søndag 23. oktober 2011

Gilad Shalit og påbudet om løskjøping av fanger

Lot flykter fra Sodoma. Da hadde han alt rukket å bli det første eksemplet på "løskjøping av fanger" i jødisk tradisjon. Han ble nemlig løskjøpt fra krigsfangenskap av onkelen Abraham. Sjølvaste Abraham altså.

Alltid litt morsomt når tema en selv har tatt opp (se forrige bloggpost "Hva er det med Israel?") blir viet spalteplass i en av verdens mest prestisjetunge aviser. New York Times forteller om hvilken rolle jødisk lov og tradisjon spilte i Gilad Shalit-avtalen. En klart disproposjonalt avtale som i utgangspunktet gir inntrykk av et sikkerhetspolitisk selvmål. Men Israel handler altså på grunnlag av flere hensyn, noen av dem ligger så dypt i folkesjelen at de ikke er lett å identifisere og få øye på. Ett av disse er påbudet om "løskjøping av fanger" (pidyon shvuyim) som vi finner i jødisk lov Halacha. Jeg anbefaler lesing av hele artikkelen (lenke nederst i bloggposten), men oversetter noen av de mest relevante avsnittene her:

"... Så mens journalister, analytikere og akademikere har gitt forskjellige motiver for den disproposjonale avtalen - effekten av "den arabiske våren", den institusjonelle kulturen i det israelske forsvaret som aldri lar sårede ligge igjen, symbolikken i Shalit som alles sønn i et land hvor militærtjenesten er tilnærmet universell - har prinsippet om "pidyon shvuyim" (løskjøping av fanger) en forrang fremfor de andre faktorene.

"For de fleste i Israel er dette ikke direkte en "mitzva" (et påbud ihht jødisk lov), for selv om de er knyttet til jødisk tradisjon er de ikke halachiske (dvs at de følger jødisk lov)", sier Noam Zohar, professor i filosofi på Bar-Ilan Universitet ved Tel Aviv. "Men de underliggende verdiene - solidaritet og den høye verdien som hvert enkelt liv har - er den del av vårt felles etos. De samme verdiene ga seg utslag i nødvendigheten av en rask "pidyon shvuyim".

Moshe Halbertal, professor i filosofi på Hebrew University of Jerusalem, presenterte saken på lignende måte. "Disse tingene er i kulturens DNA," sa han angående de religiøse læresetningene om løskjøping av fanger. "Det er en følelse som ikke kan måles i nøyaktige rettslige, juridiske termer. Det spiller en rolle i øyeblikkets forvirring. Man faller tilbake på den grunnleggende identiteten. Som jødisk, som israelsk, hva skal jeg gjøre?"


Israel hadde jo ikke vært Israel om det ikke hadde vært debatt om "pidyon shvuyim". Under gravsteinen på bildet hviler Rabbi Meir av Rothenburg, som døde i 1293 i fangenskap. Rabbien ble fengslet i Alsace, og menigheten skaffet de 23.000 sølvmarkene som skal ha vært summen frihetsberøverne satte. Rabbi Meir nektet imidlertid å bli frikjøpt, fordi han fryktet at dette bare ville føre til at flere rabbinere ville bli tatt til fange. Intet nytt under solen altså.

0 kommentarer:

Legg inn en kommentar