Israelske barn, bosettinger og raketter

Fredag kveld, kvelden som innleder den jødiske hviledagen shabbat, den 11. april fikk en tragisk ende for en familie på åtte i den israelske bosettingen Itamar. Da eldstedatteren på 12 kom hjem den kvelden fant hun foreldrene Udi og Ruth, og tre av søsknene - Yoav (11 år), Elad (4 år), Hadas (3 mnd.) - stukket ihjel, og med avkuttede struper. Som en respons på dette besluttet regjeringen å tillate bygging av flere nye hus i bosettinger. Altså: Inne i allerede eksisterende bosettinger som antakeligvis vil bli en del av Israel gjennom en forhandlet avtale med palestinerne.

Noen dager senere: Etter stor økning i rakettskyting fra Gaza mot sivile israelske mål (byer og landsbyer) - lørdag 19. mars ble det f.eks. skutt 50 granater mot Israel, gikk israelske fly på vingene for å sette ut celler som utfører disse oppskytingene. Og sivile ble drept, deriblant barn. Akkurat som det drepes sivile i alle militære operasjoner, som den vi ser i Libya nå. Israel beklaget tap av uskyldige liv.

Formålet her er ikke å sette døde israelske og døde palestinske barn opp mot hverandre. Døde barn er en like stor tragedie uansett hvilken nasjonalitet eller religion de tilhører. Men omstendighetene er forskjellige. Den første episoden er uprovosert og målrettet slakt. Den andre en uheldig og utilsiktet konsekvens av tiltak for å få slutt på rakettild mot egen sivilbefolkning.

Jeg gjorde et impulsivt og høyst amatørmessig søk på "israel", "gaza" og "itamar" på noen av Norges største nettaviser for å se hvordan disse episodene omtales - i overskriften. Igjen, dette er høyst uvitenskapelig og må gjerne etterprøves og/ellers diskuteres.

Aftenposten.no omtaler drapene i Itamar:

Klappjakt på families drapsmenn

Israel vil bygge flere hundre nye hus i bosettinger

Aftenposten.no om Gaza:

- Palestinske barn drept av israelsk ild på Gaza-stripen

Ingen artikkel på Aftenposten.no om rakettild fra Gaza mot Israel.

TV2nyheter.no er helt elendige. Null og niks om Itamar. Men om Gaza:

Israel bombet mål på Gaza-stripen

Dessuten: Fredrik Græsvik irriterer seg grønn over israelsk bosettingsaktiviteter (groteskt? Kanskje. Kynisk? Ja.) Og forstår ikke israelske bosettere (som ble "brutalt massakrert") som velger å utsette seg selv for fare ved å bosette seg på "stjålet mark".

VG.no omtaler drapene i Itamar:

- Palestiner drepte spedbarn med kniv

Drap utløste ja til nye "ulovlige" utbygginger på Vestbredden

VG.no om Gaza:

Israel bombet mål på Gaza-stripen

Israel angriper mål i Gaza by

VG.no om forutgående rakettild: Zero.

Dagbladet.no om Itamar:

Israelsk nybyggerfamilie massakrert

Dagbladet.no har ikke omtalt de øvrige sakene.

Nrk.no om Itamar:

Fem israelarar drepne med kniv

Israel varslar hundrevis av nye hus i busetjingar

Nrk.no om Gaza:

Åtte drepne på Gazastripa

Intet på Nrk.no om foregående rakettild

Av dette kan trekkes følgende konklusjon: Israelsk husbygging er tydeligvis adskillig mer sjokkerende og er langt viktigere for at vi skal forstå hva som skjer, enn raketter mot sivile israelere.

Oppdatering:

Jeg fant denne på Nrk.no: 5o granater avfyrt mot Israel

Oppdateringer fra Parkveien - og et lite sideglimt til den israelske debatten før vi runder av med litt... kultur?

Gjennom naturkatastrofer og revolusjoner prøver denne bloggen fremdeles å holde hodet over vannet. Jeg har i det siste vært travel blant annet med å reformere våre plattformer i det "nye media". Ambassaden har fått en ny, standardisert, og forhåpentligvis bedre Facebook-side. Den gamle vil sannsynligvis dø hen, for alt vil fra nå av foregå på "Israel i Norge"!

På Twitter har jeg opprettet en egen ambassade-twitter, "Israel i Norge", evt. "Israel in Norway". Jeg for min del finner sjelden det jeg leter etter på Twitter, så derfor gir jeg dere direktelenken HER. Jeg ville samtidig ta vare på min personlige Twitter, som jeg syns går ganske bra, antall følgere tatt i betraktning. De som enda ikke følger meg finner meg altså på "hildhansen".

Ellers har jeg planer om et YouTube-prosjekt, som foreløpig bare ligger på skrivebordet.

Og hva skjer i Israel for tiden? Hvilke dyptgripende debatter er det som får det til å knake i samfunnets sammenføyninger? Glem kontroversielle lovforslag, bosettinger, revolusjoner - ja, glem også eventuelle sex-skandaler (ja, for de finnes også...). Det er for øyeblikket en kultursak som får gemyttene til å koke over. En kultursak som er intrikat flettet inn i eldgamle motsetninger mellom folkegrupper. Ikke arabere og jøder, men mellom jøder fra Vesten og jøder fra Midtøsten. Ashkenazim versus sefaradim - også kalt mizrachim, "de østlige". Men det griper også inn i et generasjonsskille - de yngre som er vokst opp med foreldre fra de to gruppene og integrert inn i et multikulturelt samfunn, versus den eldre og høykulturelle generasjonen. Les vestlig-kulturelle.

Hva dreier da denne konflikten seg om? Musikk!! Den kjente sangeren og kulturpersonligheten Yehoram Gaon kritiserte nylig mizrachi-musikken i Israel i - vi nøyer oss med å si - i harde ordelag. Riktignok i et intervju til en student under forståelse av at dette skulle være til akademiets radiostasjon, men studenten lekket det til den israelske storavisen "Yediot Aharonot". Jeg sier det igjen, i Israel ville Julian Assange vært sørgelig overflødig. Mizrachi-musikk, inspirert av musikken vi finner ellers i Midtøsten, ble ikke stueren før på 80-tallet. Mens vestlig-inspirert pop hadde overmakten lenge, ser man en trend hvor mizrachi-musikken trekker de virkelig store skarene. I bryllup er det bare mizrachi som gjelder, visstnok. "Det er den som er den glade musikken", sies det. Mulig det.

Mizrachi-sangere reagerte selvsagt, "som en stormvind" beskrev media det. Gaon kontra-reagerte: "Jeg går ikke tilbake på ett eneste ord." Men modererte seg noe: "I mizrachi-musikken er det perler i fleng, men det mangler heller ikke på grus. Og det er grusen jeg gikk ut mot." Gaon påpekte også at denne saken ble dratt litt vel ut av proposjoner ("Hamas skyter fremdeles raketter, konflikten med palestinerne er her fremdeles, og Iran har ikke akkurat inngått en fredsavtale med oss. Dette er ikke krig, ikke engang en kulturkrig"). Men hvem vet vel som nordmenn at bare det er den rette personen som uttaler seg, er tabloidenes førstesider garantert selv i revolusjonstider.

Så, endelig tenkte jeg å presentere en av de mest populære israelske sangerne de siste årene: Eyal Golan. Om dette representerer perle eller grus er jeg ikke sikker på.

Denne derimot... er sikkert veldig bra å danse til. Men vinner neppe noen pris for beste tekst med dette gjennomgangstemaet: "God kveld du, jeg er en singel fyr og du er på nummer én i hjertet mitt".

Jeg skriver på Aftenpostens debattsider

Jeg burde hatt publisert dette på bloggen min for flere uker siden, men i min hverdag er det dessverre slik at det jeg MÅ gjøre fyller opp mesteparten av arbeidsdagen. Alt det jeg BØR gjøre legges i overfylte hyller merket med "to do sometime in the future".

Følgende leserinnlegg av undertegnede ble altså trykket på Aftenpostens debattsider 12. februar i år.

"Tilde Rosmer beskylder i Aftenposten (5/2) Israel, basert på løsrevne og vrangvillig tolkede sitater, for ikke å ville ha et demokrati i Egypt. Jeg kan forsikre Rosmer om at israelerne gjerne ser et virkelig demokrati på sin vestgrense. Men er det ikke legitimt å uttrykke bekymring over muligheten for at krefter som motsetter seg freden med Israel skal komme til makten? Er det ikke legitimt å frykte at demokratiet kan utnyttes av anti-demokratiske krefter, som vil bringe hele regionen inn i ustabilitet og nye kriger?

Til det israelske demokratiet stiller Rosmer meget strenge krav. Skal man være konsistent, reduseres antall demokratier i verden med dette dramatisk. Israel er ikke et demokrati fordi majoriteten (ca. 80%) ”dominerer”, og fordi det finnes diskriminering? Jeg minner om at minoritetsandelen i det israelske Knesset er langt høyere enn i det norske Storting. Og en talende detalj ser vi når Israels tidligere (jødiske) President Katzav blir domfelt av en arabisk dommer. Det er stort rom for forbedring, men Israel bør ikke –like lite som andre land - måles opp mot Utopia."