fredag 27. august 2010
De som lurer på hvorfor jeg ikke skriver mer enn DETTE....
... kan gå inn på Verdidebatt.no og se øverst i venstre hjørne. Der ser dere grunnen. Jeg kommer til å henge mest der denne og neste uke. Følg med!
mandag 9. august 2010
De glemte flyktningene
Idag har vi blitt minnet om - riktignok indirekte - den totusenårige jødiske sivilisasjonen som fra 1948 ble mer eller mindre utslettet i Midtøsten. Tunisisk-israelske Refael Haddad ble nemlig sluppet fri fra fengsel i Ghadaffi's Libya etter 5 måneders hektisk diplomati under ledelse av utenriksminister Libermann som personlig dro til Wien for å ekskortere ham tilbake til Israel (ironisk nok hadde Haddad på sin personlige blogg rettet flengende kritikk mot den samme utenriksminister én måned før han ble fengslet i Libya). Saken ble først kjent nå, da israelske media hadde forbud mot å publisere denne saken, med hensyn til forhandlingene (for de som mener at dette er nok et bevis på innskrenkning av pressefriheten, kan det minnes på norsk media heller ikke rapporterte om kidnappingen av Pål Refsdal i Afghanistan).
Haddad brukte sitt tunisiske pass (israelere har som kjent ingen adgang) for å dra inn i Libya for å fotografere jødiske historiske steder, dette som aktiv i en interessegruppe for libyske jøder. Haddad ble arrestert av libysk mukhabarat - etterretningstjenesten - mistenkt for å være Mossad-agent. Det skal altså ikke mer til enn å fotografere bygninger tidligere eid av jøder i disse områdene.
I likhet med de fleste andre land i Midtøsten hadde Libya et jødisk samfunn hvis røtter går tilbake til før kristen tidsregning - til det tredje århundre f. Kr. Vi husker kanskje Simon fra Kyrene som bar Jesu kors - og var altså en av de jøder som bodde i Libya men som gjorde pilgrimsferd til Jerusalem ved jødiske høytider.
I Libya utgjorde den jødiske befolkningen før annen verdenskrig omtrent 4-5% av innbyggertallet. Til tross for anti-jødiske tiltak under den italienske facist-okkupasjonen, var én fjerdedel av innbyggerne i hovedstaden Tripoli i 1941 jødiske. Nazistene okkuperte Libya i 1942, og gikk frem mot de lokale jødene konsistent med sin fremgangsmåte i Europa. Og i likhet med mange av sine europeiske brødre var de libyske jødene også vitne til etterkrigspogromer hvor hundrevis av jøder ble drept - attpåtil under britisk styre. Da britene tillot emigrasjon fra Libya i 1949 flyktet mer enn 30.000 jøder. Som følge av flere anti-jødiske tiltak minket den jødiske befolkningen sakte men sikkert frem mot 1967, hvor nye pogromer førte til at kun rundt 100 jøder var tilbake. I 1974 var det kun 20. Den siste jøden sies å ha vandret fra denne verden i 2003.
Og disse tørre tallene kan sammenlignes med de vi ser i hele den arabiske verden. I landene i Midtøsten bodde det i 1948 ved Staten Israels opprettelse mer enn 870.000 jøder. Halvparten emigrerte i løpet av en tiårsperiode som følge av pogromer, trusler eller regelrett utkasting. Seksdagerskrigen i 1967 reduserte antallet ytterligere. Idag bor det omtrent 7,500 jøder i arabiske land, hvorav rundt 5000 av disse i Marokko.
Det sier seg kanskje selv, men jødene hadde ikke anledning til å ta meg seg det de eventuelt måtte ha av materielle verdier. Jeg har venner i Israel (omtrent halvparten av alle israelere har foreldre eller besteforeldre som immigrerte til Israel fra arabiske land) som kan fortelle at besteforeldrene måtte til og med smugle ut gifteringene sine. Jødene fra arabiske land har heller aldri fått noen som helst slags kompensasjon for verken tapt eiendom, tapte verdier, eller for de traumene de gikk igjennom. I Libya for eksempel konfiskerte Ghaddafi all jødisk eiendom i 1969. Den eneste støtten har disse jødene fått som nye immigranter i Staten Israel.
I løpet av de siste årene har det blitt opprettet flere interessegrupper som arbeider for økt anerkjennelse av denne delen av historien til Midtøstens jøder - som JIMENA. Det har også blitt laget et par dokumentarfilmer om emnet.
Her er trailer til en film om det jødiske samfunnet i Libya:
David Project har lagt ut en hel dokumentar på YouTube om "De glemte flyktningene", som jeg anbefaler sterkt:
Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5
Haddad brukte sitt tunisiske pass (israelere har som kjent ingen adgang) for å dra inn i Libya for å fotografere jødiske historiske steder, dette som aktiv i en interessegruppe for libyske jøder. Haddad ble arrestert av libysk mukhabarat - etterretningstjenesten - mistenkt for å være Mossad-agent. Det skal altså ikke mer til enn å fotografere bygninger tidligere eid av jøder i disse områdene.
I likhet med de fleste andre land i Midtøsten hadde Libya et jødisk samfunn hvis røtter går tilbake til før kristen tidsregning - til det tredje århundre f. Kr. Vi husker kanskje Simon fra Kyrene som bar Jesu kors - og var altså en av de jøder som bodde i Libya men som gjorde pilgrimsferd til Jerusalem ved jødiske høytider.
I Libya utgjorde den jødiske befolkningen før annen verdenskrig omtrent 4-5% av innbyggertallet. Til tross for anti-jødiske tiltak under den italienske facist-okkupasjonen, var én fjerdedel av innbyggerne i hovedstaden Tripoli i 1941 jødiske. Nazistene okkuperte Libya i 1942, og gikk frem mot de lokale jødene konsistent med sin fremgangsmåte i Europa. Og i likhet med mange av sine europeiske brødre var de libyske jødene også vitne til etterkrigspogromer hvor hundrevis av jøder ble drept - attpåtil under britisk styre. Da britene tillot emigrasjon fra Libya i 1949 flyktet mer enn 30.000 jøder. Som følge av flere anti-jødiske tiltak minket den jødiske befolkningen sakte men sikkert frem mot 1967, hvor nye pogromer førte til at kun rundt 100 jøder var tilbake. I 1974 var det kun 20. Den siste jøden sies å ha vandret fra denne verden i 2003.
Og disse tørre tallene kan sammenlignes med de vi ser i hele den arabiske verden. I landene i Midtøsten bodde det i 1948 ved Staten Israels opprettelse mer enn 870.000 jøder. Halvparten emigrerte i løpet av en tiårsperiode som følge av pogromer, trusler eller regelrett utkasting. Seksdagerskrigen i 1967 reduserte antallet ytterligere. Idag bor det omtrent 7,500 jøder i arabiske land, hvorav rundt 5000 av disse i Marokko.
Det sier seg kanskje selv, men jødene hadde ikke anledning til å ta meg seg det de eventuelt måtte ha av materielle verdier. Jeg har venner i Israel (omtrent halvparten av alle israelere har foreldre eller besteforeldre som immigrerte til Israel fra arabiske land) som kan fortelle at besteforeldrene måtte til og med smugle ut gifteringene sine. Jødene fra arabiske land har heller aldri fått noen som helst slags kompensasjon for verken tapt eiendom, tapte verdier, eller for de traumene de gikk igjennom. I Libya for eksempel konfiskerte Ghaddafi all jødisk eiendom i 1969. Den eneste støtten har disse jødene fått som nye immigranter i Staten Israel.
I løpet av de siste årene har det blitt opprettet flere interessegrupper som arbeider for økt anerkjennelse av denne delen av historien til Midtøstens jøder - som JIMENA. Det har også blitt laget et par dokumentarfilmer om emnet.
Her er trailer til en film om det jødiske samfunnet i Libya:
David Project har lagt ut en hel dokumentar på YouTube om "De glemte flyktningene", som jeg anbefaler sterkt:
Del 1
Del 2
Del 3
Del 4
Del 5
Abonner på:
Innlegg (Atom)