Dette blir markert i norsk media. I israelsk media analyseres militæroperasjonens utfall. Blant analytikerne som lar sin røst høre er israelsk kanal 2's militærreporter Yoav Limor. I en artikkel som ble publisert i den daglige gratisavisen "Israel Hayom", under overskriften "Unnskyld at vi vant", hevder han at Israel vant en klar seier mot Hamas ifjor. Ikke minst ut fra det faktum at Hamas ikke lenger skyter raketter mot Israel.
Følgende er hovedpunkter fra Limor's artikkel:
- 2009 - i etterkant av militæroperasjonen i Gaza - var blant de mest stille årene noensinne for Israel. Statistikken viser at i 2008 - før militæroperasjonen - ble det skutt nesten 3600 raketter og granater mot Israel fra Gaza. I hele 2009 - etter militæroperasjonen - ble det skutt mindre enn 300. Blant alle disse ble bare én skutt ut av Hamas - ved en feiltakelse.
- Det er mange ting som skjedde under militæroperasjonen som kan diskuteres: Antall drepte, ødeleggelsene og av den politiske analysen.
- Men regjeringen viste også at den ikke bare var istand til å gi løfter til innbyggerne i Sør-Israel om å få slutt på de stadige rakettangrepene. De var også i stand til å sette kraft bak ordene
- Hamas trodde at de var beredt til å slåss mot Israel, men ble overrasket i alle militæroperasjonens faser: Luftangrepet som rettet seg inn mot alle utskytningsrampene til Hamas - rakettene utgjorde kjernen i deres slagkraft. I tillegg gjorde luftvåpenets mulighet til å identifisere og angripe spesifikke mål, at Hamas' evne til å organisere seg og gi tilsvar, ble kraftig redusert. Bakkeinvasjonen viste Hamas at det israelske forsvaret (IDF) er i stand til å håndtere den store mengden av feller på bakken. Den raske uttrekningen av de israelske styrkene ga heller ikke Hamas muligheten til å ramme troppene fra bakhold.
- IDF utførte en rekke handlinger som av fagfolk ansees som eksempler til etterfølgelse. For eksempel operasjonen "Slå på taket". I hundrevis av hus var det i tillegg til sivile beboere, også militære anlegg og våpenlager. Amerikanere, russere eller briter ville bombet huset direkte. IDF sendte varsler. Først i form av flygeblader, så ved telefonsamtaler. Hvis dette ikke hjalp skjøt de en rakett mot hjørnet av taket på det spesifikke huset. Bare når beboerne hadde forlatt bygningen, ble den sprengt.
- Når man snakker om terrorbekjempelse er det internasjonalt akseptert å anse tre drepte uskyldige sivile for hver terrorinvolvert, som et "rimelig" forhold. Et ett-til-ett forhold ansees som nesten umulig. Ifølge tallene som forsvaret sitter inne med, ble 871 terrorinvolverte drept under militæroperasjonen i Gaza. 295 sivile ble drept. Dette er et omvendt ett-til-tre forhold, noe som er unikt i internasjonal sammenheng.
- Fra hele den vestlige verden sendes folk hit for å lære av hva vi gjorde, og innføre det samme hos dem selv.
- Hvordan kan det da ha seg at de samme landene fordømmer oss?
- Det var en feiltakelse fra Israel å nekte å samarbeide med Goldstone-kommisjonen - fordi det hadde vært bedre å tape 60-40 enn å tape 100-0, slik vi gjorde ved å ikke samarbeide.
- Goldstone-rapporten fratar oss i realiteten muligheten til å handle mot terrorvirksomhet i fremtiden
- Dette er spesielt bekymringsfullt ettersom vi ser hva Hamas har drevet med i de "stille dagene" i 2009: Opprustning. Til tross for at både IDF og Egypt har anstrengt seg for å forhindre dette.
- I neste runde er det ikke bare Sør-Israel som blir rammet, men også sentrale deler av landet. Raketter over Tel Aviv er et meget sannsynlig scenario
- Virkeligheten som IDF vil operere under, tvinger dem til å reagere raskt og hardt. Alt må være gjort i løpet av en uke
- Kodeordet her er "avskrekking". Den andre siden (Hamas, men også Hizballah) må vite at han kan, men bør absolutt ikke foreta seg noe
- Men man bør anvende gulrøtter sammen med pisken, og dette er Israels største utfordring i 2010 - å styrke Abu Mazen gjennom åpning av kontrollposter, løslating av fanger, fjerning av bosettingsutposter, og styrking av den politiske og sikkerhetsmessige koordineringen mellom Israel og Abu Mazen.
søndag 27. desember 2009
onsdag 23. desember 2009
Boström: "Israel lyver når de hevder at jeg har sagt at israelske soldater jager palestinere for å ta organene deres"
Dette var ett av budskapene som Aftonbladet-journalist Donald Boström hamret på da han ble intervjuet av NRK Dagsnytt 18 mandag 21. desember.
For sikkerhets skyld leste jeg (ugjerne) Boströms artikkel én gang til. Til tross for Boströms edle forsikringer lar jeg meg ikke overbevise når jeg leser setninger som denne: "Men starka misstankar finns också hos palestinier att deras unga män har fångats in, och som i Kina och Pakistan ofrivilligt fått agera organreserv innan de dödats." Eller denne: "Samtidigt som denna organkampanj [forsøk i Israel på å få flere israelere til å donere organer pg.a. organmangel] pågick försvann unga palestinska män som levererades tillbaka nattetid till sina byar fem dygn senare, döda och uppsprättade."
Utfra disse sitatene synes jeg at den israelske tolkningen er berettiget, og de sterke reaksjonene likeså. Hvis Boström ikke ønsket å si at Israel aktivt "høstet" inn organer fra palestinerne, synes jeg han kunne vært meget klarere. Det blir litt for dumt å anklage Israel for løgn.
For sikkerhets skyld leste jeg (ugjerne) Boströms artikkel én gang til. Til tross for Boströms edle forsikringer lar jeg meg ikke overbevise når jeg leser setninger som denne: "Men starka misstankar finns också hos palestinier att deras unga män har fångats in, och som i Kina och Pakistan ofrivilligt fått agera organreserv innan de dödats." Eller denne: "Samtidigt som denna organkampanj [forsøk i Israel på å få flere israelere til å donere organer pg.a. organmangel] pågick försvann unga palestinska män som levererades tillbaka nattetid till sina byar fem dygn senare, döda och uppsprättade."
Utfra disse sitatene synes jeg at den israelske tolkningen er berettiget, og de sterke reaksjonene likeså. Hvis Boström ikke ønsket å si at Israel aktivt "høstet" inn organer fra palestinerne, synes jeg han kunne vært meget klarere. Det blir litt for dumt å anklage Israel for løgn.
tirsdag 22. desember 2009
Start-up nation: The Story of Israel's Economic Miracle
Dette er navnet på en bok som nylig har kommet ut, skrevet av Saul Singer og Dan Senor. Boken utforsker hvordan Israel har klart å innta en lederposisjon i businessinnovasjon. For eksempel:
- Israel er en av de raskest voksende, entreprenør- og innovasjonsbaserte økonomiene i verden, og ble nesten ikke berørt av den økonomiske krisen
- Det er flere israelske selskaper registrert på Nasdaq enn hele Europa til sammen, og mer enn India, Kina og Japan til sammen
Se nyhetsinnslaget fra CNBC hvor Dan Senor diskuterer årsakene til dette:
Se bokanmeldelser i WSJ her og i American Chronicle her. Og i Financial Times her.
- Israel er en av de raskest voksende, entreprenør- og innovasjonsbaserte økonomiene i verden, og ble nesten ikke berørt av den økonomiske krisen
- Det er flere israelske selskaper registrert på Nasdaq enn hele Europa til sammen, og mer enn India, Kina og Japan til sammen
Se nyhetsinnslaget fra CNBC hvor Dan Senor diskuterer årsakene til dette:
Se bokanmeldelser i WSJ her og i American Chronicle her. Og i Financial Times her.
mandag 21. desember 2009
Organtyverier revisited
Jeg er faktisk ganske stolt over å representere et land med såpass hardtslående undersøkende journalistikk som Israel. Det mangler ikke på programmer a la NRKs Brennpunkt, som avslører kritikkverdige forhold i Israel. For de finnes altså - og i fleng. Personlig tror jeg ikke det finnes hverken fler eller færre kritikkverdige forhold i Israel enn i de fleste andre demokratiske land - men det virker som om de kommer lettere til syne i Israel. Gravende journalistikk er én ting, et selvkritisk samfunn som gjerne fremhever egne feil og brister er en annen faktor, samt en sterk rettsinstitusjon som får mye mediaoppmerksomhet. Evnen til å avdekke, etterforske og rydde opp med et konstant kritisk blikk vil jeg hevde er en av Israels fremste styrker.
En styrke som kan være en svakhet når utenlandsk presse får ferten av det. En presse som til tider synes å elske og dra frem artikler og uttalelser beregnet på innenlands bruk - noe de selvfølgelig har rett til. Problemet er bare at de fort settes i den sammenhengen som mange europeere etterhvert ser Israel i: Et forfallent og korrupt land. I mange tilfeller er gjengivelsene av sakene riktige - og forholdene kan være kritikkverdige nok. Men problemet er at de ofte ikke settes i sin fulle sammenheng og blåses lett ut av proposjoner.
I den seneste saken har media ivrig dratt frem en dokumentar sendt av den israelske kommersielle TV-kanalen Kanal 2. Den omhandler den kritikkverdige praksisen som fant sted ved sykehuset Abu Kabir under Dr. Yehuda Hiss for mangfoldige år siden, hvor avdøde ble frarøvet diverse organer uten pårørendes samtykke. Dette er en historie som har vært kjent i Israel i lenger tid, og Dr. Yehuda Hiss har like lenge vært en av landets mest forhatte menn. Den har også vært innom israelsk rettsvesen mer enn én gang, og ett av resultatene ble "Adi-kortene" som mange israelere går med i lommeboken - inkludert diplomatene her på huset. Disse kortene er en bekreftelse på at personen har sagt seg villig til å donere organer ved plutselig dødsfall.
De avdøde som ble frastjålet organer under Dr. Hiss skal i hovedsak vært israelske borgere - mange av disse soldater - men det skal også ha vært fremmedarbeidere, turister og palestinere blant disse. Og dermed er koblingen til høstens Aftonbladet-artikkelen om israelsk organhøst blant palestinere nesten uunngåeling. Aftonbladets journalist Bostrøm trakk i artikkelen den konspiratoriske lenken mellom mangel på organer i Israel, avsløringen av et jødisk nettverk i USA som drev ulovlig organhandel, og rykter blant palestinere om at israelske soldater drepte palestinere for å få tak i organene deres. En sammenheng han ikke kunne bevise. Hva hadde vel vært mer digg enn at Israel selv ble tvunget til å innrømme disse organtyveriene - spesielt etter at staten gikk knallhardt ut mot den svenske regjeringen og Aftonbladet da artikkelen ble publisert. Kanal 2-dokumentaren var i så måte en gavepakke til Bostrøm - noe han ikke la skjul på da han ble intervjuet i går (21. desember 09) av NRK Dagsnytt 18.
Imidlertid - hvis en går saken nærmere etter i sømmene - som er gjort riktig så utmerket av Dagbladets Astrid Meland her - oppdager man at dette aldeles ikke er samme sak. Bostrøm-fans står like mye uten bevis som de alltid har gjort. Og Israel står med en helseskandale. Men ingen "la oss drepe palestinske unggutter for å skaffe oss organer"-skandale. Og la oss få dette klart: Det er helseskandaler i alle land. Israel står ikke i noen særstilling her.
En styrke som kan være en svakhet når utenlandsk presse får ferten av det. En presse som til tider synes å elske og dra frem artikler og uttalelser beregnet på innenlands bruk - noe de selvfølgelig har rett til. Problemet er bare at de fort settes i den sammenhengen som mange europeere etterhvert ser Israel i: Et forfallent og korrupt land. I mange tilfeller er gjengivelsene av sakene riktige - og forholdene kan være kritikkverdige nok. Men problemet er at de ofte ikke settes i sin fulle sammenheng og blåses lett ut av proposjoner.
I den seneste saken har media ivrig dratt frem en dokumentar sendt av den israelske kommersielle TV-kanalen Kanal 2. Den omhandler den kritikkverdige praksisen som fant sted ved sykehuset Abu Kabir under Dr. Yehuda Hiss for mangfoldige år siden, hvor avdøde ble frarøvet diverse organer uten pårørendes samtykke. Dette er en historie som har vært kjent i Israel i lenger tid, og Dr. Yehuda Hiss har like lenge vært en av landets mest forhatte menn. Den har også vært innom israelsk rettsvesen mer enn én gang, og ett av resultatene ble "Adi-kortene" som mange israelere går med i lommeboken - inkludert diplomatene her på huset. Disse kortene er en bekreftelse på at personen har sagt seg villig til å donere organer ved plutselig dødsfall.
De avdøde som ble frastjålet organer under Dr. Hiss skal i hovedsak vært israelske borgere - mange av disse soldater - men det skal også ha vært fremmedarbeidere, turister og palestinere blant disse. Og dermed er koblingen til høstens Aftonbladet-artikkelen om israelsk organhøst blant palestinere nesten uunngåeling. Aftonbladets journalist Bostrøm trakk i artikkelen den konspiratoriske lenken mellom mangel på organer i Israel, avsløringen av et jødisk nettverk i USA som drev ulovlig organhandel, og rykter blant palestinere om at israelske soldater drepte palestinere for å få tak i organene deres. En sammenheng han ikke kunne bevise. Hva hadde vel vært mer digg enn at Israel selv ble tvunget til å innrømme disse organtyveriene - spesielt etter at staten gikk knallhardt ut mot den svenske regjeringen og Aftonbladet da artikkelen ble publisert. Kanal 2-dokumentaren var i så måte en gavepakke til Bostrøm - noe han ikke la skjul på da han ble intervjuet i går (21. desember 09) av NRK Dagsnytt 18.
Imidlertid - hvis en går saken nærmere etter i sømmene - som er gjort riktig så utmerket av Dagbladets Astrid Meland her - oppdager man at dette aldeles ikke er samme sak. Bostrøm-fans står like mye uten bevis som de alltid har gjort. Og Israel står med en helseskandale. Men ingen "la oss drepe palestinske unggutter for å skaffe oss organer"-skandale. Og la oss få dette klart: Det er helseskandaler i alle land. Israel står ikke i noen særstilling her.
onsdag 16. desember 2009
Tur til Dødehavet, Ein Gedi
Jeg har akkurat kommet tilbake fra en todagerstur ved Dødehavet og Ein Gedi. Sammen med venner og venners venner. Vi gikk turer i to av wadiene ved Ein Gedi - som ligger ganske nord ved Dødehavet. Goldt landskap med farger som skifter etter lyset - gull, grått, lilla, rosa, brunt, blått. Vakkert og tørt. Dette er også perioden hvor man kan overraskes av plutselige springfloder. Man kan faktisk risikere å bli feid avgårde av vannmasser som kommer etter regnskyll i Jerusalem - og feier nedover på vei mot Dødehavet. En høydeforskjell på mer enn 1400 meter.
Naturområdet var full av familier og skoleungdom på organiserte turer under den jødiske lyshøytiden Hanukka. Slik er det her - et lite land med mye folk - man går i kø, også på tur i naturen. Men hele atomsfæren er avslappende her. Ikke minst når man bader i Dødehavet - den stadig skrumpende innsjøen som hvert år bringer tusener av turister og pleietrengende til området. Blant annet er det meget bra helseopplegg for de som lider av hudsykdommer, slik som psoriasis.
Og overalt hvor en reiser i Israel finner man interessante historier og mennesker. Vi slo for eksempel opp teltet vårt ved siden av en boms som viste seg å være en kjent sangforfatter i Israel fra 70-80-tallet (bekreftet via Google-search). Nå gjør han tydeligvis ikke annet enn å sitte foran teltet sitt ved Dødehavet, og improvisere på en gammel gitar. Og da vi stoppet på en veikro (komplett med kameler og beduinmarked) parkerte vi ved siden en av Israels kjente TV-fjes som var ute for å teste en ny bil for kommersielle formål. Og oppsynsmannen ved ett av naturreservatene vi besøkte var fra beduinstammen Al-Atrash (som betyr "den døve") - tydeligvis en meget religiøs muslim, som hadde tjenestegjort i den israelske forsvaret (IDF), bor i telt med familien sin, og har intet mindre enn 22 søsken. Fordelt på farens to koner.
søndag 6. desember 2009
Tilbake til Jerusalem
Jeg sitter på bokkafeen Tmol Shilshom i Jerusalem. Oppkalt etter boken ved samme navn av den israelske nobelprisvinneren i litteratur S. J. Agnon. Jeg spiser frokost: Shakshuka - egg kokt i tomatsaus - og drikker fruktjuice.
Foruten meg er de andre kundene et religiøst par - han med helskjegg og heklet kippa, hun i langt skjørt og sømmelig genser, et triangel som snakker fransk, et forelsket israelsk-jødisk par, en russer og en etioper som drikker kaffe. Fra kjøkkenet hører jeg den lokale arabiske dialekten, servitøren blander american slang med en innfødt hebraisk.
Det er slik det er her, kanskje spesielt i Jerusalem. Variert og fargerikt. Det finnes alle mulige typer mennesker her - kanskje bortsett fra sekulære nord-europeere. (Unntatt i rollen som "solidaritetsarbeidere" for palestinernes sak.) De velkjente ultraortodokse typene og soldater med geværet slengt over skulderen. Begge kjent fra nyhetssendinger verden over. Og arabere - religiøse og sekulære, muslimer og kristne. Turister fra alle verdens hjørner - fra amerikanske styrtrike jøder til fromme russere og Vest-Afrikanere. Fremmedarbeidere fra Øst-Europa, Sør-Øst Asia og Sri Lanka. Globetrottere. Gærninger - lokale og importerte. Jøder - fra alle jødedommens krinkelkroker, fra ekstrem-sekulære via tradisjonelle til nasjonalistisk-ortodokse og ultraortodokse som aktivt motarbeider staten Israel. Studenter, falafel-sjappe-arbeidere, slitne halvgamle mødre. Israelere med bakgrunn fra Marokko, Etiopia, Iran, Europa, USA, Sør-Amerika, India, Irak. Med hver sine livsanskuelser og meninger. Og klesstil.
Jerusalem. Nytt og gammelt. Fra hotellet ser jeg arkeologiske utgravninger på bakgrunn av et nytt boligkompleks. Jerusalem sentrum er helt ufremkommelig på grunn av intensive gravearbeider til en ny bytrikk som skal lette trafikken i en overbelastet by. Konstant summing av tusen lyder og stemmer. Trange smug. Laburintiske nabolag med et mylder av små synagoger, bakerier, kafeer, utesteder, krimskrams-utsalg, kunstbutikker, og leiligheter med klesvasken hengende ut vinduet mellom gamle blomsterpotter. En gammel myte forteller at Gud skapte ti deler skjønnhet. Ni av dem ble gitt til Jerusalem. Det er vel en aldri så liten overdrivelse, mener nå iallefall jeg. Kanskje med unntak av Jerusalem i solnedgang. Bygningene smelter sammen i en gullaktig glød og himmelen farges rosa. DET er noe av det vakreste.
Jeg driver konstant og sammenligner. Norge versus Israel. To land på hver sin side av fargeskalaen. Norge er de kalde fargene - blått og lilla. Israel er de varme - olivengrønt, beige, gull og rosa. Atmosfæren: Norge er øredøvende stillhet og kald ro. Israel er fortettet, dirrende luft, energi, intensitet. Norge: Pulsen synker. Israel: Pulsen stiger. Det er min høyst subjektive beskrivelse av forskjellene.
Nå skal jeg opp til min faste frisør og høre om han har en drop-in time. Det har han vanligvis. En samtalekunstner som begynte å jobbe som frisør som 14-åring, fancy klesstil, jobbet på Tony&Guy's i London, drikker red-bull mellom kundene, vurderer konstant å vende tilbake til en mer ortodoks form for jødedom - som han vokste opp i. Og jeg pleier å få litt rabatt også, ikke minst fordi jeg klarer å etterligne strupelydene som mange (spesielt eldre) jøder fra Midtøsten har når de snakker hebraisk.
Foruten meg er de andre kundene et religiøst par - han med helskjegg og heklet kippa, hun i langt skjørt og sømmelig genser, et triangel som snakker fransk, et forelsket israelsk-jødisk par, en russer og en etioper som drikker kaffe. Fra kjøkkenet hører jeg den lokale arabiske dialekten, servitøren blander american slang med en innfødt hebraisk.
Det er slik det er her, kanskje spesielt i Jerusalem. Variert og fargerikt. Det finnes alle mulige typer mennesker her - kanskje bortsett fra sekulære nord-europeere. (Unntatt i rollen som "solidaritetsarbeidere" for palestinernes sak.) De velkjente ultraortodokse typene og soldater med geværet slengt over skulderen. Begge kjent fra nyhetssendinger verden over. Og arabere - religiøse og sekulære, muslimer og kristne. Turister fra alle verdens hjørner - fra amerikanske styrtrike jøder til fromme russere og Vest-Afrikanere. Fremmedarbeidere fra Øst-Europa, Sør-Øst Asia og Sri Lanka. Globetrottere. Gærninger - lokale og importerte. Jøder - fra alle jødedommens krinkelkroker, fra ekstrem-sekulære via tradisjonelle til nasjonalistisk-ortodokse og ultraortodokse som aktivt motarbeider staten Israel. Studenter, falafel-sjappe-arbeidere, slitne halvgamle mødre. Israelere med bakgrunn fra Marokko, Etiopia, Iran, Europa, USA, Sør-Amerika, India, Irak. Med hver sine livsanskuelser og meninger. Og klesstil.
Jerusalem. Nytt og gammelt. Fra hotellet ser jeg arkeologiske utgravninger på bakgrunn av et nytt boligkompleks. Jerusalem sentrum er helt ufremkommelig på grunn av intensive gravearbeider til en ny bytrikk som skal lette trafikken i en overbelastet by. Konstant summing av tusen lyder og stemmer. Trange smug. Laburintiske nabolag med et mylder av små synagoger, bakerier, kafeer, utesteder, krimskrams-utsalg, kunstbutikker, og leiligheter med klesvasken hengende ut vinduet mellom gamle blomsterpotter. En gammel myte forteller at Gud skapte ti deler skjønnhet. Ni av dem ble gitt til Jerusalem. Det er vel en aldri så liten overdrivelse, mener nå iallefall jeg. Kanskje med unntak av Jerusalem i solnedgang. Bygningene smelter sammen i en gullaktig glød og himmelen farges rosa. DET er noe av det vakreste.
Jeg driver konstant og sammenligner. Norge versus Israel. To land på hver sin side av fargeskalaen. Norge er de kalde fargene - blått og lilla. Israel er de varme - olivengrønt, beige, gull og rosa. Atmosfæren: Norge er øredøvende stillhet og kald ro. Israel er fortettet, dirrende luft, energi, intensitet. Norge: Pulsen synker. Israel: Pulsen stiger. Det er min høyst subjektive beskrivelse av forskjellene.
Nå skal jeg opp til min faste frisør og høre om han har en drop-in time. Det har han vanligvis. En samtalekunstner som begynte å jobbe som frisør som 14-åring, fancy klesstil, jobbet på Tony&Guy's i London, drikker red-bull mellom kundene, vurderer konstant å vende tilbake til en mer ortodoks form for jødedom - som han vokste opp i. Og jeg pleier å få litt rabatt også, ikke minst fordi jeg klarer å etterligne strupelydene som mange (spesielt eldre) jøder fra Midtøsten har når de snakker hebraisk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)