Det israelske samfunnet er splittet opp av en rekke konfliktlinjer som til tider kan synes uoverstigelige. Det er jøder mot arabere, innfødte israelere mot immigranter, jøder med europeisk kultur mot jøder som bærer med seg Østens kulturer, byfolk mot de fra periferien, rike mot fattige, politiske duer mot hauker. Jeg vil imidlertid påstå at den dypeste konfliktlinjen er den mellom sekulære og religiøse. Den har satt sitt merke på Israels historie og utforming, og er grunnlaget for mange av de største interne konfliktene i Israel. Forholdene bedres ikke av det begrensede sosiale samkvemet. Som en israelsk dame fortalte meg om sønnen sin - en ung sekulær kunstnersjel: Han har venner blant arabere, etiopere, russere, bosettere, ja hvem det måtte være. Men ikke ultra-ortodokse. Rett og slett fordi alle leve- og spisereglene vanskeliggjør det. Følelsen i Israel er at dette gapet blir større og større, hvis ikke det skjer en endring meget snart. Noe man aldri kan se helt bort fra.
Nåja, til saken: Jeg fant et interessant klipp på YouTube om et møte mellom det sekulære og det religiøse Israel. Resultatet av et tilfeldig møte mellom den kjente israelske artisten Shlomo Artzi og musikere fra den ultra-ortodokse Belz-dynastiet i et musikkstudio endte i denne perlen av en sang - på det gamle jødisk-europeiske språket yiddish (talespråk for mange ultraortodokse). Første delen av klippet er samtale mellom Artzi og Belzerne, hvor Artzi blant annet forteller om hvordan sangen minner ham om hvordan faren og bestefaren sang sammen. Sangen begynner på 1:00. Jeg har oversatt teksten omtrentlig og forteller historien bak sangen under.
Så lenge lyset brenner er det tid for å reparere
Yankel skomakeren har rett
Hvem vet hva som er imorgen
Så lenge sjelen er i meg
Takker jeg for ditt åsyn
Kjære Gud, jeg takker deg
Så lenge sjelen er i meg
Rabbi Yisroel Lipkin Salanter (1810-1883) var en kjent lærd som virket i Litauen og i Polen og Tyskland, og er regnet som "far" til Musar-bevegelsen innen ortodoks jødedom (Musar=moral, disiplin). Denne la vekt på etisk og åndelig disiplin i den jødiske livsførselen. Det fortelles av Rabbi Lipkin en natt med nysnø gikk en tur. Da så han at lyset fremdeles brant hos skomakeren. Rabbien bestemte seg derfor for å gå over for å høre om det var noe i veien, og om han kunne hjelpe med noe. Han banket på døren, og skomakeren åpnet forbløffet og spurte hva han ville. Rabbi Lipkin fortalte at han hadde sett lyset, og ville forsikre seg om at alt var i orden. Dessuten, lyset var jo nesten brent ut og det var sent. Skulle ikke herr skomaker like godt gå til sengs? Skomakeren svarte: "Kjære Rabbi, så lenge lyset brenner er det mulig å reparere. Jeg har enda ikke gjort ferdig arbeidet mitt, og lyset har ikke slukket, så jeg fortsetter å reparere." Disse ordene bet seg fast hos rabbien, og han gjorde dem til en livslærdom: Noen ganger er fortvilelsen i ferd med å få overtaket, slik at det synes som om alt håp er ute og fremtiden er mørk, og alt blir likegyldig. Men så lenge lyset brenner, så lenge det er liv, er det ikke rom for fortvilelse. Det er fremdeles mulighet til å reparere - å gjøre det godt igjen.