Jeg avslutter en som vanlig hektisk og innholdsrik uke med denne perlen av en sang, som jeg nettopp oppdaget er åpningssekvensen til den israelske filmen fra 1971 - HaShoter Azulay - eller The Policeman. Regissør er en av de store satirikerne i Israel, Efraim Kishon (hvis bøker også er oversatt til norsk). Filmen regnes som en av de store klassikerne i Israel, og fikk i sin tid også mye oppmerksomhet internasjonalt: Den vant blant annet Golden Globe for beste utenlandske film, og ble nominert til Oscar. Men nok tørrprat - her er åpningssekvensen, med oversettelse til norsk under (som naturligvis ikke yter orginalen rettferdighet):
Gatene er alt tomme, smugene er hans
Igjen er han alene - igjen er han bare med skyggen sin
Gatene er alt tomme, smugene er hans
Intet å haste med eller forsinke
Hadde det vært mulig å dra klokkeviserne tilbake
hvilken vidunderlig verden kunne han ikke bygget seg
Hadde det bare vært mulig å få tilbake det som er forbi
hvordan hadde ikke da verden blitt anderledes
I minst ti år har han vandret mellom skyggene
Teller bildekkene igjen og igjen
I minst ti år har han vandret mellom skyggene
Det er ingen å elske eller å forlate
Hadde det vært mulig å dra klokkeviserne tilbake
hvilken vidunderlig verden kunne han ikke bygget seg
Hadde det bare vært mulig å få tilbake det som er forbi
hvordan hadde ikke da verden blitt annerledes
En grå morgen i emning, smugene er ikke hans lenger
Igjen sier de ham "Gå!", igjen sier de ham "Kom!"
En grå morgen i emning endrer bildet igjen
Solen kommer sakte frem fra gjemmet sitt
fredag 27. november 2009
onsdag 25. november 2009
Norsk-israelsk samproduksjon
Et relativt sjeldent eksempel på norsk-israelsk samarbeid ser man i dansemix-forestillingen "Absurd magic on water". Inbal Pinto & Avshalom Pollak Company spleises med The Kitchen Orchestra fra Stavanger, og da blir resulatet slik:
Slik utdypes handlingen på Pinto og Pollaks YouTube-kanal:
"Absurd magic on water"- Impressive mix of dance from Inbal Pinto & Avshalom Pollak and music from Stavanger's Kitchen Orchestra - an experimental group of Norwegian musicians. Humor is never far away. The stage floor has been replaced by a square pool, where the water reaches just a couple of centimetres high. A vocalist Stine Janvin Motand is presented as an aristocratic, cool woman, wrapped in noble clothing - a dress fit for a princess. She is the contrast to the dancers - a group of suservient characters, some with bent backs and spastic behaviours. They wriggle through the water, bang against the walls and cover them with chalk and cries for help."
Kan legge til at dans er ganske stort i Israel. De har faktisk utvidet Idol-konseptet fra bare sang til å inkludere danse-Idol også. I tillegg til å kjøre konseptet "Skal vi danse".
Slik utdypes handlingen på Pinto og Pollaks YouTube-kanal:
"Absurd magic on water"- Impressive mix of dance from Inbal Pinto & Avshalom Pollak and music from Stavanger's Kitchen Orchestra - an experimental group of Norwegian musicians. Humor is never far away. The stage floor has been replaced by a square pool, where the water reaches just a couple of centimetres high. A vocalist Stine Janvin Motand is presented as an aristocratic, cool woman, wrapped in noble clothing - a dress fit for a princess. She is the contrast to the dancers - a group of suservient characters, some with bent backs and spastic behaviours. They wriggle through the water, bang against the walls and cover them with chalk and cries for help."
Kan legge til at dans er ganske stort i Israel. De har faktisk utvidet Idol-konseptet fra bare sang til å inkludere danse-Idol også. I tillegg til å kjøre konseptet "Skal vi danse".
tirsdag 24. november 2009
Ferieminner II
Dette er annen del i føljetongen "Ferieminner". Dessverre kommer den ut ganske uregelmessig. Men jeg ønsker her å vise litt andre bilder enn de vi vanligvis kan se på typiske turist-brosjyrer, som glansede bilder av Klippemoskeen eller Klagemuren - eller Jaffa skyline. Eller siste trend: Bikini-damer fra stranden i Tel Aviv. Alt dette representerer viktige deler av Israel, men allikevel - det er så mye mer her. Stygge steder som pene steder. Og veldig annerledes enn Norge.
Etter å ha presentert deler av Tel Aviv her, kommer turen til Jerusalem. Jeg bodde en uke i nabolaget "Nachlaot" - et av de første nabolagene som ble bygd utenfor Jerusalems murer. Det var mot slutten av 1860-tallet, da det ble uutholdelig trangt å bo innenfor murene. Hva kjennetegner Nachlaot? Et virrvar av småveier, en synagoge på hvert gatehjørne, to-etasjes steinhus, delvis nedslitte. Inntil for få år siden var Nachlaot et gammelt slitent nabolag, befolket av religiøse, fattige mennesker. De er der fremdeles. Nachlaot er også full av orginaler - og folk som har drukket litt for intenst av Jerusalem-lufta. Det relativt nye er at unge, hippe mennesker - mange studenter - har flyttet inn, og deler av nabolaget har blitt renovert. Nachlaot er dermed i ferd med å bli et litt eksotisk, pittoreskt strøk - sammenlignet med mange andre mer stringente områder i byen. Og boligprisene har skutt i været. Like ved ligger shuken - markedet Mahane Yehuda. Hjemsøkt av selvmordbombere, men ellers full av mennesker som leter etter lavprisvarer eller eksotiske opplevelser. Shuken er også i ferd med å siviliseres - litt renere, og et par kjedekafeer har flyttet inn. Og selgerne er litt mindre høyrøstet.
Gate i Nachlaot
Gatescenario med adskillig rom for forskjønning
"Aroma" - en av de nye kjedekafeene i shuken Mahane Yehuda
Her er det frisørene Maxim og Yaakov tjener til daglig brød
På et par-tre bygninger i Jerusalem har det blitt malt store malerier
YCafé i Nachlaot. En venninne av meg står bak baren. Nabolagskaféen - som før var en frisørsalong - brukes flittig av de lokale studentene, en rekke orginaler som er som klippet ut av jødiske fortellinger fra førkrigstidens Øst-Europa, og en og annen journalist. For eksempel den politiske kommentatoren til israelsk kanal 2. Han snakker visst aldri, og betaler aldri tips, fikk jeg høre.
Utenfor YCafé
"Fare, her bygges det" står det på skiltet
Et av de mer billedskjønne smugene
fredag 13. november 2009
Om boikott og gode hensikter
Dagen etter at det hodeløse initiativet til en akademisk boikott av Israel ble enstemmig avslått av NTNUs styre, leser jeg at initiativets "mål har vært å legge et internasjonal press på Israel om å starte forhandlinger med folkevalgte palestinske myndigheter og det internasjonale samfunnet" (Aftenposten papir, 13.11.09).
Det kan være mangt og meget å si om dette. Jeg skal imidlertid begrense meg til å komme med følgende bemerkning: Jeg synes dette er et glimrende eksempel på hvordan uvitenhet om Israel og hvordan israelere tenker fører til grove feilvurderinger rundt virkningene av en eventuell boikott. Jeg kan nemlig love at boikott overhodet IKKE kommer til å tjene en fredsprosess. Snarere tvert imot. Det tjener til mistro og polarisering, ikke minst på grunn av jødisk historie, Israels geopolitiske plassering, og de høyst reelle truslene de står overfor. Dette forklarer Vårt Lands Erling Rimehaug 10. november i en sjeldent opplysende artikkel som jeg dessverre ikke finner online.
Dessuten kan nevnes at Dagbladet i dagens lederartikkel roser "den gode hensikten" bak boikottinitiativet - men er ellers på linje med undertegnede i synet på akademisk boikott av Israel. Jeg tillater meg, blant annet på grunnlag av det overnevnte, å være uenig i vurderingen at det er den "gode hensikt" som ligger i bunnen. Jeg har dessuten en viss forventning om at akademikere gjør et minimum av research. De er de siste menneskene som burde vært styrt av fordommer, slagord og lettvinte løsninger. Erfaring viser vel at så ikke alltid er tilfellet.
Det kan være mangt og meget å si om dette. Jeg skal imidlertid begrense meg til å komme med følgende bemerkning: Jeg synes dette er et glimrende eksempel på hvordan uvitenhet om Israel og hvordan israelere tenker fører til grove feilvurderinger rundt virkningene av en eventuell boikott. Jeg kan nemlig love at boikott overhodet IKKE kommer til å tjene en fredsprosess. Snarere tvert imot. Det tjener til mistro og polarisering, ikke minst på grunn av jødisk historie, Israels geopolitiske plassering, og de høyst reelle truslene de står overfor. Dette forklarer Vårt Lands Erling Rimehaug 10. november i en sjeldent opplysende artikkel som jeg dessverre ikke finner online.
Dessuten kan nevnes at Dagbladet i dagens lederartikkel roser "den gode hensikten" bak boikottinitiativet - men er ellers på linje med undertegnede i synet på akademisk boikott av Israel. Jeg tillater meg, blant annet på grunnlag av det overnevnte, å være uenig i vurderingen at det er den "gode hensikt" som ligger i bunnen. Jeg har dessuten en viss forventning om at akademikere gjør et minimum av research. De er de siste menneskene som burde vært styrt av fordommer, slagord og lettvinte løsninger. Erfaring viser vel at så ikke alltid er tilfellet.
søndag 8. november 2009
Akademisk boikott - revisited
Det er ikke noe nytt at muligheten for akademisk boikott av Israel diskuteres. Hverken i Norge eller internasjonalt. Men så langt har dette aldri blitt vedtatt ved noen vestlig utdanningsinstitusjon. Nå er det NTNU som prøver seg - saken har kommet helt opp i universitetets styre hvor den skal avgjøres 12. november. Han traff visst spikeren på hodet, han som på NTNU-rektors blogg lurte på om den pågående seminarrekken ved NTNU om Israel og Midtøsten-konflikten i realiteten skulle tilrettelegge for en akademisk boikott mot Israel. Seminarrekken har rettmessig fått mye kritikk for å være ensidig forhold til Israel og Midtøsten-konflikten. Påfallende ensidig faktisk.
Men tilbake til boikottsaken. Jeg ønsker ikke å bruke denne bloggposten til å utlegge hvorfor akademisk boikott er kontraproduktivt og sneversynt (det har jeg argumentert for her). Heller ikke hvordan israelsk forskning og innovasjon er en betydelig bidragsyter til vår moderne verden (videopresentasjon finnes her), og at israelske universiteter ligger på verdenstoppen (på denne rankingen ligger samtlige israelske universiteter langt foran NTNU). En boikott av israelsk akademia vil sett i denne sammenheng være direkte reaksjonært.
Jeg ønsker å være litt personlig her, og fortelle litt om min opplevelse av en israelsk akademisk institusjon - the Hebrew University i Jerusalem (som ligger på 64. plass i rankingen jeg lenket til over - én plass foran Universitetet i Oslo). Her studerte jeg i to år til en mastergrad i "Israel - politics and society". Jeg nevner at Eivind Rindal, en av initiativtakerne bak NTNUs studentopprop om akademisk boikott, idiotisk nok påstår at det nesten er umulig for en person uten østeuropeisk- eller amerikansk-jødisk opprinnelse å ta mastergrad ved israelske universiteter. Jeg er ikke den eneste som kan avkrefte dette. Men mer enn det: Vi klarte oss faktisk ganske bra. Det ville nok vært flere av oss hadde den akademiske utvekslingen mellom Norge og Israel vært større. Jeg mistenker at den er begrenset av den politiserte atmosfæren som i praksis gjør kontakt med israelsk akademia nesten umulig. Er Israel allerede boikottet - i det stille? Bortsett fra i tilfeller hvor israelske akademikere bekrefter den rådende konsensus hva gjelder Midtøsten-spørsmålet. Slik vi ser det i NTNUs seminarrekke.
Det er synd at det er slik, for det er norsk akademia og norske studenter som først og fremst taper på det. For det første er kunnskapsnivået skadelidende. Det lille jeg hørte om Israel i løpet av mine år i norsk akademia, imponerte meg ikke. Jeg ble snarere litt ille berørt.
Dernest blir debattmiljøet skadelidende. Først og fremst fordi studentene aldri får andre meninger og synsvinkler å bryne seg på, og bli utfordret av. Men ikke minst går man glipp av den israelske debatten. For jeg tror faktisk vi kunne ha noe å lære av disse israelerne. Det er faktisk først gjennom israelsk akademia (og israelsk media) jeg møtte debatt med stor D. Både fra foreleseres og fra elevers side. De israelske studentene skulle på død og liv få frem egne meninger og alternative, kritiske synsvinkler. I begynnelsen syntes jeg det var utidig. Jeg hadde jo kommet for å høre på hva foreleseren hadde å si, og ikke mine taletrengte og opinionerte medstudenter. Jeg sammenlignet med mine fire Blindern-år, hvor det knapt var en student som åpnet munnen på eget initiativ. Kanskje bortsett fra en aspirerende politiker på første benk.
Jeg generaliserer. Det er sikkert mange forelesninger og seminarer ved UiO hvor det er diskusjoner mellom studenter og forelesere. Men med all respekt å melde for NTNU - hvis foredragsserien om Midtøsten er representativt for debattmiljøet ved institusjonen - står det dårlig til. Verre å tenke seg er en forelesning ved Hebrew U hvor foreleser holder en monolog.
Jeg tror at dette er uttrykk for en dypere forskjell mellom Israel og Norge. Israel er et samfunn som dyrker debatt og meningsforskjeller. Og slik er det vel nødvendigvis når samfunnet er såpass heterogent og fragmentert, og når landet står ovenfor så mange utfordringer - utenfra så vel som innenfra. I tillegg kommer det kulturelle aspektet som best kan oppsummeres i ordtaket "der det er to jøder er det tre meninger". Selve jødedommen kan jo best sammenlignes med en endeløs teologisk diskusjon mellom ulike rabbinere. Da jeg presenterte det norske "konsensusdemokratiet" og idealet om "enighet" for en israelsk kamerat (som er aktiv i det israelske arbeiderpartiet), utbrøt han spontant: "Det hørtes kjedelig ut! Sånn må det aldri bli her!"
Det var først etter at jeg motvillig kom tilbake til Norge at jeg lærte å sette pris på den israelske debatten. Ildfullt og støyende, men engasjerende og vitaliserende. Og med en utrolig takhøyde. Poenget er selvfølgelig ikke å komme til enighet - faktisk snarere å uttdype uenighetene og å legge problemstillinger frem på bordet. Det er som om man tenker: Når vi nå engang har demokrati og ytringsfrihet, la oss strekke den så langt det lar seg gjøre. Til dette hører nådeløs kritikk av alt og alle - mest av alt mot den til enhver tid sittende regjering. I Norge har jeg vært vitne til litt for mange debatter hvor duellantene snarere har poengtert hvor enige de i grunnen er. Eller hvor (her tenker jeg kanskje spesielt på Midtøsten-debatter) de faste synserne er invitert til å repetere sine faste mantra. Dette kan da umulig være verken opplysende eller sunt.
Jeg oppsummerer følgende: Hvis NTNU velger å gå inn for akademisk boikott av Israel er det ikke først og fremst Israel som blir rammet. Det er NTNU som har kastet masken, og viser seg om et selvrettferdig og navlebeskuende meningstyranni.
Men tilbake til boikottsaken. Jeg ønsker ikke å bruke denne bloggposten til å utlegge hvorfor akademisk boikott er kontraproduktivt og sneversynt (det har jeg argumentert for her). Heller ikke hvordan israelsk forskning og innovasjon er en betydelig bidragsyter til vår moderne verden (videopresentasjon finnes her), og at israelske universiteter ligger på verdenstoppen (på denne rankingen ligger samtlige israelske universiteter langt foran NTNU). En boikott av israelsk akademia vil sett i denne sammenheng være direkte reaksjonært.
Jeg ønsker å være litt personlig her, og fortelle litt om min opplevelse av en israelsk akademisk institusjon - the Hebrew University i Jerusalem (som ligger på 64. plass i rankingen jeg lenket til over - én plass foran Universitetet i Oslo). Her studerte jeg i to år til en mastergrad i "Israel - politics and society". Jeg nevner at Eivind Rindal, en av initiativtakerne bak NTNUs studentopprop om akademisk boikott, idiotisk nok påstår at det nesten er umulig for en person uten østeuropeisk- eller amerikansk-jødisk opprinnelse å ta mastergrad ved israelske universiteter. Jeg er ikke den eneste som kan avkrefte dette. Men mer enn det: Vi klarte oss faktisk ganske bra. Det ville nok vært flere av oss hadde den akademiske utvekslingen mellom Norge og Israel vært større. Jeg mistenker at den er begrenset av den politiserte atmosfæren som i praksis gjør kontakt med israelsk akademia nesten umulig. Er Israel allerede boikottet - i det stille? Bortsett fra i tilfeller hvor israelske akademikere bekrefter den rådende konsensus hva gjelder Midtøsten-spørsmålet. Slik vi ser det i NTNUs seminarrekke.
Det er synd at det er slik, for det er norsk akademia og norske studenter som først og fremst taper på det. For det første er kunnskapsnivået skadelidende. Det lille jeg hørte om Israel i løpet av mine år i norsk akademia, imponerte meg ikke. Jeg ble snarere litt ille berørt.
Dernest blir debattmiljøet skadelidende. Først og fremst fordi studentene aldri får andre meninger og synsvinkler å bryne seg på, og bli utfordret av. Men ikke minst går man glipp av den israelske debatten. For jeg tror faktisk vi kunne ha noe å lære av disse israelerne. Det er faktisk først gjennom israelsk akademia (og israelsk media) jeg møtte debatt med stor D. Både fra foreleseres og fra elevers side. De israelske studentene skulle på død og liv få frem egne meninger og alternative, kritiske synsvinkler. I begynnelsen syntes jeg det var utidig. Jeg hadde jo kommet for å høre på hva foreleseren hadde å si, og ikke mine taletrengte og opinionerte medstudenter. Jeg sammenlignet med mine fire Blindern-år, hvor det knapt var en student som åpnet munnen på eget initiativ. Kanskje bortsett fra en aspirerende politiker på første benk.
Jeg generaliserer. Det er sikkert mange forelesninger og seminarer ved UiO hvor det er diskusjoner mellom studenter og forelesere. Men med all respekt å melde for NTNU - hvis foredragsserien om Midtøsten er representativt for debattmiljøet ved institusjonen - står det dårlig til. Verre å tenke seg er en forelesning ved Hebrew U hvor foreleser holder en monolog.
Jeg tror at dette er uttrykk for en dypere forskjell mellom Israel og Norge. Israel er et samfunn som dyrker debatt og meningsforskjeller. Og slik er det vel nødvendigvis når samfunnet er såpass heterogent og fragmentert, og når landet står ovenfor så mange utfordringer - utenfra så vel som innenfra. I tillegg kommer det kulturelle aspektet som best kan oppsummeres i ordtaket "der det er to jøder er det tre meninger". Selve jødedommen kan jo best sammenlignes med en endeløs teologisk diskusjon mellom ulike rabbinere. Da jeg presenterte det norske "konsensusdemokratiet" og idealet om "enighet" for en israelsk kamerat (som er aktiv i det israelske arbeiderpartiet), utbrøt han spontant: "Det hørtes kjedelig ut! Sånn må det aldri bli her!"
Det var først etter at jeg motvillig kom tilbake til Norge at jeg lærte å sette pris på den israelske debatten. Ildfullt og støyende, men engasjerende og vitaliserende. Og med en utrolig takhøyde. Poenget er selvfølgelig ikke å komme til enighet - faktisk snarere å uttdype uenighetene og å legge problemstillinger frem på bordet. Det er som om man tenker: Når vi nå engang har demokrati og ytringsfrihet, la oss strekke den så langt det lar seg gjøre. Til dette hører nådeløs kritikk av alt og alle - mest av alt mot den til enhver tid sittende regjering. I Norge har jeg vært vitne til litt for mange debatter hvor duellantene snarere har poengtert hvor enige de i grunnen er. Eller hvor (her tenker jeg kanskje spesielt på Midtøsten-debatter) de faste synserne er invitert til å repetere sine faste mantra. Dette kan da umulig være verken opplysende eller sunt.
Jeg oppsummerer følgende: Hvis NTNU velger å gå inn for akademisk boikott av Israel er det ikke først og fremst Israel som blir rammet. Det er NTNU som har kastet masken, og viser seg om et selvrettferdig og navlebeskuende meningstyranni.
Abonner på:
Innlegg (Atom)