I kveld satte jeg meg ned med én av de bøkene jeg har hatt liggende på ventelisten over lenger tid, nemlig "En tigger i Jerusalem" av Nobels fredsprisvinner Elie Wiesel. Boken er skrevet i 1968 og utgitt på norsk av H. Aschehoug & Co. i 1970. Etter å ha lest første kapittel skjønner jeg at boken handler om Seksdagerskrigen i 1967 og den euforiske seieren Israel vant over tre nabostater. Euforisk fordi ingen i sine villeste fantasi kunne forutsi at den jødiske staten, 25 år etter Holocaust i Europa, ville være istand til å stå imot det som ble oppfattet som et nytt forsøk på utryddelse.
Mens jeg leste rant meg i hu tidligere statsminister Kåre Willoch, som ved flere anledninger (som
her) har advart mot en situasjon der Israel vil bli stående alene uten støtte fra Vesten, og med et selvforskyldt hat mot seg fra den ikke-vestlige verden. "Hva vil skje med Israel da?" Så langt Willoch.
Tillit til at vestlige makter vil stå opp og forsvare Israel, er imidlertid Willoch ganske alene om. Én av hovedtankene bak Israel som en jødisk stat med et sterkt forsvar er jo nettopp at man skal være i stand til å beskytte seg i nødstider, et privilegium jødene var foruten i 2000 år. Enten de befant seg i Vesten eller i Østen. Knapt noen makt, vestlig eller ikke-vestlig, har løftet sverdet for å forsvare jødene mot gjentakende massakrer, og intet land gikk av veien for å hjelpe de millioner av jøder i akutt nød i førkrigstidens Europa. De allierte prioriterte ikke engang å bombe toglinjene inn til utryddelsesleiren Auschwitz.
Dette sitter dypt i israelernes, ja i alle jøders bevissthet. Det er med dette i bakhodet at Israel satser på selvberging når det gjelder militært forsvar. Ingen andre forventes å stille opp på nødens dag, ikke engang Amerika.
Willoch vil her kanskje skyte inn at jødenes situasjon før krigen er én sak, men når det gjelder Israel er de avhengige av å ha Vesten i ryggen for å sikre sin eksistens. La oss da spørre Elie Wiesel om hvor viktig han anså Vestens støtte før Seksdagerskrigen i -67, en krig det var ventet ville bety slutten for staten Israel. (Husk på at før denne krigen hadde israelerne hverken kontroll over Gaza-stripen, Vestbredden, Golan-høydene eller Øst-Jerusalem, som da var underlagt henholdsvis Egypt, Jordan og Syria. Bosettervirksomhet eller okkupasjon kan derfor ikke forklare Vestens noe lunkne holdning eller nabostaters hat.)
"Jeg [dro til Israel i forkant av Seksdagerskrigen] fordi jeg fryktet en katastrofe, selv om jeg ikke våget å innrømme det for meg selv. Min tro var svakere enn israelernes egen. Det gikk hardere inn på meg enn på dem at det fantes krefter som åpenlyst arbeidet for å tilintetgjøre dem. De kunne ikke regne med at noen ville komme dem til hjelp hvis de ble nødt til å forsvare sin rett til å leve. De sto alene, akkurat som under mørketiden i Europa.
Når det gjaldt løfter og gode råd de hadde fått av vennligsinnete eller nøytrale regjeringer, visste vi hvor mye de var verd. Den mangel på engasjement som kom til uttrykk hos den ene, var verken verre eller bedre enn de barnslige, flotte frasene som ble prestert av den andre. Fra arabisk side ble de tolket som en direkte oppmuntring til å sette i gang, eller iallfall som en stilltiende godkjennelse. Og araberne forlangte en hellig krig, en total krig. Da Ahmed Choukairi [formann for PLO, palestinernes frigjøringsorganisasjon, fra 1964-67], som er kjent for å si hva han mener, ble intervjuet av en journalist i Paris og spurt om en eventuell krig ville løse problemet med jødene i Palestina, svarte han uten å nøle: Etter krigen kommer det ikke til å finnes noe jødeproblem i Palestina.
Hva Vatikanet angår, lot det tingene skje uten å ta til orde - akkurat som det hadde gjort femogtyve år tidligere. En hel verden forholdt seg taus og avventende. La bare jødene bli massakrert. Vi skal nok gråte over dem etterpå. Det hele var et mareritt. Israel ble betraktet som en ghetto. Den krigen som måtte komme, kunne ikke bli annerledes enn den håpløse oppstanden de siste jødiske overlevende kastet seg ut i i Warszawa. Folket ville forsvare seg til siste mann, og de såkalte kristne, siviliserte og fremskrittsvillige nasjoner ville se på det som skjedde i opphøyet passivitet. Og vi, vi ville bli nødt til å begynne forfra igjen - men vi ville hverken ha krefter eller vilje til det. Derfor var det at så mange under brant etter å dra til Israel. Det var like mye fortvilelsen som drev dem, som følelsen av solidaritet med dem som allerede satt i skrustikken. Heller enn å overleve og se hvordan hvordan den store drømmen ble knust, ville de dø sammen med dens siste forsvarere."
Liten tillit til vestlige makter der i gården ja. Men så skjedde det utrolige, Israel vant krigen hvor de i utgangspunktet hadde elendige odds:
"-Forstår De virkelig hva som egentlig er skjedd? spurte jeg general Itzchak Rabin [han med fredsprisen], som hadde vært Israels forsvarssjef og organisert seieren i Seksdagerskrigen. Han tenkte lenge før han svarte: - Nei. Jeg forstår det ennå ikke."
Og så var alle beruset av tilgang til nye landområder, og danset rundt i gatene med fiendens skalper i beltet?
Eli Wiesel analyserer: "For Israel var det ikke et spørsmål om prestisje - om å hevde sin krigerære eller å se seg ydmyket. Det var et spørsmål om liv eller død. Israel måtte seire for å kunne overleve. Men at dets soldater virkelig greide å seire, forklares ikke bare ved deres militære og menneskelige egenskaper, deres tapperhet og offervilje. Det lå noe annet bak, noe jeg ikke kan definere. Jeg vet bare at denne krigen ikke liknet noen annen. Og at seierherrene helst ville ha sluppet den. Det var sorg i deres hjerter da de dro hjem. Ikke hat, og ikke overmot. De var rådville og tankefulle, som om de grublet over hvor hemmeligheten hadde sin rot. Denslags seierherrer har verden ikke opplevd tidligere."
Et av de mest kjente fotografiene fra seksdagerskrigen - en gruppe med fallskjermsoldater ankommer Vestmuren i Jerusalem, jødedommens helligste sted, som var under jordansk kontroll fra 1948 og utilgjengelig for jøder.
