Jeg fikk æren av å fremføre et dikt under den lille seremonien vi hadde på ambassaden på mandag i uken som gikk. Det var dagen til minne om falne soldater og terrorofre. Diktet jeg leste var på hebraisk, og jeg vil gjerne formidle det til bloggens lesere. Derfor oversatte jeg det likegodt. Diktet beskriver reaksjonene i en familie som får beskjed om at sønnen har falt i krigen. Teksten refererer nok delvis til "shiva" : En jødisk tradisjon hvor et dødsfall etterfølges av en sørgeperiode på en uke, hvor familien holder seg hjemme og mottar besøkende.
Først gråter man,
Deretter blir tårene til stein.
Deretter husker man kun dette ene:
Sønnen har falt.
Ingen sier noe.
Eller snakker om været og hvordan-står-det-til
Og om noe annet. Og om andre ting
Øret hører ikke likevel.
Og tier.
Og reiser seg fra stolen. Og setter seg.
Og reiser seg. Og igjen.
Og man vet kun dette ene:
Han kommer ikke tilbake.
Av Avraham Chalfi
søndag 25. april 2010
fredag 23. april 2010
Den 62. uavhengighetsdagen
Jeg er ute litt i seneste laget med denne posten, for Israels uavhengighetsdagen falt i år på 20. april. Dette er i henhold til den jødiske kalenderen, som avviker noe fra den gregorianske kalenderen. Imidlertid - Israels uavhengighetsdag i henhold til den gregorianske kalenderen er 14. mai. Så jeg vil allikevel argumentere for at jeg holder meg innen rimelighetens grenser.
Uavhengighetsdagen blir gjerne feiret med ulike seremonier, taler og militære oppvisninger. Uten IDF - det israelske forsvaret - hadde det jo som kjent ikke vært et Israel idag. Utover natten tar festingen over, og neste dag er det tradisjon for å grille. De færreste israelere har hage, så de tyr til offentlige parker og naturparker. Problemet er selvfølgelig at det er altfor mange mennesker på liten plass, så på radioen sendes ut varsel om hvilke parker som er smekkfulle. Selv feiret jeg dagen med bl.a. å se på Simpsons-episoden hvor den gule familien besøker Israel, sammen med en haug israelere og semi-israelere. Vi moret oss alle høylydt over guiden Jacob - hvis stemme er Borat - som er en erketypisk israeler. Episoden er verdt en titt - her.
Og mens israelerne feirer 62 år med frihet og sikkerhet i sitt eget land, finner andre det for godt å stikke en nål i siden på dem. SVs parlamentariske leder, som nettopp gjestet det hellige land, uttalte 20. april i et intervju til Aftenposten.no at Israel burde møtes med sanksjoner. Nå skal jeg ikke være urettferdig - intervjuet ble sikkert gjort dagen før. Og dagen før var minnedagen for de falne. God timing.
Og isteden for å si noe fornuftig om hvordan og hvorfor Israel feirer nasjonaldagen (som jeg ville synes var naturlig, ettersom Israel tross alt er et land som stadig er fremme i nyhetsbildet),fant NRKs faste korrespondent i Midtøsten det for godt å markere dagen ved å intervjue en palestinsk familie som har blitt splittet mellom Gaza og Vestbredden. Altså en fortsettelse av den emosjonelle vinklingen som jeg synes begynner å bli ganske gjennomført etterhvert.
Fra Israel ble det vist en snutt med israelske soldater i givakt. Palestinerne er igjen ofrene, og israelerne er de militaristiske. Null kontekst, null dybde og null forsøk på å presentere israelerne på en måte det er mulig å gjenkjenne dem på. Jeg kan bare snakke for israelerne, men tipper dette bildet er like urettferdig ovenfor palestinerne, som utsettes for en gjennomført stakkarsliggjøring. Jeg synes det blir for dumt. Hvis man absolutt vil snakke om lidelser, så vet jeg at det er israelere som lider også. For eksempel familiene til de mange som har blitt drept eller såret i krig og terror. Og hadde det ikke vært naturlig på Israels nasjonaldag å lage et portrett av virkelige israelere? Jeg anbefaler å se klipp som er postet på bloggen Holy Falafel - som selv om det er mye på hebraisk her, viser mer av det virkelige Israel enn det vi kan se på norske TV-skjermer.
GRATULERER MED DAGEN ISRAEL!!!!!
Uavhengighetsdagen blir gjerne feiret med ulike seremonier, taler og militære oppvisninger. Uten IDF - det israelske forsvaret - hadde det jo som kjent ikke vært et Israel idag. Utover natten tar festingen over, og neste dag er det tradisjon for å grille. De færreste israelere har hage, så de tyr til offentlige parker og naturparker. Problemet er selvfølgelig at det er altfor mange mennesker på liten plass, så på radioen sendes ut varsel om hvilke parker som er smekkfulle. Selv feiret jeg dagen med bl.a. å se på Simpsons-episoden hvor den gule familien besøker Israel, sammen med en haug israelere og semi-israelere. Vi moret oss alle høylydt over guiden Jacob - hvis stemme er Borat - som er en erketypisk israeler. Episoden er verdt en titt - her.
Og mens israelerne feirer 62 år med frihet og sikkerhet i sitt eget land, finner andre det for godt å stikke en nål i siden på dem. SVs parlamentariske leder, som nettopp gjestet det hellige land, uttalte 20. april i et intervju til Aftenposten.no at Israel burde møtes med sanksjoner. Nå skal jeg ikke være urettferdig - intervjuet ble sikkert gjort dagen før. Og dagen før var minnedagen for de falne. God timing.
Og isteden for å si noe fornuftig om hvordan og hvorfor Israel feirer nasjonaldagen (som jeg ville synes var naturlig, ettersom Israel tross alt er et land som stadig er fremme i nyhetsbildet),fant NRKs faste korrespondent i Midtøsten det for godt å markere dagen ved å intervjue en palestinsk familie som har blitt splittet mellom Gaza og Vestbredden. Altså en fortsettelse av den emosjonelle vinklingen som jeg synes begynner å bli ganske gjennomført etterhvert.
Fra Israel ble det vist en snutt med israelske soldater i givakt. Palestinerne er igjen ofrene, og israelerne er de militaristiske. Null kontekst, null dybde og null forsøk på å presentere israelerne på en måte det er mulig å gjenkjenne dem på. Jeg kan bare snakke for israelerne, men tipper dette bildet er like urettferdig ovenfor palestinerne, som utsettes for en gjennomført stakkarsliggjøring. Jeg synes det blir for dumt. Hvis man absolutt vil snakke om lidelser, så vet jeg at det er israelere som lider også. For eksempel familiene til de mange som har blitt drept eller såret i krig og terror. Og hadde det ikke vært naturlig på Israels nasjonaldag å lage et portrett av virkelige israelere? Jeg anbefaler å se klipp som er postet på bloggen Holy Falafel - som selv om det er mye på hebraisk her, viser mer av det virkelige Israel enn det vi kan se på norske TV-skjermer.
GRATULERER MED DAGEN ISRAEL!!!!!
mandag 12. april 2010
Betraktninger over Holocaust-dagen del II: Et folkemord i farger
Jeg kom over flere filmsnutter fra annen verdenskrig på YouTube (de fleste på kanalen til Romano-Archives, et italiensk dokumentarisk arkiv) - i farger. Og fargene gjør det hele mer levende - og aktuelt. 70 år er ikke så mye.
En 10-minutters sak om jødeutryddelsene. Sterke bilder mot slutten.
Wien 1938: Jødiske forretninger merket.
Markedsdag i Krakow i Polen 1939. Jødene er allerede blitt behørlig merket med hvite armbånd.
Det jødiske distriktet i Warszawa 1939. Like før katastrofen. En tapt sivilisasjon.
Etter frigjøringen av Buchenwald:
En 10-minutters sak om jødeutryddelsene. Sterke bilder mot slutten.
Wien 1938: Jødiske forretninger merket.
Markedsdag i Krakow i Polen 1939. Jødene er allerede blitt behørlig merket med hvite armbånd.
Det jødiske distriktet i Warszawa 1939. Like før katastrofen. En tapt sivilisasjon.
Etter frigjøringen av Buchenwald:
søndag 11. april 2010
Betraktninger over Holocaust-dagen del I: En nasjon i trauma
I kveld og imorgen markeres Holocaust i Israel, på årsdagen for oppstanden i Warszawa-ghettoen. Dagen markeres ved direkteoverførte TV-sendinger fra ulike minnemarkeringer, med dokumentarfilmer, med kulturelle innslag og med debattprogram. I beste jødisk-israelske ånd er det stor uenighet mellom ulike eksperter, politikere, og grupper om Holocausts betydning, Holocausts lærdommer, dets aktualitet for Israel og verden idag, og hvordan man bør minnes det som skjedde.
Det som er sikkert er at Holocaust har satt dype spor. Israels første statsminister David Ben Gurion hevdet at Israel ikke hadde behov av Holocaust-minnesmerker, fordi hele landet var som et minnesmerke etter Holocaust. Kanskje ikke så lett å få øye på ved første øyekast, men det ligger der like under overflaten. Først og fremst fordi halvparten av alle israelere har familiegrener i Europa som ble totalt utslettet, og mange har familiemedlemmer som har kjent nazistenes jødehat på kroppen. Men det er mer enn dette. Inntil jødene praktisk talt sto ved dørene på gasskamrene mente de at "dette er ikke mulig". Så viste det seg altså at Goethe og Schillers Tyskland forsøkte å utrydde et helt folk, på de mest bestialsk-fantasifulle og bestialsk-effektive måter. Vissheten om at det umulige faktisk viste seg å være mulig er en del av den israelske og den jødiske mentaliteten og verdensforståelsen. Dette er også en del av bakgrunnen for Israel vektlegging av et sterkt forsvar, og for ømfintligheten ovenfor visse uttalelser fra iranske ledere.
Jeg vil gjerne også legge til følgende: I motsetning til det som ofte hevdes av "forståsegpåere", er ikke begrunnelsen for opprettelsen av den jødiske staten Israel Holocaust (slik en erfaren kommentator i NRK syntes å mene). Sant nok ble Holocaust dengang (og blir fremdeles) ansett som kun ett av mange bevis på behovet av en jødisk stat. Men hovedbegrunnelsen for (gjen)opprettelsen av den jødiske staten i det britiske mandatområdet Palestina lå på det historiske, religiøse og kulturelle plan. Se for eksempel uavhengighetserklæringen av 1948, der Holocaust er nevnt kun med et par linjer.
Og her noen visuelle inntrykk fra Holocaust-markeringen:
Klokken 10 på morgenen går det av en sirene på 1 minutt hvor alle stopper opp. Her for eksempel på hovedtrafikkåren inn i Tel Aviv - Ayalon Highway (gå frem til 1 minutt pluss):
Her er et klipp fra talen til Israels forsvarssjef Gabi Ashkenazi - hvis far er Holocaust-overlevende fra Bulgaria - under gårsdagens minneseremoni på Holocaust-senteret Yad Vashem i Jerusalem:
Jeg anbefaler YouTube-siden til Yad Vashem, hvor de har lagt ut en rekke intervju med Holocaust-overlevende. Viktige dokumenter for ettertiden!
Her er hva jeg skrev om Holocaust-dagen ifjor.
Det som er sikkert er at Holocaust har satt dype spor. Israels første statsminister David Ben Gurion hevdet at Israel ikke hadde behov av Holocaust-minnesmerker, fordi hele landet var som et minnesmerke etter Holocaust. Kanskje ikke så lett å få øye på ved første øyekast, men det ligger der like under overflaten. Først og fremst fordi halvparten av alle israelere har familiegrener i Europa som ble totalt utslettet, og mange har familiemedlemmer som har kjent nazistenes jødehat på kroppen. Men det er mer enn dette. Inntil jødene praktisk talt sto ved dørene på gasskamrene mente de at "dette er ikke mulig". Så viste det seg altså at Goethe og Schillers Tyskland forsøkte å utrydde et helt folk, på de mest bestialsk-fantasifulle og bestialsk-effektive måter. Vissheten om at det umulige faktisk viste seg å være mulig er en del av den israelske og den jødiske mentaliteten og verdensforståelsen. Dette er også en del av bakgrunnen for Israel vektlegging av et sterkt forsvar, og for ømfintligheten ovenfor visse uttalelser fra iranske ledere.
Jeg vil gjerne også legge til følgende: I motsetning til det som ofte hevdes av "forståsegpåere", er ikke begrunnelsen for opprettelsen av den jødiske staten Israel Holocaust (slik en erfaren kommentator i NRK syntes å mene). Sant nok ble Holocaust dengang (og blir fremdeles) ansett som kun ett av mange bevis på behovet av en jødisk stat. Men hovedbegrunnelsen for (gjen)opprettelsen av den jødiske staten i det britiske mandatområdet Palestina lå på det historiske, religiøse og kulturelle plan. Se for eksempel uavhengighetserklæringen av 1948, der Holocaust er nevnt kun med et par linjer.
Og her noen visuelle inntrykk fra Holocaust-markeringen:
Klokken 10 på morgenen går det av en sirene på 1 minutt hvor alle stopper opp. Her for eksempel på hovedtrafikkåren inn i Tel Aviv - Ayalon Highway (gå frem til 1 minutt pluss):
Her er et klipp fra talen til Israels forsvarssjef Gabi Ashkenazi - hvis far er Holocaust-overlevende fra Bulgaria - under gårsdagens minneseremoni på Holocaust-senteret Yad Vashem i Jerusalem:
Jeg anbefaler YouTube-siden til Yad Vashem, hvor de har lagt ut en rekke intervju med Holocaust-overlevende. Viktige dokumenter for ettertiden!
Her er hva jeg skrev om Holocaust-dagen ifjor.
Abonner på:
Innlegg (Atom)