen for Israels okkupasjon av palestinske områder”, og både Hizballahs overhode Nasrallah i Libanon og Irans president Ahmadinejad uttrykte i den forbindelse sine ønsker for det nye året.
Nasrallah: Utslettelse av kreftsvulsten Israel.
Ahmadinejad: Israel vil kollapse. Dessuten er Holocaust en løgn.
Takk for det.
torsdag 17. september 2009
Et kritisk blikk på Gilbert og Fosse
De to legene Mads Gilbert og Erik Fosse har idag kommet ut med bok om deres opplevelser under Israels militæroperasjon i Gaza i vinter, rapportert av en rekke media som TV2.no og vg.no. I denne forbindelse har jeg lyst til å komme med noen motforestillinger:
- I tiden som har gått etter Gaza-operasjonen har de to legene nærmest fått heltestatus, og kritiske røster har vært så godt som fraværende. Ingen tviler på deres legekunnskaper, men deres rolle som ”øyenvitner” og Midtøsten-analytikere er mildt sagt meget problematisk.
- Det er hevet over enhver tvil at de to legene har sterke politiske sympatier med den palestinske siden, og sterke antipatier mot Israel. Utfra dette sammenlignet de Gaza med Warszawa-ghettoen, dagen de ankom. Briefingen de fikk av Hamas’ helseminister ved ankomst svekket vel ikke akkurat inntrykket deres.
- Mye av det legene fortalte var basert på rykter og videreformidlinger fra andre, som utvilsomt inkluderte Hamas-sympatisører. Det er grunn til å tro at dette ble rapportert ukritisk videre til media av de to legene, tatt i betraktning deres ideologiske forhold til sine kilder. Den 3. januar rapporterte de f.eks. om at Israel hadde angrepet en moské. I ettertid har dette vist seg å ikke stemme.
- De to legene kom også med egne analyser og konklusjoner, uten å fremlegge bevis. Disse var tydelig farget av deres ideologiske ståsted. De gikk ikke av veien for å anklage Israel for med hensikt å drepe sivile, og å sette ”alle humanitære lover tilside”, og benyttet særdeles sterke uttrykk som: ”en villet katastrofe”, massakre, ghetto, ”vasser i blod”, helvete. De anså også seg selv som kompetente til å avgjøre hvem som var sivile og hvem som ”ser ut som soldater”, selv om det er velkjent at medlemmer i terrororganisasjoner ofte ikke går med uniform.
- Observasjonene fra Shifa-sykehuset var bare et lite utsnitt av hele militæroperasjonen. Legene så kun resultatene av krigføringen. De hadde i realiteten ingen mulighet til å uttale seg om hvorvidt skadene var forvoldt av israelske angrep direkte, eller om det var resultater av Hamas' krigsstrategi som gikk ut på å minelegge hele boligområder eller lagre ammunisjon og våpen i sivile bygninger. Eller Hamas’ brutale behandling av politiske opponenter og deres familier.
- Media gjorde det som regel klart at de to legene var sterkt ideologisk motiverte, men fastslo at dette var uproblematisk siden de var øyenvitner i medias sted. Media stilte imidlertid aldri eller meget sjelden kritiske spørsmål, og fulgte ikke opp legenes påstander og analyser. Alt ble stående uimotsagt og uproblematisert, selv når legenes ”analyser” og påstander tydelig var overdrevne og sterkt anti-israelske.
- De to legene i tillegg mottatt en rekke priser og hatt en utstrakt foredragsvirksomhet. Nå har boken deres om tiden i Gaza blitt publisert, og blir ”månedens bok” i Bokklubben Nye Bøker. Er dette uproblematisk?
- I tiden som har gått etter Gaza-operasjonen har de to legene nærmest fått heltestatus, og kritiske røster har vært så godt som fraværende. Ingen tviler på deres legekunnskaper, men deres rolle som ”øyenvitner” og Midtøsten-analytikere er mildt sagt meget problematisk.
- Det er hevet over enhver tvil at de to legene har sterke politiske sympatier med den palestinske siden, og sterke antipatier mot Israel. Utfra dette sammenlignet de Gaza med Warszawa-ghettoen, dagen de ankom. Briefingen de fikk av Hamas’ helseminister ved ankomst svekket vel ikke akkurat inntrykket deres.
- Mye av det legene fortalte var basert på rykter og videreformidlinger fra andre, som utvilsomt inkluderte Hamas-sympatisører. Det er grunn til å tro at dette ble rapportert ukritisk videre til media av de to legene, tatt i betraktning deres ideologiske forhold til sine kilder. Den 3. januar rapporterte de f.eks. om at Israel hadde angrepet en moské. I ettertid har dette vist seg å ikke stemme.
- De to legene kom også med egne analyser og konklusjoner, uten å fremlegge bevis. Disse var tydelig farget av deres ideologiske ståsted. De gikk ikke av veien for å anklage Israel for med hensikt å drepe sivile, og å sette ”alle humanitære lover tilside”, og benyttet særdeles sterke uttrykk som: ”en villet katastrofe”, massakre, ghetto, ”vasser i blod”, helvete. De anså også seg selv som kompetente til å avgjøre hvem som var sivile og hvem som ”ser ut som soldater”, selv om det er velkjent at medlemmer i terrororganisasjoner ofte ikke går med uniform.
- Observasjonene fra Shifa-sykehuset var bare et lite utsnitt av hele militæroperasjonen. Legene så kun resultatene av krigføringen. De hadde i realiteten ingen mulighet til å uttale seg om hvorvidt skadene var forvoldt av israelske angrep direkte, eller om det var resultater av Hamas' krigsstrategi som gikk ut på å minelegge hele boligområder eller lagre ammunisjon og våpen i sivile bygninger. Eller Hamas’ brutale behandling av politiske opponenter og deres familier.
- Media gjorde det som regel klart at de to legene var sterkt ideologisk motiverte, men fastslo at dette var uproblematisk siden de var øyenvitner i medias sted. Media stilte imidlertid aldri eller meget sjelden kritiske spørsmål, og fulgte ikke opp legenes påstander og analyser. Alt ble stående uimotsagt og uproblematisert, selv når legenes ”analyser” og påstander tydelig var overdrevne og sterkt anti-israelske.
- De to legene i tillegg mottatt en rekke priser og hatt en utstrakt foredragsvirksomhet. Nå har boken deres om tiden i Gaza blitt publisert, og blir ”månedens bok” i Bokklubben Nye Bøker. Er dette uproblematisk?
tirsdag 1. september 2009
Willochs løgner
Følgende er et debattinnlegg av Benny Morris som ble publisert i VG papir tirsdag 18. august 2009:
Historikere som spiller rent blir støtt av politisk misbruk av historieskrivning. Særlig provoserende er det for historikerne når forvrengningene påståes å være basert på ens eget arbeid.
Kåre Willoch, tidligere statsminister og frittalende forsvarer av den palestinske sak, er en slik seriemisbruker. På en usannferdig måte henviser han til mitt arbeid om den arabisk-israelske konflikten for å finne støtte til egne påstander (og kaller meg "en fremragende israelsk historiker" på kjøpet).
I en kronikk i VG 24.05.08 og i en tale i Skien 06.03.07 fastholdt Willoch at de palestinske araberne ble drevet fra sine hjem av israelerne i 1948 med "uhyggelige massakrer".
Massakrene var ment å "tvinge flest mulig palestinere til å forlate områder som jødiske ledere ønsket at Israel skulle ha", og var "systematisk planlagt". I Skien sa Willoch at "Morris' teori er at de øverste jødiske lederne ville ha det slik".
Disse massakrene forekom ifølge Willoch før de arabiske hærene invaderte Palestina 15. mai - underforstått ble de uskyldige palestinerne angrepet uten grunn, og araberne invaderte (berettiget) for å redde dem.
Dette oppbrygget er i bunn og grunn en løgn - forsterket av bevisste utelatelser.
Massakre
La meg forsøke å sette ting på plass. Ja, det var massakrer - og de ble begått av begge parter. Sionistene utførte faktisk flere massakrer enn araberne, fordi jødiske tropper i løpet av krigen i 1948 invaderte rundt 400 arabiske byer og landsbyer, mens de palestinske araberne ikke lyktes i å erobre en eneste jødisk bosetning, og de arabiske armeene tok bare rundt et dusin av dem.
Alt i alt drepte sioniststyrkene 800 - 900 arabiske sivile og krigsfanger med viten og vilje (i Deir Yassin i april 1948, i Lydda i juli, osv.) Arabiske styrker drepte rundt 200 jødiske sivile og krigsfanger (i Haifa - krigens første massakre - i desember 1947, i Etzion-blokken i mai 1948, osv.)
Massakrene bør sees i to sammenhenger - komparativt og historisk. I alle kriger begås det grusomheter, som alltid er forkastelige - og de samlede antallet massakrerte i 1948 var ekstremt lavt.
Se på Srebrenica i Bosnia under krigene i Jugoslavia på 90-tallet, der serbere myrdet 8000 - 9000 fanger på én dag. Se på den spanske og den sudanske borgerkrigen.
Og i 1948 oppsto massakrene i en krig araberne startet for å forhindre opprettelsen av en jødisk stat, og muligens for å utslette Palestinas jøder.
Flyktninger
Mellom 5700 og 5800 israelere - nesten én prosent av den jødiske befolkningen - døde i kampene. Krigen etterfulgte årtier med antijødisk vold fra arabisk side, og ble utløst i strid med det internasjonale samfunnets vilje. 29. november 1947 godkjente FN et kompromiss basert på et delt Palestina med to stater, én jødisk og én arabisk.
Sionistbevegelsen godtok denne resolusjonen, de palestinske araberne og de arabiske nabostatene avviste den. (Som i 1937 og igjen i 2000, avviste de palestinske araberne et forslag om en tostatsløsning.)
Dagen etter angrep palestinsk milits jødiske mål. Men palestinerne ble nedkjempet, og 15. mai 1948 - dagen etter etableringen av staten Israel - invaderte armeene fra Egypt, Jordan og Syria. De ble også slått.
Krigen skapte to flyktningeproblemer. Rundt 700 000 palestinske arabere ble fortrengt fra sine hjem, de fleste dro til Vestbredden og Gaza-stripen, mens en mindre andel bosatte seg i Jordan, Egypt og Libanon.
Ikke systematisk
Indirekte resulterte krigen også i ødeleggelsen av eldgamle jødiske samfunn i den arabiske verden (Egypt, Syria, Irak, Yemen osv.). De arabiske massene og myndighetene identifiserte "sine" jøder - for det meste ikke-sionister - med det som hadde rammet Palestina. Mer enn 600 000 ble forflyttet, noen ganske enkelt utvist, de fleste skremt til å flykte av sine arabiske naboer.
Disse jødiske flyktningene ble integrert, for det meste i Israel. Det ble ikke de arabiske flyktningene. Derfor lider verden fortsatt av et palestinsk flyktningeproblem.
Men tilbake til det palestinske flyktningeproblemets opprinnelse - og Willochs forvrengning av historien. Det finnes ikke noe bevis for at sionistenes militære eller politiske ledelse beordret eller støttet massakrene i 1948. Derimot finnes det en hel del bevis for det motsatte.
Massakrene ble fordømt av lederskapet (selv om det er riktig at de skyldige sjelden ble straffet). De oppsto sporadisk, ikke systematisk, på et lite antall steder (to dusin) og var hovedsaklig motivert av hevn, ikke sadisme etc.
Propaganda
I noen landsbyer der massakrer fant sted ble innbyggerne fordrevet, i andre ble de værende. Det var generelt ingen sammenheng mellom massakre og fordriving, selv om meldinger om grusomheter utvilsomt var en faktor i mange av palestinernes valg om å forlate sine hjem.
Den viktigste årsaken til palestinernes flukt var krigen som var i anmarsj. De flyktende var redde for å bli rammet etter hvert som stadig nye områder av Palestina ble trukket inn i kampene.
Mange forlot områder som var øremerket for den jødiske staten, fordi de ikke ville leve under jødisk styre eller var redd for å bli stemplet som forrædere hvis de ble værende.
Noen steder ble folk fordrevet av jødene (Lydda og Ramle), andre steder var det lokale arabiske ledere som rådet til eller beordret evakuering. Krigens kaos og de økonomiske forsakelsene spilte også en rolle.
Mot slutten av 30-tallet og begynnelsen av 40-tallet hadde noen nøkkelpersoner i sionistbevegelsen lekt med tanken om å forflytte araberne. Bakteppet var arabiske trusler om forvisning av jødene bosatt i Palestina - Yishuv - og holocaust som var i ferd med å utspille seg i Europa.
Men ideen ble aldri bevegelsens policy. Og ingen slik plan eller politikk ble implementert i 1947-48. Israel Galili, sionistbevegelsens nest øverste politiske leder og sjef for Haganah-militsen, forbød faktisk forvisninger og instruerte alle enheter om å respektere liv og eiendom til araberne i den kommende staten.
Det var så sent som 24. mars 1948 - fire måneder inn i borgerkrigen.
Ting endret seg neste måned, da suksessen til palestinsk milits truet Yishuvs eksistens og den panarabiske invasjonen truet. Da bredte det seg en stemning for forflytning.
Men de fleste innbyggerne i byene og landsbyene rømte da krigen kom til nabolaget. Utvisning ble aldri gjeldende politikk - derfor har Israel i dag en minoritet på 1,3 millioner arabere (20% av landets befolkning).
Det Willoch formidler er propaganda. Lesere som er interessert i hva som virkelig hendte, bør vende seg til andre.
Historikere som spiller rent blir støtt av politisk misbruk av historieskrivning. Særlig provoserende er det for historikerne når forvrengningene påståes å være basert på ens eget arbeid.
Kåre Willoch, tidligere statsminister og frittalende forsvarer av den palestinske sak, er en slik seriemisbruker. På en usannferdig måte henviser han til mitt arbeid om den arabisk-israelske konflikten for å finne støtte til egne påstander (og kaller meg "en fremragende israelsk historiker" på kjøpet).
I en kronikk i VG 24.05.08 og i en tale i Skien 06.03.07 fastholdt Willoch at de palestinske araberne ble drevet fra sine hjem av israelerne i 1948 med "uhyggelige massakrer".
Massakrene var ment å "tvinge flest mulig palestinere til å forlate områder som jødiske ledere ønsket at Israel skulle ha", og var "systematisk planlagt". I Skien sa Willoch at "Morris' teori er at de øverste jødiske lederne ville ha det slik".
Disse massakrene forekom ifølge Willoch før de arabiske hærene invaderte Palestina 15. mai - underforstått ble de uskyldige palestinerne angrepet uten grunn, og araberne invaderte (berettiget) for å redde dem.
Dette oppbrygget er i bunn og grunn en løgn - forsterket av bevisste utelatelser.
Massakre
La meg forsøke å sette ting på plass. Ja, det var massakrer - og de ble begått av begge parter. Sionistene utførte faktisk flere massakrer enn araberne, fordi jødiske tropper i løpet av krigen i 1948 invaderte rundt 400 arabiske byer og landsbyer, mens de palestinske araberne ikke lyktes i å erobre en eneste jødisk bosetning, og de arabiske armeene tok bare rundt et dusin av dem.
Alt i alt drepte sioniststyrkene 800 - 900 arabiske sivile og krigsfanger med viten og vilje (i Deir Yassin i april 1948, i Lydda i juli, osv.) Arabiske styrker drepte rundt 200 jødiske sivile og krigsfanger (i Haifa - krigens første massakre - i desember 1947, i Etzion-blokken i mai 1948, osv.)
Massakrene bør sees i to sammenhenger - komparativt og historisk. I alle kriger begås det grusomheter, som alltid er forkastelige - og de samlede antallet massakrerte i 1948 var ekstremt lavt.
Se på Srebrenica i Bosnia under krigene i Jugoslavia på 90-tallet, der serbere myrdet 8000 - 9000 fanger på én dag. Se på den spanske og den sudanske borgerkrigen.
Og i 1948 oppsto massakrene i en krig araberne startet for å forhindre opprettelsen av en jødisk stat, og muligens for å utslette Palestinas jøder.
Flyktninger
Mellom 5700 og 5800 israelere - nesten én prosent av den jødiske befolkningen - døde i kampene. Krigen etterfulgte årtier med antijødisk vold fra arabisk side, og ble utløst i strid med det internasjonale samfunnets vilje. 29. november 1947 godkjente FN et kompromiss basert på et delt Palestina med to stater, én jødisk og én arabisk.
Sionistbevegelsen godtok denne resolusjonen, de palestinske araberne og de arabiske nabostatene avviste den. (Som i 1937 og igjen i 2000, avviste de palestinske araberne et forslag om en tostatsløsning.)
Dagen etter angrep palestinsk milits jødiske mål. Men palestinerne ble nedkjempet, og 15. mai 1948 - dagen etter etableringen av staten Israel - invaderte armeene fra Egypt, Jordan og Syria. De ble også slått.
Krigen skapte to flyktningeproblemer. Rundt 700 000 palestinske arabere ble fortrengt fra sine hjem, de fleste dro til Vestbredden og Gaza-stripen, mens en mindre andel bosatte seg i Jordan, Egypt og Libanon.
Ikke systematisk
Indirekte resulterte krigen også i ødeleggelsen av eldgamle jødiske samfunn i den arabiske verden (Egypt, Syria, Irak, Yemen osv.). De arabiske massene og myndighetene identifiserte "sine" jøder - for det meste ikke-sionister - med det som hadde rammet Palestina. Mer enn 600 000 ble forflyttet, noen ganske enkelt utvist, de fleste skremt til å flykte av sine arabiske naboer.
Disse jødiske flyktningene ble integrert, for det meste i Israel. Det ble ikke de arabiske flyktningene. Derfor lider verden fortsatt av et palestinsk flyktningeproblem.
Men tilbake til det palestinske flyktningeproblemets opprinnelse - og Willochs forvrengning av historien. Det finnes ikke noe bevis for at sionistenes militære eller politiske ledelse beordret eller støttet massakrene i 1948. Derimot finnes det en hel del bevis for det motsatte.
Massakrene ble fordømt av lederskapet (selv om det er riktig at de skyldige sjelden ble straffet). De oppsto sporadisk, ikke systematisk, på et lite antall steder (to dusin) og var hovedsaklig motivert av hevn, ikke sadisme etc.
Propaganda
I noen landsbyer der massakrer fant sted ble innbyggerne fordrevet, i andre ble de værende. Det var generelt ingen sammenheng mellom massakre og fordriving, selv om meldinger om grusomheter utvilsomt var en faktor i mange av palestinernes valg om å forlate sine hjem.
Den viktigste årsaken til palestinernes flukt var krigen som var i anmarsj. De flyktende var redde for å bli rammet etter hvert som stadig nye områder av Palestina ble trukket inn i kampene.
Mange forlot områder som var øremerket for den jødiske staten, fordi de ikke ville leve under jødisk styre eller var redd for å bli stemplet som forrædere hvis de ble værende.
Noen steder ble folk fordrevet av jødene (Lydda og Ramle), andre steder var det lokale arabiske ledere som rådet til eller beordret evakuering. Krigens kaos og de økonomiske forsakelsene spilte også en rolle.
Mot slutten av 30-tallet og begynnelsen av 40-tallet hadde noen nøkkelpersoner i sionistbevegelsen lekt med tanken om å forflytte araberne. Bakteppet var arabiske trusler om forvisning av jødene bosatt i Palestina - Yishuv - og holocaust som var i ferd med å utspille seg i Europa.
Men ideen ble aldri bevegelsens policy. Og ingen slik plan eller politikk ble implementert i 1947-48. Israel Galili, sionistbevegelsens nest øverste politiske leder og sjef for Haganah-militsen, forbød faktisk forvisninger og instruerte alle enheter om å respektere liv og eiendom til araberne i den kommende staten.
Det var så sent som 24. mars 1948 - fire måneder inn i borgerkrigen.
Ting endret seg neste måned, da suksessen til palestinsk milits truet Yishuvs eksistens og den panarabiske invasjonen truet. Da bredte det seg en stemning for forflytning.
Men de fleste innbyggerne i byene og landsbyene rømte da krigen kom til nabolaget. Utvisning ble aldri gjeldende politikk - derfor har Israel i dag en minoritet på 1,3 millioner arabere (20% av landets befolkning).
Det Willoch formidler er propaganda. Lesere som er interessert i hva som virkelig hendte, bør vende seg til andre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)