Gilad Shalit. Den 25-årige israelske soldaten vil sannsynligvis løslates imorgen, etter at avtalen om fangeutveksling er vedtatt av både Israel og Hamas. Gilad Shalit. Det er ikke lenger et vanlig navn på en vanlig gutt. I løpet av de 5 årene den sjenerte gutten fra landsbyen Mitzpe Hila i nord-Israel har sittet i Hamas-fangenskap har han blitt et symbol. Et symbol på nasjonalt samhold, et traume og et forferdelig dilemma. «Man kan ikke ta ting for gitt i Midtøsten før de virkelig skjer», påpekte en kommentator på israelsk kanal 10, men nå ser det altså ut som at det som nesten var utenkelig faktisk skjer. Allerede imorgen.
Jeg var på besøk hos venner forrige onsdag kveld, da nyheten ble offentliggjort. Da jeg skulle gå hjem så jeg at jeg hadde blitt oppringt fra jobben tre ganger – jeg antok at det ikke var noe godt tegn. «Gilad Shalit blir LØSLATT!» var det første jeg fikk vite da jeg ringte opp igjen. Et mirakel! Men et mirakel med en prislapp.
Et samhold
Jeg har skrevet om Gilad Shalit før. Jeg har besøkt «campen» hans, og snakket med faren Noam. Den motvillige frontfiguren for sønnens løslatelse. Jeg har sett hvor utrettelige familien og støttespillerne har vært, og hvordan israelerne har trykket dem til sitt bryst. I det tradisjonelle jødiske påskemåltidet som holdes i nesten alle israelske hjem har det blitt vanlig å sette av en tom stol og et glass vin til Gilad Shalit, ved siden av stolen til profeten Elias – eller Eliyahu som han heter på hebraisk, han som er Messias' forløper. Når Gilad Shalit nå faktisk og endelig kommer tilbake – i live (selv om man tør ikke helt å håpe), er dette «en seier for dem gammeldagse israelske solidariteten» sier kommentator Ari Shavit i Ha'aretz. «Vi etterlater aldri noen av våre på fremmed jord», hører man gjerne blant militærgutta.
Et traume
Da jeg først begynte å reise til Israel var det spesielt interessant å snakke med de unge soldatene. Unge ansikter med barnlige øyne som fortalte om eksplosjoner, hvinende kuler og døde kamerater, mens de trakk på skuldrene – sånn er livet her i det brutale Midtøsten. Men noe av det som gjorde sterkest inntrykk var denne gruppen med piloter – en slags overklasse i det israelske forsvaret – som i en dagligdags tone fortalte at de ville gjøre selvmord hvis de ble tatt til fange av fienden, for noe verre kunne de ikke tenke seg. De tenkte selvfølgelig på piloten Ron Arad som ble kidnappet av Amal-militsen i Libanon i 1986, forhandlinger som forfeilet, rapporter om at han var blitt sendt til revolusjonsgarden i Iran, og at han døde i iransk fangenskap. Open case, men med stadig «nye» opplysninger i media. Han skal ha vært i live på begynnelsen av 90-tallet. Antas død. Datteren hans er 25 år gammel, og har aldri truffet faren sin. Ron Arad er symbolet på det ultimate traumet. Man fryktet at Gilad Shalit skulle slå følge og forsvinne.
Et av bildene av Ron Arad i fangenskap
I all sin heterogenitet er det dette som nesten alle israelere har felles: De har tjenestegjort eller tjenestegjør i militæret, og de har familie og venner der. Søsken, barn, barnebarn, foreldre. Alle kan i teorien bli en Gilad Shalit eller en Ron Arad, og trusselen er reell. Bare i løpet av dette året har det vært over 10 kidnappingsforsøk av israelske soldater.
Et dilemma
Nesten 80% av israelerne er FOR avtalen hvor Gilad Shalit slippes fri. Men det rører allikevel ved et ømt punkt i det israelske samfunnet. Prislappen på Gilad Shalit er 1027 fanger i israelske fengsler. Mange av disse er beryktede, og over hundre har flere livstidsdommer for terroraksjoner med mange døde og sårede (se fullstendig liste her). Kanskje kjenner man ikke igjen navnene eller ansiktene, men det de sitter inne for er noe som alle husker.
Som terroraksjonen mot påskemåltidet på Park Hotel i Netanya med 30 drepte, flest pensjonister. Nasser Yataima fikk 29 livstidsdommer for terrorangrepet. Løslates.
Park Hotel i Netanya
Som terroraksjonen mot pizzarestauranten Sbarro i Jerusalem i 2001. Ahlam Tamimi, kvinnen som kjørte selvmordbomberen løslates. Hun sier hun er stolt over det hun gjorde. Blant ofrene var to foreldre og de tre små barna deres. To av de gjenlevende barna er idag voksne, og er blant de som leder kampen mot frigivelsen av morderne til familien deres. I rettsmøtet idag brast det for den eldste, advokaten. "Heng i det minste opp et sørgebånd på flagget når du mottar sønnen din", ropte han til Noam Shalit under høringen i israelsk høyesterett. Flere pårørende etter terrorofre påklaget løslatelsen av dømte terrorister, noe som - om den hadde ført frem - ville forhindret løslatelsen av Gilad Shalit.
Som den brutale lynsjen av to israelske soldater som ved en feiltakelse havnet i Ramallah. Mobben trengte seg inn i den lokale politistasjonen hvor soldatene befant seg, og mishandlet de to til døde. Grufulle detaljer fra lynsjingen sendte sjokkbølger gjennom den israelske befolkningen. En av lynsjerne, som lot seg avfotografere skrikende i triumf med blodige hender, løslates også.
Løslates.
Og som bussen på linje 405 mellom Jerusalem og Tel Aviv, hvor Abd al-Hadi Ghanayem tok tak i rattet og styrtet 16 sivile i døden i 1989. Den samme dagen som den første sønnen hans ble født.
Alle israelere kjenner til disse angrepene, alle vet hva terror er, men nesten alle er villige til å frigi de skyldige for Gilad Shalit. Tiden vil vise om israelernes sikkerhet har blitt svekket av denne avtalen. Som det er sagt, litt kynisk, men akk så israelsk: Det er Gilad Shalit, gutten som vi alle kjenner og har et forhold til, mot fremtidens terrorofre som vi enda ikke kjenner navnene til og ansiktene på. Imorgen slakter Israel gjøkalven for sin hjemkommende, dyrtkjøpte sønn.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar