18. oktober satt jeg altså klistret til TV-skjermen hele dagen for å følge Gilad Shalits hjemkomst. Jeg vet at samtlige israelere også gjorde det, mens de smilte og tørket tårer i samme åndedrag. Jeg så for meg hvordan alle offentlige TV-skjermer tiltrakk seg israelere som fluepapir, de som sannsynligvis er ute for å trekke frisk luft etter mange timer klistret til skjermen på jobb eller hjemme (jeg fikk bekreftet dette av israelske reportere, ute for å "lodde stemningen" - til og med på fødeavdelingene sto alle TVer på). Til en norsk leserkrets kan vel stemningen best beskrives som en slags blanding av 17. mai og 5-mila i OL med en nordmann i tet. Det mest brukte ordet blant israelere må ha vært "hitragshut" - på norsk "følelsesladet spenning".
Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det. Jeg vet ikke om det er mulig å forklare: Hva er det egentlig som får nesten 80% av israelerne anført av en haukeerklært statsminister (Netanyahu) til å legge åpenbare realpolitiske - les sikkerhetspolitiske - interesser til side i et land hvor man har følelsen av at sikkerhetshensyn overstyrer nesten alt?
Det har vært pekt på at forklaring er å finne i den sentrale rollen til det israelske militæret. Hvordan det israelske forsvaret ses på som garantien til landets eksistens i en turbulent og delvis fiendtlig region, hvordan militærtjenesten knytter samfunnet sammen på en spesiell måte, og hvordan det faktum at en såpass høy pris betales for én soldat viser soldatene og deres familier at landet virkelig tar ansvar når de sender sønnene og døtrene ut i krig. Tesen "ingen soldat skal etterlates i fiendtlig land" ble på nytt bekreftet for soldatene selv og deres pårørende.
Men det går dypere enn som så, langt ned i den israelske mentaliteten og selvforståelsen. Det faktum at Israel er et lite land spiller inn. Et bittelite land faktisk. Med en befolkning litt større enn Norges. Det er også et land som i stor grad er regionalt isolert, og som har militære trusler rundt seg på alle kanter. Følelsen av å være omringet av fiender både i nåtid og i fortid ikke minst, skaper en trang til å beskytte hverandre, å omfavne hverandre. "Kol Israel arevim ze le ze" - "hele Israels folk er ansvarlige for hverandre" sier man, og mener det som regel. For israelere er nærhet viktig, familie er viktig, og inkludering er viktig. Samtidig er de ikke ukjent med å miste noen som står dem nær. Mesteparten av olde- og besteforeldregenerasjonen ble visket vekk av Holocaust. Siden har det vært altfor mange kriger, for mange militæraksjoner, for mye terror. Og det er så mange som blir borte i sin beste alder. Drept på slagmarken, på fiendtlig territorium, og som har kommet tilbake i kister. Så mange foreldre som har måttet begrave barna sine og ungdommer sine kamerater. Gilad Shalit har kommet tilbake - ikke i en kiste men levende. Faren hans beskrev det som "en ny fødsel". Rabbiner- og Shas-ikon Ovadia Yosef sammenlignet Gilad Shalits hjemkomst med "de dødes oppstandelse". Kanskje er han et slags nasjonalt substitutt for alle som ikke har fått komme tilbake. Et symbol på håpet som alle foreldre og søsken som har mistet noen har, at deres sønn, datter, søster eller bror allikevel kom tilbake. Kanskje det er derfor alle lar seg røre og begeistre så til de grader. Fordelen med denne nasjonale omsorgen er altså at man vil gjøre alt for å hjelpe en stakkar i trøbbel. Ulempen er at det i lengden vil bli slitsomt å være et nasjonalt symbol i et så lite og tett land, spesielt hvis man er en person som ikke er glad i rampelyset.
Det er også en tredje faktor. BBCs Midtøstenkorrespondent Kevin Connolly påpekte i en artikkel (se lenke under) at jødedommen legger stor vekt på livets hellighet, og plikten til å befri eller å redde fanger. Talmud (det jødiske skriftet som forklarer - eller diskuterer - praktiseringen av jødedommen) sier at "den som redder et liv bør anses som en som redder en hel verden". Dette er noe som den israelske regjeringen har referert direkte til når de har begrunnet fangeutvekslingen. (Og enkeltpersonens betydning i den jødiske mentaliteten finner vi forresten igjen i Holocaust-minnesmerket i Jerusalem Yad Vashem - som betyr "et minne og et navn", hvor det investeres stort i kartlegging og dokumentasjon av jødiske enkeltskjebner.)
Til Connollys poeng kan jeg legge til følgende: I de jødiske høytidene er det ett tema som går igjen. Det er overgangen fra fangenskap til frihet, fra mørke til lys, fra trelldom til autonomi. Om det er snakk om Egypt, Persia, hellenerne, romerne - Farao eller Haman - eller overgangen fra utryddelsesleirene i Europa til frihet i Israel, dynamikken i historien til Gilad Shalit passer inn her.
Til slutt: Israel hadde ikke vært Israel uten en saftig debatt. Nå har israelsk media blitt anklaget for å være nesten uforbeholdent for Gilad Shalit-avtalen, men jeg kan virkelig ikke se at det har blitt gjort forsøk på å legge lokk på bitre uenigheter. Når regjeringens avgjørelse ble som den ble, av forskjellige årsaker, har det fått klangbunn i folkedypet, nettopp på grunn av faktorene jeg nevnte ovenfor. Og selv de som var bittert i mot avtalen av helt rasjonelle sikkerhetshensyn, klarte ikke å holde tårene tilbake da Gilad satte foten på israelsk jord igjen. Og israelerne er gresselig stolte over å vise for seg selv og all verden det absurde at de - kjent for å være monomane når det gjelder sikkerhet - bryr seg mer om å få tilbake én spinkel og avmagret soldat, enn de bryr seg om at 1027 faktiske og potensielle terrorister slipper løs.
Israel hadde heller ikke vært Israel om det ikke hadde blitt utgitt en hel myriade av triste sanger om Gilad Shalit. Jeg velger den siste, naturlig nok den muntreste: "Nå som du er her", spilt inn den selvsamme dagen som Gilad kom tilbake.
"Gilad Shalit: A 1,000-to-one asymmetry" av BBCs Midtøstenkorrespondent Kevin Connolly
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar