A Hard Rain's A-gonna Fall

I Midtøsten - eller i alle fall i Israel - svinger det gjerne fra ytterkant til ytterkant. Enten er det tørke eller så er det springflod. Enten er det hetebølge, eller så er det kjølig. Og hvem kan spå i hvilken retning det går...

Dette var innledningen min til den hebraiske versjonen av Bob Dylans låt fra 1962 "A Hard Rain's A-gonna Fall", fremført av rabagasten og tenåringsidolet fra 90-tallet Aviv Gefen (som har roet seg betydelig, visstnok spesielt etter at han giftet seg og fikk barn):



PS: Innlederen på klippet er komikeren og talkshow-verten Eli Yatzpan, som kanskje er mest kjent for å imitere kjente personligheter i Midtøsten som Mubarak, Nasrallah, Khatami, Arafat og Bin Laden. Og skal dessuten hatt en tendens til å gjøre narr av franskmenn. Noe som visstnok skal ha ført til en liten diplomatisk floke med Frankrike (i tillegg til med Egypt).

Satire: Israelerne ler av seg selv minst én gang i uken

Noe av det som jeg syns avslører mest uvitenhet om Israel og israelere er når man kommer med påstanden "de tåler jo ikke kritikk" eller "nå må de lære seg å tåle kritikk", gjerne etterfulgt av flere utropstegn. Jeg personlig tror nok ikke det er israelere som har størst problemer her... Som jeg har (tror jeg) skrevet før, er Israel snarere et samfunn som drives rundt av diskusjoner og kritikk. Det er knapt en ting som ikke er oppe til diskusjon, knapt noen som tier om egen mening, og knapt den ting som unnslipper kritikk. Til det slitsommelige.

Og så er det satiren da. Å gjøre narr av seg selv er blant de mest utbredte former for underholdning. (At andre gjør narr av en - det er straks litt mer problematisk. Men på en annen siden - hvem synes ikke det.) For eksempel har man det populære ukentlige satireprogrammet "Eretz Nehederet" (som betyr noe slikt som "et flott land" - som også kan forstås ironisk selvfølgelig) på israelsk kanal 2 - som er TV-kanalen med høyest seertall i Israel. Her gjør man narr av, og karikerer alt og alle. Denne uken gikk det blant annet utover den israelske stoltheten over innsatsen på Haiti, og statsminister Netanyhus kone Sarah som har blitt politianmeldt av en tidligere hushjelp.

Jeg har prøvd å finne ulike eksempler fra dette suksessfulle satireprogrammet, men det er ikke så mye som er oversatt til et mer tilgjengelig språk enn hebraisk. Dessuten er problemet med satire gjerne den at det krever god kjennskap til lokale forhold - og følgelig er det alltid en fare for å misforstå eller ikke forstå i det hele tatt. Jeg ber derfor leserne om å skru på velviljen.

Her er for eksempel en sketsj hvor tidligere statsministere deler sine erfaringer fra statsministerstolen i form av en musikkvideo (statsministrene som her figurerer er så vidt jeg kan se David Ben-Gurion, Golda Meir, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Shimon Peres, Ariel Sharon, og en som jeg tror må være Levi Eshkol):




Og her er en relativt sjelden satire av ikke-israelere, men av utenlandsk medias dekning av Gaza-krigen (dog fremstiller Israels militære talsperson Avi Benayahu på en heller latterlig måte):




Og en sketsj som nesten har blitt klassisk: En portrettering av valgresultatet i 2009 - hvor Avigdor Liebermann begår statskupp. Klippet jeg fant er ikke tekstet, men fyldig forklart på engelsk under av den israelsk-kanadiske bloggeren Lisa Goldman.

Joda, Israel er utvilsomt en økonomisk suksess. Synd det er så få som ser ut til å være oppmerksom på det, her på berget.

David Brooks skriver en op-ed i New York Times 11. januar i år, hvor han tar for seg (blant annet) Israels økonomiske suksess:

"Tel Aviv has become one of the world’s foremost entrepreneurial hot spots. Israel has more high-tech start-ups per capita than any other nation on earth, by far. It leads the world in civilian research-and-development spending per capita. It ranks second behind the U.S. in the number of companies listed on the Nasdaq. Israel, with seven million people, attracts as much venture capital as France and Germany combined.

...

Because of the strength of the economy, Israel has weathered the global recession reasonably well. The government did not have to bail out its banks or set off an explosion in short-term spending. Instead, it used the crisis to solidify the economy’s long-term future by investing in research and development and infrastructure, raising some consumption taxes, promising to cut other taxes in the medium to long term. Analysts at Barclays write that Israel is “the strongest recovery story” in Europe, the Middle East and Africa."

Se der ja. Det er noen som makter å se forbi konflikt, gjerder og murer, ultraortodokse og soldater. Dette ligner mer på det Israel jeg ble kjent med. Ikke uten problemer, for baksiden er at det er mange fattige. Lønningene er lave, og folk sliter med å "slutte måneden". Men man merker også energien som folk ser ut til å være drevet av, og treffer mennesker som har prestert utrolig mye. Og jeg tenker at her har de visst et ekstra gir. Man blir presset fremover og oppover. Dette konkretiseres i Tel Avivs business-strøk. Høye glassbygninger, forretningsfolk med stresskofferter. Eller forskningsmiljøene, universitetene. For moro skyld talte jeg opp hvor mange representanter i det israelske parlamentet med doktorgrad. Jeg talte 14 (av 120), og ble ganske overrasket i positiv retning. Til sammenligning var det ingen Stortingsrepresentanter med doktorgrad så langt jeg så. Skuffende.

David Brooks poengterer at Israels suksess på dette området er plantet i det nasjonale etos:

"Israel’s technological success is the fruition of the Zionist dream. The country was not founded so stray settlers could sit among thousands of angry Palestinians in Hebron. It was founded so Jews would have a safe place to come together and create things for the world."

Settlere og ultraortodokse er sannelig også en del av dette mangfoldige landet. Og her ligger det også en spenning, som rent konkret representeres av landets to største byer - Jerusalem og Tel Aviv. Jerusalem er 3000 år, byen kong David gjorde til jødenes hovedstad, og som har vært nevnt i jødiske bønner tre ganger om dagen siden da. Det er det religiøse sentrum, og selv stenene sukker av åndelighet. Tel Aviv symboliserer det nye, det moderne. Den moderne sekulære jøden, fri fra fortidens religiøse rep og fra den undertrykkende antisemittismen han opplevde i Europa. Det er derfor ingen tilfeldighet at David Brooks kaller artikkelen for "The Tel Aviv Cluster" (lenke her).

Hva er forklaringene på Israels utrolige suksess? Jeg har tidligere skrevet om boken "Start-up nation". Forfatterne av boken mener at de bakenforliggende faktorene for dette fenomenet er militærtjenesten - som gir ungdom uvurderlig erfaring som senere blir utnyttet i samfunnsøkonomien, tiltrekking og integrering av immigranter, og hvordan staten sprøyter inn penger i forsknings-og-utviklingssektoren (R&D).

Dr. Yossi Vardi, en av Israels første hi-tech-gründere, mener at kanskje den viktigste faktoren for økonomisk suksess er den jødiske mamma - the Jewish mother. Hva??? Ok, se på videosnutten under - hvis du ikke gidder å se 30 minutter, gå til det 16nde minutt. Hvor han forklarer denjødiskemamma-faktoren, og hvor han også peker på at Israel er et knøttlite land hvor alle kjenner alle, hvor man er meget resultatorientert, og hvor man "strives for excellence". (Hvordan oversetter man dette til norsk?) Dette er faktorer Dr. Vardi peker på som viktige.



Og, som en sluttnote: Israel er oppdaget av store navn i finansverdenen som Donald/Ivanka Trump, Warren Buffet, og Bill Gates. Sistnevnte uttalte at Israel er "en del av Silicon Valley".

Separasjonsbarrierer, gjerder og murer

Nå har det blitt en aldri så liten sak at Israel vil bygge et grensegjerde mot Egypt, blant annet for å stoppe ulovlig innvandring. Kombinasjonen av Israel og barrierebygging er nok til å få blodet til å bruse i årene på visse. Litt for moro skyld sjekket jeg på Wikipedia, under stikkordene "walls" og "fences". Og ganske riktig: Under overskriften "Separation barrier" var det en liste over land som er eller har vært aktive separasjonsbarrierebyggere. Uten å hevde at Wikipedia er en autoritativ kilde - listen gir iallefall en god indikasjon på at selv om det er Israel som får overskriftene, er nok barrierebyggingspraksisen mer utbredt enn det man kan få inntrykk av.

Ta for eksempel Spania, som med støtte fra EU, har gjerdet inne Ceuta og Melilla for å demme opp for immigrasjon fra Afrika. Disse to byene er under spansk styre, men ligger geografisk sett i Marokko, og sees på av mange immigranter som et brohode til Europa. I den grad at Europa har sett seg nødt til å bygge gjerder.

I Israel har det de siste årene blitt et stort problem med illegale innvandrere som sniker seg inn, eller blir smuglet inn, over grensen fra Egypt. I tillegg har det lenge vært problem med smugling av prostituerte og narkotika over denne grensen. Og så er det selvfølgelig terrorfaren da. Det skal være rundt 100.000 fremmedarbeidere uten arbeidstillatelse i Israel, mange av disse har kommet over grensen fra Egypt.

Idol-toer og hjerteknuser Harel Skaat er Israels bidrag til vårens Grand Prix i Oslo

Harel Skaat slo for alvor igjennom da han kom på annenplass i den israelske versjonen av Idol i 2005, og er spesielt populær blant den yngre kvinnelige befolkning i Israel. Noe man forsåvidt kan forstå. Og fyren kan jammen synge også, og har blitt hedret for det.

Han ble nemlig kåret til årets navn innen musikk i 2006. Den romantiske balladen "Ve'at" (som betyr omtrent "Og du", hvor "du" refererer grammatikalsk til det feminine kjønn) ble kåret til årets sang samme år, OG ble nummer 4 i kåringen av tiårets beste sang i en SMS-avstemning i oktober 2009. I den samme avstemningen ble Skaat nummer to i kategorien "beste sanger", noe som kanskje reflekterer at avstemningsmetoden tiltrakk en viss aldersgruppe. Men populariteten strekker seg visst også inn i høyere kretser. For Skaat ble plukket ut til å representere landet i årets Grand Prix av selveste Knesset - Israels Storting.

Sangen som skal fremføres i Oslo velges under en TV-avstemning på israelsk TV. Men her er iallefall "Ve'at":



Skaat er forresten av yemenittisk opprinnelse, i likhet med flere av Israels beste sangere og musikere (som legendariske Ofra Haza her og fra Grand Prix i 1983 her, Achinoam Nini fra fjorårets Grand Prix, Boaz Mauda fra Grand Prix året før der igjen - han vant forresten Idol i 2008, Zohar Argov som gjorde musikk i Midtøsten-stil moderne i Israel, og Shoshana Damari).

Så blir det spennende å se hva det norske bidraget blir...

Israelsk film "Seven minutes in heaven" vises på årets Tribeca Film Festival

En ung kvinne kjemper for å rekonstruere minnene av hendelsene som fulgte rett etter bussbomben i Jerusalem som drepte kjæresten hennes og etterlot henne store arr på ryggen.

Viktig melding fra ambassadens propagandasjef!!!

Grunnet høytid har jeg ikke prioritert å kommentere saken om ambassadens annonsekampanje på på Aftenposten.no's sider, rapportert av NRK Kulturnytt. Men da jeg fremdeles synes at leserne av denne bloggen fortjener en slags reaksjon på de beskyldningene som ble rettet mot ambassadens annonsekampanje - for de som fortsatt husker at dette var en sak, og fordi jeg selv irriterer meg grådig over det, skriver jeg et par-tre paragrafer.

I et intervju med NRK Kulturnytt sammenligner rektor ved Markedshøyskolen Trond Blindheim "nesten" annonsekampanjen til ambassaden med propagandakampanjer fra "Kim Jong-il og Nord-Korea, gamle Aust-Europa, Sovjetunionen og kanskje også Hitlers Tyskland" (sic).

Det er "nesten" litt komisk. Vi snakker her om store, mektige, brutale og undertrykkende regimer. Vi er en ørliten ambassade, med små ressurser, uten støtte fra en "jødisk lobby" eller andre sterke interessegrupper i samfunnet for den saks skyld, har en av verdens mest utskjelte regjeringer i ryggen som nesten daglig får hogg fra norsk presse - som siterer i hytt og pine fra det alltid regjeringskritiske israelske media.

Men mest viser disse uttalelsene kanskje at Blindheim ikke er helt på nett med realitetene. Og journalistene gjør i denne sammenheng lite for å tette gapet mellom en akademikers oppfatning av virkeligheten, og det som faktisk i dette tilfellet er virkeligheten - fra vårt ståsted. For det er nemlig IKKE unikt for et land å markedføre seg selv og sine politiske standpunkt (som er de politiske standpunktene til den enhver tid sittende regjering) - det er faktisk en av de viktigste oppgavene til alle lands ambassader. Ta for eksempel land-bilagene som fra tid til annen sendes ut med norske papiraviser, som Aftenposten. Gjerne i forbindelse med turistsesongen. Og hadde det ikke vært litt rart om ambassaden på sine hjemmesider hadde presentert opposisjonen, israelske NGOs eller palestinske synspunkter på lik linje som Israels offisielle politikk? Jeg forventer da ikke at hjemmesidene til norske ambassader i utlandet skal være "balanserte" - formålet er jo nettopp å presentere seg selv best mulig. Intet menneske med vettet i behold ville neppe så mye som nærmet seg en sammenligning mellom en norsk ambassades internettside og Hitler-Tyskland eller Sovjet-regimet. Det er fullstendig latterlig å lage et nummer ut av at Israel promoterer seg selv og sine synspunkter - som om det skulle være noe unikt blant demokratiske land.

Det er godt mulig at Blindheim synes at annonsen og hjemmesiden er dårlig. Det er til og med mulig at han har rett. Men å sammenligne oss med noe av det verste verden har hatt å frembringe av ondskap og manipulasjon, er å gå langt over streken. Da er det godt han bare "nesten" gjør det. Konsekvensen er dermed "nesten" den at vi ikke skal ha rett til å presentere oss selv på den måten vi mener reflekterer virkeligheten best. Israel skal underlegges de samme vilkår som Nord-Korea og Nazi-Tyskland. Nesten. Og dette er sammenligninger man hører i flere og flere fora, og som til tross for at de er totalt uholdbare, skremmer meg. Fordi mange ikke har nok kunnskap og gidd til å stikke hull på disse ord-ballongene.

Og det er ikke slik at vi ikke tåler kritikk. Kjør kritikk. Kjør debatt. Det er det vi er vant til hjemmefra, fra Israel. Det er slik vår kultur er, og det er hemmeligheten bak Israels suksess. Men når det mangler et minimum av kunnskap og innsikt, også av motstanderens argumenter og virkelighet, blir debatten fordummende. Og det er her ambassaden mener den har noe å bidra med: Å få en rikere og mer informert debatt i Norge hva gjelder Israel, og å utfordre det mange tenker og tror om Israel. Ikke å påtvinge noen våre argumenter. Folk er istand til å tenke seg, og fortjener å høre synspunkter fra en rekke kilder. Men det er tydelig at det er i ferd med å bli kontroversielt å bringe kunnskap og innsikt om Israel til allmennheten. Dette er sjokkerende.