Hildegunns blogg

Hvilke navn var populære i Israel ifjor?

2011-11-17T12:59:00.015+01:00

Listen over de mest populære navnene på nyfødte Israel i året som gikk er sluppet. I likhet med i Norge er bibelske navn populære, men dette kan også forklares med en stor religiøs befolkning som generelt får mange barn. Alle gjerne med bibelske navn. Jeg kan ikke huske å ha hørt som sekulære foreldre som kaller sine sønner 'Moshe' eller 'Avraham'. Tipper en overveldende majoritet av de supertradisjonelle bibelske navnene, David inkludert, tilhører de mer tradisjonelle delene av det israelske samfunnet. Til forskjell fra Norge er navn fra oldeforeldregenerasjonen ikke populære. Foreløpig.

Ellers er det korte navn som gjelder. Navn på én eller to stavelser. Et av de mest vanlige navnene i Israel er f.eks. 'Tal', som brukes både for jenter og gutter. Og det er et annet israelsk fenomen: Man tar det ikke så nøye om det er guttenavn eller jentenavn, bare det er pent. Topp-guttenavnet 'Noam' for eksempel, brukes også til jenter, og det samme gjør også 'Itai' og 'Ori'. 'Ronny' på jentelista er også et guttenavn, og det samme er 'Adi'. Navnet skal heller ikke bare klinge pent og ha positive assosiasjoner. Navnets betyding er nemlig også veldig viktig, og for mange også navnets numeriske verdi (hver hebraiske bokstav har nemlig en tallverdi).

Mest populære jentenavn i 2010:

1. Noa (bibelsk)

2. Shira ('dikt')

3. Maya ('vann')

4. Tamar (bibelsk)

5. Yael (bibelsk)

6. Talia ('dugg'; 'lam')

7. Ronny ('min glede')

8. Sarah (bibelsk)

9. Noya ('skjønnhet')

10. Michal (bibelsk)

11. Hila ('halo', 'glorie')

12. Tehel ('strålende')

13. Adi ('juvel')

14. Ayala ('hunnhjort')

15. Hodaya ('takkesang')

16. Ma'ayan ('kilde')

17. Li'an (forkortelse for 'Gud ga meg en datter'; kinesisk 'lotus')

18. Ela ('gudinne')

19. Avigail (bibelsk)

20. Rivka (Rebekka; bibelsk)

Mest populære guttenavn i 2010:

1. Noam ('hygge', 'ro')

2. Itay (bibelsk)

3. Ori ('mitt lys')

4. Yehonatan (variant av Jonatan; bibelsk)

5. Daniel (bibelsk)

6. David (bibelsk)

7. Ariel (bibelsk)

8. Ido (bibelsk)

9. Yosef (bibelsk)

10. Itamar (bibelsk)

11. Yair ('han skal lyse'; bibelsk)

12. Moshe (Moses; bibelsk)

13. Yonatan (bibelsk)

14. Amit ('venn')

15. Avraham (Abraham; bibelsk)

16. Nehoray ('lys'; bibelsk)

17. Guy ('dal')

18. Israel (bibelsk)

19. Eytan ('sterk')

20. Yehuda (bibelsk)

I Israel er Ronny fremtredende på helt andre statistikker:

Tidligere finansminister Ronny Bar-On og vinner av Idol 2009 Ronny Dalumi

Gilad Shalit og påbudet om løskjøping av fanger

2011-10-23T12:56:00.011+02:00

Lot flykter fra Sodoma. Da hadde han alt rukket å bli det første eksemplet på "løskjøping av fanger" i jødisk tradisjon. Han ble nemlig løskjøpt fra krigsfangenskap av onkelen Abraham. Sjølvaste Abraham altså.

Alltid litt morsomt når tema en selv har tatt opp (se forrige bloggpost "Hva er det med Israel?") blir viet spalteplass i en av verdens mest prestisjetunge aviser. New York Times forteller om hvilken rolle jødisk lov og tradisjon spilte i Gilad Shalit-avtalen. En klart disproposjonalt avtale som i utgangspunktet gir inntrykk av et sikkerhetspolitisk selvmål. Men Israel handler altså på grunnlag av flere hensyn, noen av dem ligger så dypt i folkesjelen at de ikke er lett å identifisere og få øye på. Ett av disse er påbudet om "løskjøping av fanger" (pidyon shvuyim) som vi finner i jødisk lov Halacha. Jeg anbefaler lesing av hele artikkelen (lenke nederst i bloggposten), men oversetter noen av de mest relevante avsnittene her:

"... Så mens journalister, analytikere og akademikere har gitt forskjellige motiver for den disproposjonale avtalen - effekten av "den arabiske våren", den institusjonelle kulturen i det israelske forsvaret som aldri lar sårede ligge igjen, symbolikken i Shalit som alles sønn i et land hvor militærtjenesten er tilnærmet universell - har prinsippet om "pidyon shvuyim" (løskjøping av fanger) en forrang fremfor de andre faktorene.

"For de fleste i Israel er dette ikke direkte en "mitzva" (et påbud ihht jødisk lov), for selv om de er knyttet til jødisk tradisjon er de ikke halachiske (dvs at de følger jødisk lov)", sier Noam Zohar, professor i filosofi på Bar-Ilan Universitet ved Tel Aviv. "Men de underliggende verdiene - solidaritet og den høye verdien som hvert enkelt liv har - er den del av vårt felles etos. De samme verdiene ga seg utslag i nødvendigheten av en rask "pidyon shvuyim".

Moshe Halbertal, professor i filosofi på Hebrew University of Jerusalem, presenterte saken på lignende måte. "Disse tingene er i kulturens DNA," sa han angående de religiøse læresetningene om løskjøping av fanger. "Det er en følelse som ikke kan måles i nøyaktige rettslige, juridiske termer. Det spiller en rolle i øyeblikkets forvirring. Man faller tilbake på den grunnleggende identiteten. Som jødisk, som israelsk, hva skal jeg gjøre?"

"A Mitzvah Behind the Price of a Soldier's Freedom" av Samuel G. Freedman

Israel hadde jo ikke vært Israel om det ikke hadde vært debatt om "pidyon shvuyim". Under gravsteinen på bildet hviler Rabbi Meir av Rothenburg, som døde i 1293 i fangenskap. Rabbien ble fengslet i Alsace, og menigheten skaffet de 23.000 sølvmarkene som skal ha vært summen frihetsberøverne satte. Rabbi Meir nektet imidlertid å bli frikjøpt, fordi han fryktet at dette bare ville føre til at flere rabbinere ville bli tatt til fange. Intet nytt under solen altså.

Hva er det med Israel?

2011-10-20T23:09:00.014+02:00

Jeg oppdager at jeg er blitt vant til åpenbart absurde sider ved det israelske samfunnet. Jeg så det for et par dager siden, i møte med pur uforståenhet ovenfor den israelske beslutningen om å bytte inn en blek og tynn fotsoldat mot 1027 dømte palestinske fanger, over 100 av dem med flere livstidsdommer for terrorisme. En byttehandel som "alle" - inkludert israelerne - mener bare vil føre til mer terror, fler kidnappingsforsøk, og et styrket Hamas. Jeg var inne på noe av det i forrige bloggpost "Et mirakel, et samhold, et traume og et dilemma". Men jo mer jeg har tenkt på det, jo flere faktorer har jeg funnet som kan forklare det som nesten kvalifiserer til et hysteri. Et Gilad Shalit-hysteri.

18. oktober satt jeg altså klistret til TV-skjermen hele dagen for å følge Gilad Shalits hjemkomst. Jeg vet at samtlige israelere også gjorde det, mens de smilte og tørket tårer i samme åndedrag. Jeg så for meg hvordan alle offentlige TV-skjermer tiltrakk seg israelere som fluepapir, de som sannsynligvis er ute for å trekke frisk luft etter mange timer klistret til skjermen på jobb eller hjemme (jeg fikk bekreftet dette av israelske reportere, ute for å "lodde stemningen" - til og med på fødeavdelingene sto alle TVer på). Til en norsk leserkrets kan vel stemningen best beskrives som en slags blanding av 17. mai og 5-mila i OL med en nordmann i tet. Det mest brukte ordet blant israelere må ha vært "hitragshut" - på norsk "følelsesladet spenning".

Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det. Jeg vet ikke om det er mulig å forklare: Hva er det egentlig som får nesten 80% av israelerne anført av en haukeerklært statsminister (Netanyahu) til å legge åpenbare realpolitiske - les sikkerhetspolitiske - interesser til side i et land hvor man har følelsen av at sikkerhetshensyn overstyrer nesten alt?

Det har vært pekt på at forklaring er å finne i den sentrale rollen til det israelske militæret. Hvordan det israelske forsvaret ses på som garantien til landets eksistens i en turbulent og delvis fiendtlig region, hvordan militærtjenesten knytter samfunnet sammen på en spesiell måte, og hvordan det faktum at en såpass høy pris betales for én soldat viser soldatene og deres familier at landet virkelig tar ansvar når de sender sønnene og døtrene ut i krig. Tesen "ingen soldat skal etterlates i fiendtlig land" ble på nytt bekreftet for soldatene selv og deres pårørende.

Men det går dypere enn som så, langt ned i den israelske mentaliteten og selvforståelsen. Det faktum at Israel er et lite land spiller inn. Et bittelite land faktisk. Med en befolkning litt større enn Norges. Det er også et land som i stor grad er regionalt isolert, og som har militære trusler rundt seg på alle kanter. Følelsen av å være omringet av fiender både i nåtid og i fortid ikke minst, skaper en trang til å beskytte hverandre, å omfavne hverandre. "Kol Israel arevim ze le ze" - "hele Israels folk er ansvarlige for hverandre" sier man, og mener det som regel. For israelere er nærhet viktig, familie er viktig, og inkludering er viktig. Samtidig er de ikke ukjent med å miste noen som står dem nær. Mesteparten av olde- og besteforeldregenerasjonen ble visket vekk av Holocaust. Siden har det vært altfor mange kriger, for mange militæraksjoner, for mye terror. Og det er så mange som blir borte i sin beste alder. Drept på slagmarken, på fiendtlig territorium, og som har kommet tilbake i kister. Så mange foreldre som har måttet begrave barna sine og ungdommer sine kamerater. Gilad Shalit har kommet tilbake - ikke i en kiste men levende. Faren hans beskrev det som "en ny fødsel". Rabbiner- og Shas-ikon Ovadia Yosef sammenlignet Gilad Shalits hjemkomst med "de dødes oppstandelse". Kanskje er han et slags nasjonalt substitutt for alle som ikke har fått komme tilbake. Et symbol på håpet som alle foreldre og søsken som har mistet noen har, at deres sønn, datter, søster eller bror allikevel kom tilbake. Kanskje det er derfor alle lar seg røre og begeistre så til de grader. Fordelen med denne nasjonale omsorgen er altså at man vil gjøre alt for å hjelpe en stakkar i trøbbel. Ulempen er at det i lengden vil bli slitsomt å være et nasjonalt symbol i et så lite og tett land, spesielt hvis man er en person som ikke er glad i rampelyset.

Det er også en tredje faktor. BBCs Midtøstenkorrespondent Kevin Connolly påpekte i en artikkel (se lenke under) at jødedommen legger stor vekt på livets hellighet, og plikten til å befri eller å redde fanger. Talmud (det jødiske skriftet som forklarer - eller diskuterer - praktiseringen av jødedommen) sier at "den som redder et liv bør anses som en som redder en hel verden". Dette er noe som den israelske regjeringen har referert direkte til når de har begrunnet fangeutvekslingen. (Og enkeltpersonens betydning i den jødiske mentaliteten finner vi forresten igjen i Holocaust-minnesmerket i Jerusalem Yad Vashem - som betyr "et minne og et navn", hvor det investeres stort i kartlegging og dokumentasjon av jødiske enkeltskjebner.)

Til Connollys poeng kan jeg legge til følgende: I de jødiske høytidene er det ett tema som går igjen. Det er overgangen fra fangenskap til frihet, fra mørke til lys, fra trelldom til autonomi. Om det er snakk om Egypt, Persia, hellenerne, romerne - Farao eller Haman - eller overgangen fra utryddelsesleirene i Europa til frihet i Israel, dynamikken i historien til Gilad Shalit passer inn her.

Til slutt: Israel hadde ikke vært Israel uten en saftig debatt. Nå har israelsk media blitt anklaget for å være nesten uforbeholdent for Gilad Shalit-avtalen, men jeg kan virkelig ikke se at det har blitt gjort forsøk på å legge lokk på bitre uenigheter. Når regjeringens avgjørelse ble som den ble, av forskjellige årsaker, har det fått klangbunn i folkedypet, nettopp på grunn av faktorene jeg nevnte ovenfor. Og selv de som var bittert i mot avtalen av helt rasjonelle sikkerhetshensyn, klarte ikke å holde tårene tilbake da Gilad satte foten på israelsk jord igjen. Og israelerne er gresselig stolte over å vise for seg selv og all verden det absurde at de - kjent for å være monomane når det gjelder sikkerhet - bryr seg mer om å få tilbake én spinkel og avmagret soldat, enn de bryr seg om at 1027 faktiske og potensielle terrorister slipper løs.

Israel hadde heller ikke vært Israel om det ikke hadde blitt utgitt en hel myriade av triste sanger om Gilad Shalit. Jeg velger den siste, naturlig nok den muntreste: "Nå som du er her", spilt inn den selvsamme dagen som Gilad kom tilbake.

"Gilad Shalit: A 1,000-to-one asymmetry" av BBCs Midtøstenkorrespondent Kevin Connolly

Et mirakel, et samhold, et traume og et dilemma

2011-10-17T23:17:00.012+02:00

Et mirakel

Gilad Shalit. Den 25-årige israelske soldaten vil sannsynligvis løslates imorgen, etter at avtalen om fangeutveksling er vedtatt av både Israel og Hamas. Gilad Shalit. Det er ikke lenger et vanlig navn på en vanlig gutt. I løpet av de 5 årene den sjenerte gutten fra landsbyen Mitzpe Hila i nord-Israel har sittet i Hamas-fangenskap har han blitt et symbol. Et symbol på nasjonalt samhold, et traume og et forferdelig dilemma. «Man kan ikke ta ting for gitt i Midtøsten før de virkelig skjer», påpekte en kommentator på israelsk kanal 10, men nå ser det altså ut som at det som nesten var utenkelig faktisk skjer. Allerede imorgen.

Jeg var på besøk hos venner forrige onsdag kveld, da nyheten ble offentliggjort. Da jeg skulle gå hjem så jeg at jeg hadde blitt oppringt fra jobben tre ganger – jeg antok at det ikke var noe godt tegn. «Gilad Shalit blir LØSLATT!» var det første jeg fikk vite da jeg ringte opp igjen. Et mirakel! Men et mirakel med en prislapp.

Et samhold

Jeg har skrevet om Gilad Shalit før. Jeg har besøkt «campen» hans, og snakket med faren Noam. Den motvillige frontfiguren for sønnens løslatelse. Jeg har sett hvor utrettelige familien og støttespillerne har vært, og hvordan israelerne har trykket dem til sitt bryst. I det tradisjonelle jødiske påskemåltidet som holdes i nesten alle israelske hjem har det blitt vanlig å sette av en tom stol og et glass vin til Gilad Shalit, ved siden av stolen til profeten Elias – eller Eliyahu som han heter på hebraisk, han som er Messias' forløper. Når Gilad Shalit nå faktisk og endelig kommer tilbake – i live (selv om man tør ikke helt å håpe), er dette «en seier for dem gammeldagse israelske solidariteten» sier kommentator Ari Shavit i Ha'aretz. «Vi etterlater aldri noen av våre på fremmed jord», hører man gjerne blant militærgutta.

Et traume

Da jeg først begynte å reise til Israel var det spesielt interessant å snakke med de unge soldatene. Unge ansikter med barnlige øyne som fortalte om eksplosjoner, hvinende kuler og døde kamerater, mens de trakk på skuldrene – sånn er livet her i det brutale Midtøsten. Men noe av det som gjorde sterkest inntrykk var denne gruppen med piloter – en slags overklasse i det israelske forsvaret – som i en dagligdags tone fortalte at de ville gjøre selvmord hvis de ble tatt til fange av fienden, for noe verre kunne de ikke tenke seg. De tenkte selvfølgelig på piloten Ron Arad som ble kidnappet av Amal-militsen i Libanon i 1986, forhandlinger som forfeilet, rapporter om at han var blitt sendt til revolusjonsgarden i Iran, og at han døde i iransk fangenskap. Open case, men med stadig «nye» opplysninger i media. Han skal ha vært i live på begynnelsen av 90-tallet. Antas død. Datteren hans er 25 år gammel, og har aldri truffet faren sin. Ron Arad er symbolet på det ultimate traumet. Man fryktet at Gilad Shalit skulle slå følge og forsvinne.

Et av bildene av Ron Arad i fangenskap

I all sin heterogenitet er det dette som nesten alle israelere har felles: De har tjenestegjort eller tjenestegjør i militæret, og de har familie og venner der. Søsken, barn, barnebarn, foreldre. Alle kan i teorien bli en Gilad Shalit eller en Ron Arad, og trusselen er reell. Bare i løpet av dette året har det vært over 10 kidnappingsforsøk av israelske soldater.

Et dilemma

Nesten 80% av israelerne er FOR avtalen hvor Gilad Shalit slippes fri. Men det rører allikevel ved et ømt punkt i det israelske samfunnet. Prislappen på Gilad Shalit er 1027 fanger i israelske fengsler. Mange av disse er beryktede, og over hundre har flere livstidsdommer for terroraksjoner med mange døde og sårede (se fullstendig liste her). Kanskje kjenner man ikke igjen navnene eller ansiktene, men det de sitter inne for er noe som alle husker.

Som terroraksjonen mot påskemåltidet på Park Hotel i Netanya med 30 drepte, flest pensjonister. Nasser Yataima fikk 29 livstidsdommer for terrorangrepet. Løslates.

Park Hotel i Netanya

Som terroraksjonen mot pizzarestauranten Sbarro i Jerusalem i 2001. Ahlam Tamimi, kvinnen som kjørte selvmordbomberen løslates. Hun sier hun er stolt over det hun gjorde. Blant ofrene var to foreldre og de tre små barna deres. To av de gjenlevende barna er idag voksne, og er blant de som leder kampen mot frigivelsen av morderne til familien deres. I rettsmøtet idag brast det for den eldste, advokaten. "Heng i det minste opp et sørgebånd på flagget når du mottar sønnen din", ropte han til Noam Shalit under høringen i israelsk høyesterett. Flere pårørende etter terrorofre påklaget løslatelsen av dømte terrorister, noe som - om den hadde ført frem - ville forhindret løslatelsen av Gilad Shalit.

Som den brutale lynsjen av to israelske soldater som ved en feiltakelse havnet i Ramallah. Mobben trengte seg inn i den lokale politistasjonen hvor soldatene befant seg, og mishandlet de to til døde. Grufulle detaljer fra lynsjingen sendte sjokkbølger gjennom den israelske befolkningen. En av lynsjerne, som lot seg avfotografere skrikende i triumf med blodige hender, løslates også.

Løslates.

Og som bussen på linje 405 mellom Jerusalem og Tel Aviv, hvor Abd al-Hadi Ghanayem tok tak i rattet og styrtet 16 sivile i døden i 1989. Den samme dagen som den første sønnen hans ble født.

Alle israelere kjenner til disse angrepene, alle vet hva terror er, men nesten alle er villige til å frigi de skyldige for Gilad Shalit. Tiden vil vise om israelernes sikkerhet har blitt svekket av denne avtalen. Som det er sagt, litt kynisk, men akk så israelsk: Det er Gilad Shalit, gutten som vi alle kjenner og har et forhold til, mot fremtidens terrorofre som vi enda ikke kjenner navnene til og ansiktene på. Imorgen slakter Israel gjøkalven for sin hjemkommende, dyrtkjøpte sønn.

Med ønske om et godt, søtt og fredlig år!

2011-10-01T14:04:00.006+02:00

I henhold til jødisk tradisjon feirer vi nyttår denne helgen. Vi spiser epler dyppet i honning, og ønsker hverandre et godt søtt nytt år (dette har jeg skrevet om her). Og slike ønsker kan man trenge, for årene passerer - det ene mer turbulent enn det andre (se her oppsummeringen min av året 2009). Og israelske TV-kanaler sender fjoråret i revy, for at vi skal påminnes det som allerede synes langt unna. Her er kanal 2s oppsummering av året som har gått, både innenriks og utenriks. For de som ikke er hebraiskkyndige, har jeg skrevet ut listen på norsk under. Det gir jo et ganske nyttig perspektiv til en virkelighet ganske fjernt fra den norske. Mens noen saker utvilsomt bærer likhet med hjemlige problemstillinger. OBS: Det sendes et reklameinnslag før selve revyen.

Statsminister Netanyahu stopper bosettingsfrysen
Utenriksminister Liebermann sprer pessimisme i FN
Sentralbanksjef Stanley Fisher kåret til årets beste sentralbanksjef i verden
Mirakel under bakken: 33 gruvearbeidere reddet i Chile
Det røde gullet: 23 shekel per kilo tomater
Katastrofe på Karmel: 44 drepte i gigantisk skogbrann
Vi beklager feilen: Cellcom-nettet kollapser
Ny politisjef: Yohanan Danino utpekt
Rabbinerbrev: Ikke lei ut leiligheter til arabere
Trener Avi Nimni sparket fra Maccabi Tel Aviv per telefon
Utnevnelsen av Yoav Galant til forsvarssjef kansellert
Ehud Barak splitter opp Arbeiderpartiet
Tar farvel med presidentfrue Sonia Peres
Revolusjon i Egypt: Mubarak går av
Familien Fogel i Itamar massakrert
Japan: Tsunami og frykt for radioaktiv stråling
7 års fengsel for tidligere president Moshe Katzav
Det israelske forsvaret i givakt: Gantz tas i ed som ny forsvarssjef
Terroren vender tilbake til Jerusalem
Regningen oppgjort: Bin Laden eliminert
Blodbad i Syria
Kongelig bryllup: Will og Kate ektefolk
Yoel Shalit, den kidnappede soldaten Gilad Shalits bror, bryter inn i fakkeltenning under minnemarkering
Sen rettferdighet: Demanyuk kjent skyldig i Tyskland
Dødlig gasseksplosjon i Netanya
Utdanningsministerens vakling og skoleferien
Hvit protest: Folket mot cottage-cheese prisene
Henger opp stetoskopet: Legestreik
Boligkamp: Protestleir satt opp på Rothschild Avenue i Tel Aviv
Amy Winehouse død 28 år gammel
Trippelterroraksjon i Sør-Israel
Etterforskning så det synger: Artisten (og Idol-dommer) Margalit Tzanani arrestert
Slutt på Ghadafi-epoken
Millionmarsj: Folket krever sosial rettferdighet
Tyrkia mot Israel: Ny omdreining
Ny partileder i Arbeiderpartiet: Shelly Yachimovitch
Palestinerne ber FN: Anerkjenn oss

Med ønsker om et godt nytt år...

Blogganbefaling!

2011-06-24T04:37:00.002+02:00

Undertegnede har for tiden sommerferie. Skjønt ferie og ferie. Jeg studerer nemlig yiddish i sommer i New York. I den forbindelse har jeg bestemt meg for å blogge om denne opplevelsen. Jeg skriver riktignok på engelsk, men de som er interessert kan altså avlegge et besøk på: Hili in Di Goldene Medine.

Blokade av Gaza?

2011-06-07T09:37:00.002+02:00

Her er leserinnlegget mitt som sto på trykk i Dagbladet forrige fredag (3. juni):

Dagbladets leder 30/05 hevder at israelerne ”nekter... at det skal gå varetransport ut og inn av Gaza”. Stemmer dette? Forrige uke ble f.eks. 34.012 tonn med alle typer varer fraktet fra Israel til Gaza, ca. 250 trailerlass per dag. 434 pasienter og pårørende krysset grensen for medisinsk behandling i Israel og på Vestbredden. 300 forretningsfolk får reise inn i Israel hver uke.

Bygningsmateriale kommer inn på betingelse av at det inngår i internasjonalt overvåkede prosjekt, for tiden 130. Og man har faktisk nok materiale til å bygge to store kjøpesentre og et svømmebasseng av olympisk format i Gaza. Hvorfor begrenser Israel import av bygningsmateriale? Fordi Hamas bruker materiale som skulle vært brukt til å bygge hus til sin egen krigføring mot israelske sivile.

Det er lett å sympatisere med et hardt prøvet folk som styres av ett av de mest undertrykkende regimene i verden. Men det burde også være lett å sympatisere med de tusener av israelere som må leve med raketter fra Gaza, og å forstå Israels behov for å forhindre dette.

Flotilla-sesongen inntrer snart i det brutale Midtøsten

2011-06-03T20:31:00.010+02:00

Mens kulene hviner rundt ørene på sivile libyere, syrere, egyptere og yemenitter. Mens hundrevis, kanskje tusenvis, sitter i mørke fangekjellere. Mens disse blir mishandler, torturert og drept, forbereder grupper i flere land - deriblant i Norge - flotilla-sesongen. Det er folket på Gaza - nei, det er Israel - som skal i fokus. Det er Israels blokade - eller grensekontroll - som skal protesteres mot. Mot at palestinerne ikke får inn bygningsmaterialer - eller ikke får inn nok bygningsmaterialer. Eller at Hamas ikke får tilgang på alle bygningsmaterialer de måtte ønske - sammenfallende med materialer de bruker til å produsere raketter og bunkere. Og mot den tydeligvis uutholdelige tanken at Israel har behov for å gjøre det litt vanskeligere for Hamas og/eller andre grupper å skyte raketter mot sivile israelere.

Nåvel.

Ironisk nok er det regimer som nå er i søkelyset for grusomme forbrytelser som for ett år siden fordømte Israel, i kraft av å ha sete i FNs menneskerettighetsråd. Jeg ble minnet på det igjen da jeg leste Martin Rehman Gaarders kronikk i Aftenposten. Her skriver han:

"Det var Israel som ble fordømt av verdenssamfunnet for uforholdsmessig maktbruk [under flotilla-saken]. Og det er ikke så rart når man leser rapporten fra FNs Menneskerettighetskommisjon (UNHRC), som gransket hendelsen."

Legg dette ved siden av Aftenpostens verdenskart som viser "De 17 mest undertrykkende statene".

Hvilke land hadde sete i FNs menneskerettighetsråd (HRC) da rapporten som fordømte Israel kom ut, befinner seg på Aftenpostens verdenskart, og nå blir bombet av NATO? Libya.

Sete i HRC, på Aftenpostens verdenskart, hvor kvinner i disse dager risikerer livet hvis de kjører bil? Saudi-Arabia.

Vet dere hva? Jeg kunne fortsatt. Men her er listen over medlemmer i HRC så dere kan sjekke selv. Libya er heldigvis suspendert. Men prinsippet om å "feie for egen dør" kan definitivt ha noe for seg i denne sammenhengen.

Og angående flotillaen ifjor. For de som trenger en oppfriskning om hva som EGENTLIG skjedde, kan denne BBC-dokumentaren "Death on the Med" kanskje være noe:

Del 1:

Del 2:

Eller denne som viser IDFs rekonstruksjon av tidsforløpet: Flotilla Incident Timeline

Del 1:

Del 2:

Israelske barn, bosettinger og raketter

2011-03-22T22:50:00.018+01:00

Fredag kveld, kvelden som innleder den jødiske hviledagen shabbat, den 11. april fikk en tragisk ende for en familie på åtte i den israelske bosettingen Itamar. Da eldstedatteren på 12 kom hjem den kvelden fant hun foreldrene Udi og Ruth, og tre av søsknene - Yoav (11 år), Elad (4 år), Hadas (3 mnd.) - stukket ihjel, og med avkuttede struper. Som en respons på dette besluttet regjeringen å tillate bygging av flere nye hus i bosettinger. Altså: Inne i allerede eksisterende bosettinger som antakeligvis vil bli en del av Israel gjennom en forhandlet avtale med palestinerne.

Noen dager senere: Etter stor økning i rakettskyting fra Gaza mot sivile israelske mål (byer og landsbyer) - lørdag 19. mars ble det f.eks. skutt 50 granater mot Israel, gikk israelske fly på vingene for å sette ut celler som utfører disse oppskytingene. Og sivile ble drept, deriblant barn. Akkurat som det drepes sivile i alle militære operasjoner, som den vi ser i Libya nå. Israel beklaget tap av uskyldige liv.

Formålet her er ikke å sette døde israelske og døde palestinske barn opp mot hverandre. Døde barn er en like stor tragedie uansett hvilken nasjonalitet eller religion de tilhører. Men omstendighetene er forskjellige. Den første episoden er uprovosert og målrettet slakt. Den andre en uheldig og utilsiktet konsekvens av tiltak for å få slutt på rakettild mot egen sivilbefolkning.

Jeg gjorde et impulsivt og høyst amatørmessig søk på "israel", "gaza" og "itamar" på noen av Norges største nettaviser for å se hvordan disse episodene omtales - i overskriften. Igjen, dette er høyst uvitenskapelig og må gjerne etterprøves og/ellers diskuteres.

Aftenposten.no omtaler drapene i Itamar:

Klappjakt på families drapsmenn

Israel vil bygge flere hundre nye hus i bosettinger

Aftenposten.no om Gaza:

- Palestinske barn drept av israelsk ild på Gaza-stripen

Ingen artikkel på Aftenposten.no om rakettild fra Gaza mot Israel.

TV2nyheter.no er helt elendige. Null og niks om Itamar. Men om Gaza:

Israel bombet mål på Gaza-stripen

Dessuten: Fredrik Græsvik irriterer seg grønn over israelsk bosettingsaktiviteter (groteskt? Kanskje. Kynisk? Ja.) Og forstår ikke israelske bosettere (som ble "brutalt massakrert") som velger å utsette seg selv for fare ved å bosette seg på "stjålet mark".

VG.no omtaler drapene i Itamar:

- Palestiner drepte spedbarn med kniv

Drap utløste ja til nye "ulovlige" utbygginger på Vestbredden

VG.no om Gaza:

Israel bombet mål på Gaza-stripen

Israel angriper mål i Gaza by

VG.no om forutgående rakettild: Zero.

Dagbladet.no om Itamar:

Israelsk nybyggerfamilie massakrert

Dagbladet.no har ikke omtalt de øvrige sakene.

Nrk.no om Itamar:

Fem israelarar drepne med kniv

Israel varslar hundrevis av nye hus i busetjingar

Nrk.no om Gaza:

Åtte drepne på Gazastripa

Intet på Nrk.no om foregående rakettild

Av dette kan trekkes følgende konklusjon: Israelsk husbygging er tydeligvis adskillig mer sjokkerende og er langt viktigere for at vi skal forstå hva som skjer, enn raketter mot sivile israelere.

Oppdatering:

Jeg fant denne på Nrk.no: 5o granater avfyrt mot Israel

Oppdateringer fra Parkveien - og et lite sideglimt til den israelske debatten før vi runder av med litt... kultur?

2011-03-12T00:12:00.020+01:00

Gjennom naturkatastrofer og revolusjoner prøver denne bloggen fremdeles å holde hodet over vannet. Jeg har i det siste vært travel blant annet med å reformere våre plattformer i det "nye media". Ambassaden har fått en ny, standardisert, og forhåpentligvis bedre Facebook-side. Den gamle vil sannsynligvis dø hen, for alt vil fra nå av foregå på "Israel i Norge"!

På Twitter har jeg opprettet en egen ambassade-twitter, "Israel i Norge", evt. "Israel in Norway". Jeg for min del finner sjelden det jeg leter etter på Twitter, så derfor gir jeg dere direktelenken HER. Jeg ville samtidig ta vare på min personlige Twitter, som jeg syns går ganske bra, antall følgere tatt i betraktning. De som enda ikke følger meg finner meg altså på "hildhansen".

Ellers har jeg planer om et YouTube-prosjekt, som foreløpig bare ligger på skrivebordet.

Og hva skjer i Israel for tiden? Hvilke dyptgripende debatter er det som får det til å knake i samfunnets sammenføyninger? Glem kontroversielle lovforslag, bosettinger, revolusjoner - ja, glem også eventuelle sex-skandaler (ja, for de finnes også...). Det er for øyeblikket en kultursak som får gemyttene til å koke over. En kultursak som er intrikat flettet inn i eldgamle motsetninger mellom folkegrupper. Ikke arabere og jøder, men mellom jøder fra Vesten og jøder fra Midtøsten. Ashkenazim versus sefaradim - også kalt mizrachim, "de østlige". Men det griper også inn i et generasjonsskille - de yngre som er vokst opp med foreldre fra de to gruppene og integrert inn i et multikulturelt samfunn, versus den eldre og høykulturelle generasjonen. Les vestlig-kulturelle.

Hva dreier da denne konflikten seg om? Musikk!! Den kjente sangeren og kulturpersonligheten Yehoram Gaon kritiserte nylig mizrachi-musikken i Israel i - vi nøyer oss med å si - i harde ordelag. Riktignok i et intervju til en student under forståelse av at dette skulle være til akademiets radiostasjon, men studenten lekket det til den israelske storavisen "Yediot Aharonot". Jeg sier det igjen, i Israel ville Julian Assange vært sørgelig overflødig. Mizrachi-musikk, inspirert av musikken vi finner ellers i Midtøsten, ble ikke stueren før på 80-tallet. Mens vestlig-inspirert pop hadde overmakten lenge, ser man en trend hvor mizrachi-musikken trekker de virkelig store skarene. I bryllup er det bare mizrachi som gjelder, visstnok. "Det er den som er den glade musikken", sies det. Mulig det.

Mizrachi-sangere reagerte selvsagt, "som en stormvind" beskrev media det. Gaon kontra-reagerte: "Jeg går ikke tilbake på ett eneste ord." Men modererte seg noe: "I mizrachi-musikken er det perler i fleng, men det mangler heller ikke på grus. Og det er grusen jeg gikk ut mot." Gaon påpekte også at denne saken ble dratt litt vel ut av proposjoner ("Hamas skyter fremdeles raketter, konflikten med palestinerne er her fremdeles, og Iran har ikke akkurat inngått en fredsavtale med oss. Dette er ikke krig, ikke engang en kulturkrig"). Men hvem vet vel som nordmenn at bare det er den rette personen som uttaler seg, er tabloidenes førstesider garantert selv i revolusjonstider.

Så, endelig tenkte jeg å presentere en av de mest populære israelske sangerne de siste årene: Eyal Golan. Om dette representerer perle eller grus er jeg ikke sikker på.

Denne derimot... er sikkert veldig bra å danse til. Men vinner neppe noen pris for beste tekst med dette gjennomgangstemaet: "God kveld du, jeg er en singel fyr og du er på nummer én i hjertet mitt".

Jeg skriver på Aftenpostens debattsider

2011-03-01T12:31:00.006+01:00

Jeg burde hatt publisert dette på bloggen min for flere uker siden, men i min hverdag er det dessverre slik at det jeg MÅ gjøre fyller opp mesteparten av arbeidsdagen. Alt det jeg BØR gjøre legges i overfylte hyller merket med "to do sometime in the future".

Følgende leserinnlegg av undertegnede ble altså trykket på Aftenpostens debattsider 12. februar i år.

"Tilde Rosmer beskylder i Aftenposten (5/2) Israel, basert på løsrevne og vrangvillig tolkede sitater, for ikke å ville ha et demokrati i Egypt. Jeg kan forsikre Rosmer om at israelerne gjerne ser et virkelig demokrati på sin vestgrense. Men er det ikke legitimt å uttrykke bekymring over muligheten for at krefter som motsetter seg freden med Israel skal komme til makten? Er det ikke legitimt å frykte at demokratiet kan utnyttes av anti-demokratiske krefter, som vil bringe hele regionen inn i ustabilitet og nye kriger?

Til det israelske demokratiet stiller Rosmer meget strenge krav. Skal man være konsistent, reduseres antall demokratier i verden med dette dramatisk. Israel er ikke et demokrati fordi majoriteten (ca. 80%) ”dominerer”, og fordi det finnes diskriminering? Jeg minner om at minoritetsandelen i det israelske Knesset er langt høyere enn i det norske Storting. Og en talende detalj ser vi når Israels tidligere (jødiske) President Katzav blir domfelt av en arabisk dommer. Det er stort rom for forbedring, men Israel bør ikke –like lite som andre land - måles opp mot Utopia."

Palestine Papers og forutsigbarhet. Og en annen måte å se det på.

2011-01-26T14:42:00.034+01:00

Det er faktisk forstemmende å observere den nesten fullkomne harmoni i det tradisjonelle norske Midtøsten-kommentariatet, nå senest illustrert ved fenomenet "Palestine Papers". I slik en komplisert konflikt som den israelsk-palestinske, med så sammensatte aktører, så mange interesser, og så mange faktorer, er dette nesten utrolig. Men slik er det nå. Kort oppsummert er de norske ekspertenes konklusjon at Palestine Papers beviser at "Israel .. har vært den steile parten", og "at [det palestinske] lederskapet er villig til å forhandle bort sentrale rettigheter som man tidligere har stått fast på". Ganske så forutsigbart, med andre ord.

Nå er det tydeligvis ikke bare norsk presse som tar pent imot serven som noen mener bevisst legges opp av Al-Jazeera. Også israelsk presse deltar i den lite flatterende portretteringen av den palestinske selvstyremyndigheten (heretter PA). Dette hevder iallefall en av de ledende israelske politiske kommentatorene Raviv Drucker (som forøvrig anses å høre til den israelske venstresiden) i bloggen sin under tittelen "Al-Jazeera med ubalansert angrep på PA, men hvorfor slår vi følge?". Etter selv å ha gått igjennom de publiserte dokumentene hos Al-Jazeera klasker ham til mot israelsk media for "overfladiskhet og mangel på undersøkelser", ved at han dissekerer påstander basert på de lekkede dokumentene. Jeg kjører like gjerne en nesten fullstendig oversettelse, fordi dette også er relevant for den norske fremstillingen (se lenker til norske saker under). Jeg poengterer at dette ikke nødvendigvis representerer min oppfatning eller den israelske statens versjon - som ikke har for vane å kommentere lekker. Men jeg finner analysen forfriskende.

(Oversettelse fra hebraisk)

"1. Palestinerne ga opp Jerusalem.
Tøv. Palestinerne ble allerede på Camp David [i 2000] enige om at de jødiske nabolagene i Øst-Jerusalem skulle forbli under israelsk herredømme. Dere kan lese om dette i minst ti forskjellige bøker om forhandlingene. Dengang anså vi ikke dette som en betydelig konsesjon. Snarere det motsatte. Vi sa at palestinerne hadde for steile posisjoner. Clinton la offentlig skylden for en feilslått konferanse på Arafat. Det er sant nok at Abu Ala [Ahmed Qureia] - da han ga denne konsesjonen til Tzipi Livni [2007-08, Livni var da utenriksminister] - presenterte dette som om det var den første gangen. På Camp David godtok vi ikke dette, sa forhandlingsreven. Men det var nettopp det de gjorde, og Livni visste det nok. Intet nytt altså. Palestinerne har alltid krevd Øst-Jerusalem som hovedstad i den palestinske staten, og de fortsatte å kreve det. De krevde Gamlebyen, men avsto fra det jødiske kvarteret og deler av det armenske. De har fortsatt å fremme dette kravet, også i forhandlingene med Livni. Intet er nytt. Hvis man først skal beskylde PA for noe, må det bli for kjedsomhet. Samme posisjon i alle år. Til forskjell fra oss israelere, som går litt fremover for hver forhandlingsrunde...

2. Palestinerne ga opp flyktningene

Også fullstendig tøvete. Jeg leste nøye de dokumentene som ble publisert. På mange steder rapporteres det at at ulike aktører i PA syntes at Abu Mazens posisjon var for fleksibel, for ettergivende. Hva var posisjonen? Den eneste posisjonen som rapporteres er at Abu Mazen krevde at Israel tar imot 100.000 palestinske flyktninger i løpet av en tiårsperiode, mens Olmert tilbød 5000 flyktninger på 5 år. Igjen, den palestinske posisjonen er konsistent med det som Arafat krevde i sin tid. Under forhandlingene i Taba [2001] instruerte Arafat forhandlingslederen Nabil Sha'at om å skaffe ham et sekssifret antall, nemlig 100.000. Overhodet ikke snakk om å gi opp flyktningene. Samme posisjon hele tiden. Det er mulig at de palestinske forhandlerne ikke fortalte til folket hva de tilbød, men dette ble da offentliggjort så mange ganger og på så mange steder. Å kalle dette for noe nytt blir bare dumt.

3. Palestinerne samarbeidet med israelerne om å drepe ettersøkte

Enda en falsifisering. Det er mulig at de samarbeidet, men de publiserte dokumentene beviser virkelig ikke dette. Det er ganske fantastisk hvordan denne overskriften trykkes i Israel sammen med det originale dokumentet, og ingen i avisen sier: Stopp en halv - innholdet i dokumentet gir faktisk ikke overskriften. [Shaul] Mofaz [tidligere forsvarssjef og forsvarsminister] ba den palestinske innenriksministeren om å ta hånd om en palestinsk ettersøkt. Og han tok ikke hånd om ham. Senere ble den ettersøkte drept av israelerne. Hvor er samarbeidet? Samarbeid er om den palestinske innenriksministeren spør Mofaz om hvor den ettersøkte er, og signaliserer at han ville vært glad hvis Israel hadde likvidert ham. Dette finnes ikke i dokumentet.

4. [Tzipi] Livni tilbød å overføre arabiske landsbyer i Israel til palestinsk landområde

Ifølge dokumentene var dette overhodet ikke tilfellet. Under forhandlingssamtalene løftet Livni frem et territorialt problem, apropos diskusjonen rundt grensedragningene. Hun forklarte at Israel ikke ønsker en repetisjon av problemet med Ghajar i nord [hvor grensen trukket av FN går MIDT I byen, og dermed deler den mellom Israel og Libanon]... og minnet om at det er mange arabiske byer hvor halvparten befinner seg i Israel og halvparten på det palestinske området. Baqa er det tydeligste eksemplet, og likedan Bet Safafa og andre. Hun sa absolutt ikke at hennes posisjon er at man må overføre deler som er inne i Israel til et Palestina. Iallefall ikke i dette dokumentet. Kanskje hun mener det, kanskje sa hun dette i en samtale på siden av forhandlingene. Jeg er bevisst på det faktum at jeg ikke har sett at hun har nektet for innholdet i denne overskriften, men i dokumentet som er publisert finnes det ikke. Forresten, jeg støtter en viss modell av denne idéen, og ser ikke på det som rasistisk overhodet. Men Livni har altså ikke foreslått det. Ved administrative undersøkelser som Israel har utført for å finne landområder inne i Israel som kan tjene til erstatning for annektering av bosettingsblokkene, har ikke denne idéen blitt reist engang."

Så langt Drucker. Til sammenligning - artikler fra VG Nett over temaet:

-Israel ble tilbudt nesten hele Øst-Jerusalem (VG, 24.01.11)

Knuser drømmen til de palestinske flyktningene (VG, 25.01.11)

- Palestinske ledere var villige til å likvidere sine egne (VG, 26.01.11)

- Israel ville bytte bort egne borgere (VG, 25.01.2011)

Konflikter, forbrødring og en vis skomaker

2010-12-17T19:52:00.008+01:00

Det israelske samfunnet er splittet opp av en rekke konfliktlinjer som til tider kan synes uoverstigelige. Det er jøder mot arabere, innfødte israelere mot immigranter, jøder med europeisk kultur mot jøder som bærer med seg Østens kulturer, byfolk mot de fra periferien, rike mot fattige, politiske duer mot hauker. Jeg vil imidlertid påstå at den dypeste konfliktlinjen er den mellom sekulære og religiøse. Den har satt sitt merke på Israels historie og utforming, og er grunnlaget for mange av de største interne konfliktene i Israel. Forholdene bedres ikke av det begrensede sosiale samkvemet. Som en israelsk dame fortalte meg om sønnen sin - en ung sekulær kunstnersjel: Han har venner blant arabere, etiopere, russere, bosettere, ja hvem det måtte være. Men ikke ultra-ortodokse. Rett og slett fordi alle leve- og spisereglene vanskeliggjør det. Følelsen i Israel er at dette gapet blir større og større, hvis ikke det skjer en endring meget snart. Noe man aldri kan se helt bort fra.

Nåja, til saken: Jeg fant et interessant klipp på YouTube om et møte mellom det sekulære og det religiøse Israel. Resultatet av et tilfeldig møte mellom den kjente israelske artisten Shlomo Artzi og musikere fra den ultra-ortodokse Belz-dynastiet i et musikkstudio endte i denne perlen av en sang - på det gamle jødisk-europeiske språket yiddish (talespråk for mange ultraortodokse). Første delen av klippet er samtale mellom Artzi og Belzerne, hvor Artzi blant annet forteller om hvordan sangen minner ham om hvordan faren og bestefaren sang sammen. Sangen begynner på 1:00. Jeg har oversatt teksten omtrentlig og forteller historien bak sangen under.

Så lenge lyset brenner er det tid for å reparere
Yankel skomakeren har rett
Hvem vet hva som er imorgen
Så lenge sjelen er i meg
Takker jeg for ditt åsyn
Kjære Gud, jeg takker deg
Så lenge sjelen er i meg

Rabbi Yisroel Lipkin Salanter (1810-1883) var en kjent lærd som virket i Litauen og i Polen og Tyskland, og er regnet som "far" til Musar-bevegelsen innen ortodoks jødedom (Musar=moral, disiplin). Denne la vekt på etisk og åndelig disiplin i den jødiske livsførselen. Det fortelles av Rabbi Lipkin en natt med nysnø gikk en tur. Da så han at lyset fremdeles brant hos skomakeren. Rabbien bestemte seg derfor for å gå over for å høre om det var noe i veien, og om han kunne hjelpe med noe. Han banket på døren, og skomakeren åpnet forbløffet og spurte hva han ville. Rabbi Lipkin fortalte at han hadde sett lyset, og ville forsikre seg om at alt var i orden. Dessuten, lyset var jo nesten brent ut og det var sent. Skulle ikke herr skomaker like godt gå til sengs? Skomakeren svarte: "Kjære Rabbi, så lenge lyset brenner er det mulig å reparere. Jeg har enda ikke gjort ferdig arbeidet mitt, og lyset har ikke slukket, så jeg fortsetter å reparere." Disse ordene bet seg fast hos rabbien, og han gjorde dem til en livslærdom: Noen ganger er fortvilelsen i ferd med å få overtaket, slik at det synes som om alt håp er ute og fremtiden er mørk, og alt blir likegyldig. Men så lenge lyset brenner, så lenge det er liv, er det ikke rom for fortvilelse. Det er fremdeles mulighet til å reparere - å gjøre det godt igjen.

NRK, korrupsjon og sjekkposter

2010-11-25T14:34:00.006+01:00

Denne saken er litt gammel, men jeg har nylig fått opplysninger som gjør denne reportasjen ganske interessant også flere uker senere. Nettopp fordi den viser hvor lite som skal til for å skape et feilaktig inntrykk.

NRK Urix 8. november viet en betydelig del av sendingen til den norske delegasjonen med tre stortingsrepresentanter som nettopp hadde besøkt Israel og det palestinske området. Besøket ble av NRK vinklet ved hjelp av sjekkposten ved Betlehem, hvor hundrevis av palestinske arbeidere står i kø for å slippe inn til arbeid i Israel. Etter sedvane var fokuset palestinske lidelser - som er virkelige nok. Likedan var bakgrunn for sikkerhetstiltakene og sammenheng nevnt med en halv setning, slik at man får inntrykk av at staten Israel har gått fullstendig av skaftene. Noe også stortingsrepresentantene ga uttrykk for. Det er tider da man beklager at tusenvis av oppdagede og utførte terrorangrep mot den israelske sivilbefolkningen ikke setter spor som lar seg avbilde av kamera.

Det er imidlertid følgende intervju mellom NRKs journalist Sidsel Wold og en palestinsk arbeider som venter i kø på sjekkposten som interesserer meg her:

Sidsel Wold (SW): Er det vanskelig å få passeringstillatelse til Israel, til Jerusalem?

Palestiner: Nei. Jeg får ny tillatelse hvert halvår.

SW: Må du betale for tillatelsen?

Palestiner: Ja.

SW: Hvor mye?

Palestiner: 2000 shekel (ca. 3000 kroner)

SW: Men det er jo ulovlig! [på miks av hebraisk og arabisk sier SW: "Ze haram!"]

Palestiner: Absolutt.

SW kommenterer: Passeringstillatelsene er offentlige, og skal være gratis. Men korrupte mennesker skor seg på andres lidelse.

Nå. For det første, "haram" betyr ikke "ulovlig". Det betyr "forbudt". Dere er enige med meg at "forbudt" høres strengere ut enn "ulovlig"?

For det andre: Er det flere enn meg som tolker det slik at det er ISRAELERE som er de korrupte i denne fremstillingen? Jeg mener at det er den rimelige tolkningen her, selv om de ikke blir eksplisitt nevnt. Nå har jeg altså sjekket litt opp, og fikk høre av flere at "det virker usannsynlig" at noen i det israelske systemet tar 2000 shekel i avgift fra palestinske arbeidere. Fra COGAT (avdelingen i det israelske forsvarsdepartementet som har ansvaret for å koordinere sivil aktivitet på Vestbredden mellom israelske og palestinske myndigheter, inkludert fasilitering av arbeidstillatelser) informeres det at den eneste kostnaden dem bekjent er en engangssum på 100 shekel (ca. 150 kroner) . Dette er omkostningen for et magnetisk kort til arbeideren. Dette er det eneste som pålegges arbeidstakeren. Eventuelt andre kostnader ligger på arbeidsgiver.

Så hvem betalte palestineren 2000 shekel til? Til en korrupt israeler? Det israelske samfunnet er imidlertid veldig gjennomsiktig, og det er gode mekanismer for å oppdage korrupsjon. Kan vedkommende palestiner ha betalt til palestinske mellommenn, som lever av å selge arbeidstillatelser til andre palestinere? Ja, det finnes slike, akkurat som det finnes korrupsjon i det palestinske samfunnet.

Jeg har ikke mulighet til å spørre denne palestinske arbeideren slik Sidsel Wold hadde, men ikke gjorde. Så blir det stående uimotsagt, inntrykket som skapes i denne reportasjen, at israelerne ikke bare ydmyker palestinerne men også beriker seg på deres bekostning. Så lite som skulle til for å avkrefte dette. Ett oppfølgingsspørsmål! Eller kanskje ikke. Det ville vel ødelagt vinklingen...

Willoch, Vesten og Israel

2010-11-20T21:18:00.011+01:00

I kveld satte jeg meg ned med én av de bøkene jeg har hatt liggende på ventelisten over lenger tid, nemlig "En tigger i Jerusalem" av Nobels fredsprisvinner Elie Wiesel. Boken er skrevet i 1968 og utgitt på norsk av H. Aschehoug & Co. i 1970. Etter å ha lest første kapittel skjønner jeg at boken handler om Seksdagerskrigen i 1967 og den euforiske seieren Israel vant over tre nabostater. Euforisk fordi ingen i sine villeste fantasi kunne forutsi at den jødiske staten, 25 år etter Holocaust i Europa, ville være istand til å stå imot det som ble oppfattet som et nytt forsøk på utryddelse.

Mens jeg leste rant meg i hu tidligere statsminister Kåre Willoch, som ved flere anledninger (som her) har advart mot en situasjon der Israel vil bli stående alene uten støtte fra Vesten, og med et selvforskyldt hat mot seg fra den ikke-vestlige verden. "Hva vil skje med Israel da?" Så langt Willoch.

Tillit til at vestlige makter vil stå opp og forsvare Israel, er imidlertid Willoch ganske alene om. Én av hovedtankene bak Israel som en jødisk stat med et sterkt forsvar er jo nettopp at man skal være i stand til å beskytte seg i nødstider, et privilegium jødene var foruten i 2000 år. Enten de befant seg i Vesten eller i Østen. Knapt noen makt, vestlig eller ikke-vestlig, har løftet sverdet for å forsvare jødene mot gjentakende massakrer, og intet land gikk av veien for å hjelpe de millioner av jøder i akutt nød i førkrigstidens Europa. De allierte prioriterte ikke engang å bombe toglinjene inn til utryddelsesleiren Auschwitz.

Dette sitter dypt i israelernes, ja i alle jøders bevissthet. Det er med dette i bakhodet at Israel satser på selvberging når det gjelder militært forsvar. Ingen andre forventes å stille opp på nødens dag, ikke engang Amerika.

Willoch vil her kanskje skyte inn at jødenes situasjon før krigen er én sak, men når det gjelder Israel er de avhengige av å ha Vesten i ryggen for å sikre sin eksistens. La oss da spørre Elie Wiesel om hvor viktig han anså Vestens støtte før Seksdagerskrigen i -67, en krig det var ventet ville bety slutten for staten Israel. (Husk på at før denne krigen hadde israelerne hverken kontroll over Gaza-stripen, Vestbredden, Golan-høydene eller Øst-Jerusalem, som da var underlagt henholdsvis Egypt, Jordan og Syria. Bosettervirksomhet eller okkupasjon kan derfor ikke forklare Vestens noe lunkne holdning eller nabostaters hat.)

"Jeg [dro til Israel i forkant av Seksdagerskrigen] fordi jeg fryktet en katastrofe, selv om jeg ikke våget å innrømme det for meg selv. Min tro var svakere enn israelernes egen. Det gikk hardere inn på meg enn på dem at det fantes krefter som åpenlyst arbeidet for å tilintetgjøre dem. De kunne ikke regne med at noen ville komme dem til hjelp hvis de ble nødt til å forsvare sin rett til å leve. De sto alene, akkurat som under mørketiden i Europa.

Når det gjaldt løfter og gode råd de hadde fått av vennligsinnete eller nøytrale regjeringer, visste vi hvor mye de var verd. Den mangel på engasjement som kom til uttrykk hos den ene, var verken verre eller bedre enn de barnslige, flotte frasene som ble prestert av den andre. Fra arabisk side ble de tolket som en direkte oppmuntring til å sette i gang, eller iallfall som en stilltiende godkjennelse. Og araberne forlangte en hellig krig, en total krig. Da Ahmed Choukairi [formann for PLO, palestinernes frigjøringsorganisasjon, fra 1964-67], som er kjent for å si hva han mener, ble intervjuet av en journalist i Paris og spurt om en eventuell krig ville løse problemet med jødene i Palestina, svarte han uten å nøle: Etter krigen kommer det ikke til å finnes noe jødeproblem i Palestina.

Hva Vatikanet angår, lot det tingene skje uten å ta til orde - akkurat som det hadde gjort femogtyve år tidligere. En hel verden forholdt seg taus og avventende. La bare jødene bli massakrert. Vi skal nok gråte over dem etterpå. Det hele var et mareritt. Israel ble betraktet som en ghetto. Den krigen som måtte komme, kunne ikke bli annerledes enn den håpløse oppstanden de siste jødiske overlevende kastet seg ut i i Warszawa. Folket ville forsvare seg til siste mann, og de såkalte kristne, siviliserte og fremskrittsvillige nasjoner ville se på det som skjedde i opphøyet passivitet. Og vi, vi ville bli nødt til å begynne forfra igjen - men vi ville hverken ha krefter eller vilje til det. Derfor var det at så mange under brant etter å dra til Israel. Det var like mye fortvilelsen som drev dem, som følelsen av solidaritet med dem som allerede satt i skrustikken. Heller enn å overleve og se hvordan hvordan den store drømmen ble knust, ville de dø sammen med dens siste forsvarere."

Liten tillit til vestlige makter der i gården ja. Men så skjedde det utrolige, Israel vant krigen hvor de i utgangspunktet hadde elendige odds:

"-Forstår De virkelig hva som egentlig er skjedd? spurte jeg general Itzchak Rabin [han med fredsprisen], som hadde vært Israels forsvarssjef og organisert seieren i Seksdagerskrigen. Han tenkte lenge før han svarte: - Nei. Jeg forstår det ennå ikke."

Og så var alle beruset av tilgang til nye landområder, og danset rundt i gatene med fiendens skalper i beltet?

Eli Wiesel analyserer: "For Israel var det ikke et spørsmål om prestisje - om å hevde sin krigerære eller å se seg ydmyket. Det var et spørsmål om liv eller død. Israel måtte seire for å kunne overleve. Men at dets soldater virkelig greide å seire, forklares ikke bare ved deres militære og menneskelige egenskaper, deres tapperhet og offervilje. Det lå noe annet bak, noe jeg ikke kan definere. Jeg vet bare at denne krigen ikke liknet noen annen. Og at seierherrene helst ville ha sluppet den. Det var sorg i deres hjerter da de dro hjem. Ikke hat, og ikke overmot. De var rådville og tankefulle, som om de grublet over hvor hemmeligheten hadde sin rot. Denslags seierherrer har verden ikke opplevd tidligere."

Et av de mest kjente fotografiene fra seksdagerskrigen - en gruppe med fallskjermsoldater ankommer Vestmuren i Jerusalem, jødedommens helligste sted, som var under jordansk kontroll fra 1948 og utilgjengelig for jøder.

Krøttersmugling utkonkurrerer våpensmugling

2010-10-28T23:07:00.010+02:00

Av og til blir det VELDIG tydelig at norsk media ikke nødvendigvis prioriterer de vesentligste nyhetene fra Midtøsten. Vi så det for eksempel i den minimale dekningen av den iranske presidenten Ahmadinejads besøk i Libanon, som sementerte det spesielle forholdet mellom Hizballah og Iran. Og vi så det igår. Hvor mange fikk med seg rapporten om at Hizballah har samlet seg opp ikke mindre enn 40.000 raketter som er smuglet inn fra Syria? Eller at Iran antakeligvis prøver å opprette en smuglerrute til Hamas på Gaza gjennom Nigeria? NRK Uriks valgte istedet å sende en reportasje om kyr som slepes gjennom tunneller til Gaza i anledning den kommende høytiden 'id al-adha. Joda, Israel slipper inn kuer til Gaza over grenseovergangen, men disse hadde visst ikke de rette proposjonene ifølge NRKs reporter.

Norsk presse, som gjerne plukker opp saker fra Israels største venstreavis, gikk altså glipp av Ha'aretz rapport (som opprinnelig ble lekket til den franske avisen Le Figaro) om at Syria har en betydelig rolle i den massive militære oppbyggingen til Hizballah, som foruten de 40.000 rakettene, skal ha mer enn 10.000 menn med våpen, mange trent opp i Syria. Rapporten avdekker hvordan Hizballah smuglingssystem er bygget opp.

Den andre smuglersaken Ha'aretz har hatt på forsiden er at nigerianske styrker har beslaglagt en iransk skipslast med 13 kontainere med våpen, inkludert raketter, kamuflert som... byggematerialer. Det er grunnlag for å tro at Iran med dette prøver å opprette en ny smuglerrute inn til Hamasstyret på Gaza.

Blå pille-musikk

2010-10-24T22:33:00.004+02:00

Kom over nedenstående hit på YouTube, som hadde intet mindre enn over 3 millioner klikk. Det er et israelsk band med det noe orginale navnet Blue Pill Band (trivia: på hebraisk kan "pill" også bety elefant, mens pille er noe helt annet), hvis musikk jeg har hørt utallige ganger på israelsk radio. Musikkvideoen er ikke mindre sjarmerende, og melankolsk. Og her er den endatil i norsk (!) oversettelse!

Tendensiøst om kjønnssegregering i Israel

2010-10-05T11:44:00.053+02:00

Igår kveld (mandag 6. oktober) sendte NRK Urix en svenskprodusert reportasje om tiltagende kjønnssegregering i Israel. Avslutningsscenen med et kyssende israelsk par, og programleder Christian Borchs kommentar hvor han viste til et "kontrastfyllt" israelsk samfunn - var det eneste, syltynne forsøket på å balansere en ellers tendensiøs reportasje.

Reportasjen benyttet seg utelukkende av "zoom inn"-metoden, og den svenske journalisten la ut om kjønnssegregerte busser ("hundrevis av busslinjer som alle er henvist til"), dagligvarehandler, og til og med Klagemuren. Inntrykket som ble skapt var at kjønnssegregering er et bredt og tiltagende fenomen, som i nær fremtid kan bli sanksjonert i lov. Journalisten valgte også intervjuobjekter som bekreftet hans teori. Det passet liksom så godt å sammenligne Israel med Iran.

La meg også benytte mitt eget kamera med zoom-inn effekt: Jeg kom hjem fra Israel for to dager siden, og det er nøyaktig fire dager siden jeg tok buss i Jerusalem. Jeg sto klint opp i passasjer av begge kjønn, i fremste delen av bussen til og med. Men også etter flere års fartstid som hyppig bruker av offentlig transport, mest buss, har jeg faktisk til gode å havne på én av disse hundrede bussene som skal være kjønnssegregerte (jeg undres virkelig på hvor dette tallet kommer fra). På samtlige busser jeg har tatt har det vært et stort innslag av religiøse mennesker, men menn og kvinner har altså sittet om hverandre. Eller stått, eller hengt i håndtakene fra taket.

Kjønnssegregering på visse busslinjer i ultraortodokse nabolag ER et velkjent problem. Men det burde ha blitt nevnt i reportasjen at dette møter sterk motstand, ikke minst fra offentlig hold. Saken er klaget inn for israelsk høyesterett, og er til behandling. Transportdepartementet har faktisk uttalt at slik segregering er ulovlig. Nylig avgjorde dessuten høyesterett av kjønnsdelte fortau som ble innført i en gate i den ultraortodokse bydelen i Jerusalem, Mea Shearim, i anledning siste høytid er ulovlig. Det samme er "sømmelighetspolitiet" som også ble forsøkt innført i samme slengen. Høyesterett tillot samtidig feminister å holde demonstrasjonstog i den samme bydelen, mot kjønnssegregering, til heftige protester fra ultraortodokse grupperinger.

Hvis journalisten i tillegg hadde brukt "zoom ut"-metoden måtte han ha satt dette fenomenet i en sammenheng. Sammenhengen er det store mangfoldet av trosretninger og grader av religiøsitet som finnes i det israelske samfunnet, fra det ytterste sekulære til det mest nidkjære religiøse. Gjennom dette skjærer den dype, rødglødende konfliktlinjen mellom religiøse og sekulære som har utgjort en definerende faktor i Israel siden før statens opprettelse. Politikerne behandler spørsmål knyttet til religiøse saker med med ytterste varsomhet på grunn av stor eksplosjonsfare (for mer info rull ned til avsnittet "Between religious and secular" i denne artikkelen).

Debatten om religionens innflytelse er blant de tema - eller kanskje DET tema - som engasjerer israelerne, ikke minst jerusalemitter, mest. Ferdes man blant sekulære israelere er deres oppfatning av de religiøses økende innflytelse i samfunnet en kilde til dyp bekymring og frustrasjon. Det gjelder alt fra ekteskapslovgiving, stengte restauranter og minimal offentlig transport på lørdagen (shabbat), til høye fødselsrater blant de ultraortodokse, som ikke engang gjør militærtjeneste. Religiøse på sin side er bekymret over tiltakende verdslighet, umoral, og svekket jødisk identitet og minimal kunnskap om jødedommen.

Zoomer man inn finner man alltids det man vil finne. Som at Israel kan sammenlignes med Iran. Zoomer man ut, blir bildet et ganske annet og mye mer virkelighetsnært. Det er synd at dette ikke blir gjort når man først tar opp et så sentralt problem i det israelske samfunnet.

Feriebilder fra Israel VI: Gilad Shalit lever ennå!

2010-09-24T11:13:00.006+02:00

Dagen før løvhyttefesten (Sukkot) gikk inn, spaserte jeg litt rundt i nabolaget. Jeg passerte tilfeldigvis statsministerboligen. Her hadde diverse demonstranter slått opp sine telt. Den største tilhørte Gilad Shalit-aksjonistene, anført av Gilads familie og venner fra militæret. Jeg hilste på Gilads far Noam Shalit, og ønsket lykke til. En sliten, nedbrutt mann, som vet at det er gode muligheter for at sønnen aldri kommer tilbake. På bannerne med det velkjente fotografiet av Gilad var nemlig også en annen kjent israelsk krigsfange, Ron Arad. Antakelig fraktet til Iran, men ingen vet sikkert hva som har skjedd med ham.

En pappfigur av Gilad Shalit i en fange-løvhytte. Løvhytten er det karakteristiske symbolet for høytiden Sukkot, hvor jødene feirer frihet fra fangenskapet i Egypt og minnes hvordan de bodde i løvhytter under ørkenvandringen.

"Sarah og Bibi [Netanyahu], jeg sitter alene i fangenskap allerede 1550 dager. Hvor er dere?"

Videoklipp fra Mahane Yehuda

2010-09-23T13:46:00.002+02:00

Her er en videosnutt jeg tok med fotokameraet mitt fra Mahane Yehuda-markedet igår. I sannhet en fargerik opplevelse å vandre rundt her:

Feriebilder fra Israel V: Sukkot

2010-09-23T10:56:00.005+02:00

Sukkot, Løvhyttefesten, gikk inn igår kveld. En del av tradisjonen er å lage hytter med tak av glisne palmegrener, slik at man kan se stjernene gjennom taket, og innta samtlige måltider i hytta. Selv om man ikke er spesielt religiøs følger man gjerne denne tradisjonen, spesielt hvis man har barn. Jeg fanget for eksempel opp disse unge mennene som skaffet seg takmateriale fra balkongen til nabokona (som forresten var fra Sverige):

Palmegrenene går til denne hytta:

Restauranter og kaféer setter gjerne opp hytter på fortauskanten til bruk for gjestene:

Feriebilder fra Israel IV: Kaféliv og opptøyer

2010-09-22T17:05:00.004+02:00

Jeg spiste altså ikke frokost på Mahane Yehuda-markedet, men på kaféen "Nadi" (se bilder under). Det er like før Sukkot - Løvhyttefesten - går inn, og det er smekkfullt med folk overalt. Her jeg sitter har jeg rikelig anledning til å observere. Inn kommer en fyr rundt 35-40, utvasket T-skjorte, skitne jeans, ubarbert og med et stort fotokamera hengende på skrå over brystet. Han er tydeligvis på fornavn med de ansatte. Barmannen hilser ham og de gir hverandre en bamseklem. "Beklager at jeg stinker", sier fotografen, "tåregass. Jeg har akkurat vært i Silwan." "Ah?" spør barmannen. "Pfffft", blåser fotografen mellom fortennene, "demonstrasjoner". Han setter seg på en benk utenfor og blir servert svart kaffe.

"Nadi"

"Nadi"

Gatemotiv

Kunstmarket

Hva med å donere litt blod før høytiden?

Feriebilder fra Israel III: Shuk Mahane Yehuda

2010-09-22T16:10:00.009+02:00

Jeg stakk innom markedet i nabolaget, Mahane Yehuda, for å spise frokost idag. Men det var uutholdelig fullt og knapt en ledig stol på samtlige kaféer. Jeg virret derfor litt rundt og tok bilder av folket som gjør siste innkjøp til Sukkot - Løvhyttefesten - som går inn idag.

Feriebilder fra Israel II

2010-09-21T15:03:00.010+02:00

Dagens aviser over en kaffe: "Yediot Achronot" smører sommertid versus vintertid-kontroversen utover førstesiden. Kulturbilaget "24" trekker oppmerksomheten mot en stor artikkel om den israelsk-franske artisten Mike Brant.

Kafé Bezalel på Bezalel street - tvers over gaten for Bezalel kunstakademi i Jerusalem sentrum.

En helt tilfeldig valgt dør i nabolaget Nachlaot. Øverste klistremerke: "Gilad Shalit lever ennå" - en referanse til den kidnappende israelske soldaten som sitter i en kjeller i Gaza på femte året. Nederste klistremerke: "Spiller ingen rolle hvordan - det viktigste er at du smiler".

En av nabolagets katter

Løvhyttefesten - Sukkot - innledes imorgen kveld. Disse små hyttene popper opp på hver gårdsplass og på annenhver balkong.

Feriebilder fra Israel I

2010-09-21T14:42:00.004+02:00

Jeg er for tiden på ferie i Israel, og vil gjerne dele med dere noen konkrete inntrykk fra dette utrolig spennende og fargerike landet. Her er derfor første ladning med bilder:

Et av de store veggmaleriene i Jerusalem

Jerusalem: Klokke med "fred" på mange ulike språk

Jerusalem: Piknik i parken

Sacher-parken i Jerusalem, like ved Knesset, Høyesterett og diverse regjeringsbygninger

De som lurer på hvorfor jeg ikke skriver mer enn DETTE....

2010-08-27T20:21:00.001+02:00

... kan gå inn på Verdidebatt.no og se øverst i venstre hjørne. Der ser dere grunnen. Jeg kommer til å henge mest der denne og neste uke. Følg med!

De glemte flyktningene

2010-08-09T18:54:00.014+02:00

Idag har vi blitt minnet om - riktignok indirekte - den totusenårige jødiske sivilisasjonen som fra 1948 ble mer eller mindre utslettet i Midtøsten. Tunisisk-israelske Refael Haddad ble nemlig sluppet fri fra fengsel i Ghadaffi's Libya etter 5 måneders hektisk diplomati under ledelse av utenriksminister Libermann som personlig dro til Wien for å ekskortere ham tilbake til Israel (ironisk nok hadde Haddad på sin personlige blogg rettet flengende kritikk mot den samme utenriksminister én måned før han ble fengslet i Libya). Saken ble først kjent nå, da israelske media hadde forbud mot å publisere denne saken, med hensyn til forhandlingene (for de som mener at dette er nok et bevis på innskrenkning av pressefriheten, kan det minnes på norsk media heller ikke rapporterte om kidnappingen av Pål Refsdal i Afghanistan).

Haddad brukte sitt tunisiske pass (israelere har som kjent ingen adgang) for å dra inn i Libya for å fotografere jødiske historiske steder, dette som aktiv i en interessegruppe for libyske jøder. Haddad ble arrestert av libysk mukhabarat - etterretningstjenesten - mistenkt for å være Mossad-agent. Det skal altså ikke mer til enn å fotografere bygninger tidligere eid av jøder i disse områdene.

I likhet med de fleste andre land i Midtøsten hadde Libya et jødisk samfunn hvis røtter går tilbake til før kristen tidsregning - til det tredje århundre f. Kr. Vi husker kanskje Simon fra Kyrene som bar Jesu kors - og var altså en av de jøder som bodde i Libya men som gjorde pilgrimsferd til Jerusalem ved jødiske høytider.

I Libya utgjorde den jødiske befolkningen før annen verdenskrig omtrent 4-5% av innbyggertallet. Til tross for anti-jødiske tiltak under den italienske facist-okkupasjonen, var én fjerdedel av innbyggerne i hovedstaden Tripoli i 1941 jødiske. Nazistene okkuperte Libya i 1942, og gikk frem mot de lokale jødene konsistent med sin fremgangsmåte i Europa. Og i likhet med mange av sine europeiske brødre var de libyske jødene også vitne til etterkrigspogromer hvor hundrevis av jøder ble drept - attpåtil under britisk styre. Da britene tillot emigrasjon fra Libya i 1949 flyktet mer enn 30.000 jøder. Som følge av flere anti-jødiske tiltak minket den jødiske befolkningen sakte men sikkert frem mot 1967, hvor nye pogromer førte til at kun rundt 100 jøder var tilbake. I 1974 var det kun 20. Den siste jøden sies å ha vandret fra denne verden i 2003.

Og disse tørre tallene kan sammenlignes med de vi ser i hele den arabiske verden. I landene i Midtøsten bodde det i 1948 ved Staten Israels opprettelse mer enn 870.000 jøder. Halvparten emigrerte i løpet av en tiårsperiode som følge av pogromer, trusler eller regelrett utkasting. Seksdagerskrigen i 1967 reduserte antallet ytterligere. Idag bor det omtrent 7,500 jøder i arabiske land, hvorav rundt 5000 av disse i Marokko.

Det sier seg kanskje selv, men jødene hadde ikke anledning til å ta meg seg det de eventuelt måtte ha av materielle verdier. Jeg har venner i Israel (omtrent halvparten av alle israelere har foreldre eller besteforeldre som immigrerte til Israel fra arabiske land) som kan fortelle at besteforeldrene måtte til og med smugle ut gifteringene sine. Jødene fra arabiske land har heller aldri fått noen som helst slags kompensasjon for verken tapt eiendom, tapte verdier, eller for de traumene de gikk igjennom. I Libya for eksempel konfiskerte Ghaddafi all jødisk eiendom i 1969. Den eneste støtten har disse jødene fått som nye immigranter i Staten Israel.

I løpet av de siste årene har det blitt opprettet flere interessegrupper som arbeider for økt anerkjennelse av denne delen av historien til Midtøstens jøder - som JIMENA. Det har også blitt laget et par dokumentarfilmer om emnet.

Her er trailer til en film om det jødiske samfunnet i Libya:

David Project har lagt ut en hel dokumentar på YouTube om "De glemte flyktningene", som jeg anbefaler sterkt:

Del 1

Del 2

Del 3

Del 4

Del 5

Sommerlukket

2010-07-25T23:10:00.004+02:00

Presse- og informasjonsansvarlig beklager overfor sine trofaste (?) lesere at hun ikke har latt høre fra seg i en kritikkverdig lang periode. Årsaken er delvis sommerferie, delvis at høy-aktivitetsperioder som den ambassaden var igjennom i vår (les flotilla-hendelsen) gjerne etterfølges av en roligere periode. Jeg lover imidlertid til gjengjeld at jeg skal gi et referat fra sommerferien(e) min(e), og at referatet skal være relevant for denne bloggens formål.

Imens benytter jeg meg av den lettvinte utveien å poste en musikkvideo fra YouTube, aktuell for årstiden. Det er den den israelske sanggruppen "Melk og honning" (som forøvrig vant Grand Prix i 1979 med "Halleluja") som poserer på et livvakttårn på en strand i Tel Aviv, mens de med havbris i håret synger "Kanskje vi møtes igjen neste sommer". Jeg registerer at livvaktene så like sleezy ut for 30 år siden som idag, og at livet på stranden ser like sorgløst ut til tross for truende geopolitiske skyer i horisonten.

"Shut up, go back to Auschwitz"

2010-06-05T00:24:00.001+02:00

Dette var blant svarene den israelske marinen fikk da de advarte skipet Mavi Marmara om sjøblokaden:

Og Marmara igjen...

2010-06-03T20:04:00.001+02:00

Flere video-klipp fra Marmara

2010-06-02T16:27:00.003+02:00

Her er et videoklipp fra et kamera som ble brukt av en av aktivistene ombord på Marmara. Dette ble tydligvis filmet før marinen gikk ombord, og da aktivistene hadde full kontroll på dekket:

Passasjerene på Gaza-flåten ses her forberede seg på konfrontasjon med soldater fra det israelske forsvaret. De setter på seg gassmasker og væpner seg med køller, slynger, knuste flasker, metallobjekter og vannslanger. Når soldatene nærmer seg skipet begynner de øyeblikkelig med å angripe styrkene ved å kaste disse objektene på dem.

Samling med videoklipp fra Marmara-aksjonen

2010-06-01T10:23:00.011+02:00

Radiosamband-samtale mellom israelske soldater, rapporterer om skyting mot dem:

Israelske soldater border skipet, og blir brutalt lynsjet:

Sett ovenfra:

Intervju med israelsk soldat som bordet Marmara:

Våpen funnet ombord i Marmara:

Nødhjelpsarbeidere ombord på Marmara som synger "Khaybar Khaybar ya Yahood" - en henvisning til massakre på jøder:

"The name Khaibar mentioned in battle cry was the last Jewish village defeated by Muhammad's army in 628. The battle marked the end of Jewish presence in Arabia.
There are Muslims who see that as a precursor for future wars against Jews. At gatherings and rallies of extremists, this chant is often heard as a threat to Jews to expect to be defeated and killed again by Muslims."

Den israelske marinen advarer flåten, og tilbyr dem å seile til Ashdod hvor nødhjelpen skal gå videre til Gaza:

Militærbriefing før bordingen viser at israelske soldater ikke hadde til hensikt å bruke vold:

Gratulerer Harel Skaat med velfortjente priser!

2010-05-30T20:02:00.003+02:00

Harel vant riktignok ikke de fleste europeeres hjerter, mens ekspertenes hjerter smeltet fullstendig. Han vant hele tre priser som ved hvert Melodi Grand Prix deles ut av arrangørene, journalistene og kommentatorene: Prisen for den mest suksessfulle artisten, prisen for beste fremføring av bidraget, og for beste sangtekst og melodi. Det er faktisk første gang ett land har tatt alle tre prisene! Men dessverre er det "Jimmy Jump" som stjeler overskriftene, sammen med Nadias takke-fail.

Jeg har hørt på "Millim" omtrent 3 ganger per dag de siste ukene, og er fremdeles ikke lei. Prakker den derfor på mine ærede lesere en gang til (den siste?).

Og for de som fremdeles ikke har fått nok av Harel - her er en av hans største hits i Israel de siste årene. Riktig en landeplage. Her ganske amatørmessig tekstet:

Her er en live performance hvor han synger klassikeren "Ballade til konstabel Azulay" (oversettelse her)

Og til sist denne - som etter min mening spesielt viser fantastisk evne til fremførelse (beklager dårlig lydkvalitet, men det er forsåvidt ikke min skyld):

Har Harel Skaat sjanse til å vinne?

2010-05-28T23:06:00.004+02:00

Her er den engelske versjonen av Harel Skaats sang "Millim", Words.

I norsk media er det forståelig nok bare Didrik Didrik Didrik i alle former, fasonger og varianter. Kanskje litt om hun tyske skandale-Lena, som skal ha funnet tonen med Didrik. Eller hun svenske som bare er venner med Didrik, men som dessverre dessverre røk ut etter annen semifinalerunde.

Her på huset går det selvfølgelig mer i Harel Harel Harel. Uten alt sladderet da, selvfølgelig (ja, Harel syntes også det var leit at Sverige røk ut, fordi han likte låten veldig veldig godt - se her på klipp fra israelsk kanal 2 - bare ignorer reklamesnutten først). Vi er helt overbevist om at Harel Skaat har den beste låten, og at han selvfølgelig burde vinne imorgen.

Jeg har registrert at låten hans er ganske godt, men kanskje ikke SÅ overstrømmende mottatt i Norge. Slik den ble mottatt på Hosle barneskole, se her og her. Det er faktisk flere som mener at dette er en låt med et klart vinnerpotensiale. For å underbygge denne påstanden med utsagn fra mer uhildede kilder enn undertegnende, kan jeg for eksempel nevne at:

1) Hanne Sørvåg som skrev Grand Prix-låten til Didrik Solli-Tangen, uttalte til NRK Dagsnytt 18 tirsdag 25. mai at hennes favoritter er Sverige og Israel. Selvfølgelig foruten de låtene hun har skrevet selv: Norges og Georgias.

2) I svensk TV, SVT, er ekspertpanelet nesten helt på knærne og gir sangen terningkast 5 (gå frem til omtrent det 10. minutt)

3) Europeiske Grand Prix-klubber stemte Harel til 2ndre plass, bak Danmark.

4) Dagbladets MGP-ekspert Inge Solmo fikk hakeslipp under generalprøvene.

Jeg avrunder bloggkvelden med den franske versjonen av samme sang, for de som rett og slett ikke kan få nok:

Harel Skaats offisielle Facebook-side finner dere...

2010-05-27T11:49:00.000+02:00

... her.

Intervjuer med Harel Skaat

2010-05-27T10:21:00.006+02:00

Denne bloggen er i sin helhet viet Melodi Grand Prix frem til lørdag kveld, minst. De som ikke utstår MGP, får heller komme tilbake senere. Men uansett holdning til en elsket-og-hatet sangkonkurranse - dette er en flott anledning til å bli kjent med en av de store stjernene på den israelske artisthimmelen. Og det spås at Harel Skaat har en internasjonal karriere foran seg også.

Som jeg var inne på i forrige bloggpost: Det israelske Melodi Grand Prix-bidraget er ikke bare en bra sang - det er en fantastisk utførelse av en utrolig sympatisk og sjarmerende sanger. Jeg syns at disse to følgende intervjuene viser dette, og anbefaler dere å bli litt bedre kjent med Harel før ikveld hvor han skal i ilden for første gang. Her er et intervju gjort for Eurovision-websiden:

Under er et intervju gjort i et populært israelsk "Late night show", som har blitt tekstet til engelsk. Ikke alltid helt heldig oversettelse, men det er hva der er:

Stem stem stem Harel!

2010-05-26T19:57:00.014+02:00

Jeg er virkelig ingen stor fan av Melodi Grand Prix. Virkelig ikke. Men nå, når jeg befinner meg midt oppe i det, må jeg si at det er litt gøy også da. I går var jeg for eksempel på mottakelse for kandidaten vår Harel Skaat - samt en tallrik israelsk delegasjon - hjemme hos ambassadøren. Og ingen ringere enn fjorårets vinner Alexander Rybak stakk innom (med bandasjerte fingre), og jeg hadde gleden av å introdusere Harel og Alexander for hverandre.

Harel Skaat er for øvrig en utrolig sjarmerende og sympatisk person, og har allerede skaffet seg en fanklubb på Hosle barneskole i Bærum, som han besøkte i forrige uke:

Og sist men ikke minst, Harel er en fantastisk sanger, og sangen han skal fremføre er utrolig vakker. Så jeg håper at han får mange stemmer blant leserne av bloggen min. Husk at semifinalen er imorgen, torsdag 27. mai, og finalen lørdag 27. mai!

Men hva synger mannen egentlig om? Hvis jeg har veldig god tid en dag skal jeg oversette den til norsk, men foreløpig får leserne nøye seg med teksten på engelsk:

Milim (Words)

Song writer(s): Noam Horev
Song composer(s): Tomer Adaddi

once again the sadness is here
again fear has risen
and the end is at my window
cracked glass, silence again and
exhausted and cast aside
in my mind
the light fell asleep, tears of blood
burning my throat
scratched handle ,fallen ceiling
when singing to you the last song

you left me only words
Refuge in the shadows
arranged books
and in between the rooms
you left me only words
and a bouquet of locks
god
you left me only words

the walls are silent now
and what did you take
when you ran away
yes, what did you take
you might have won this war
what is left when you are gone?

you left me only words
Refuge between the shadows
arranged books
and in between the rooms
you left me only words
locks bouquet
god
you left me only words

to the ice is also cold
When I remember
how today you are in front of him
Lightning in his shadow
Breaking for him
the words you left me
You are telling him

Boikott Haydn - fritt Palestina!

2010-05-15T19:48:00.008+02:00

Hva har den kjente wienerklassiske 1700-talls komponisten Joseph Haydn å gjøre med palestinernes sak? Intet, skulle jeg tro. Men det faktum at "strykekvartettens far" spilles av en av verdens mest kjente strykekvartetter, bestående av fire unge jødiske israelere, har alt å gjøre med det.

"Jerusalem String Quartet" gjestet nylig Norge og ga så vidt meg bekjent to konserter i Bærum kulturhus. Den jeg var på var fantastisk, og selv om jeg ikke er noen musikkekspert finner jeg ingen grunn til å trekke i tvil at de er av verdens beste. De er imidlertid også kjente av en helt annen, mindre flatterende årsak: Det er den eneste strykekvartetten som blir møtt med demonstrasjoner.

I sin presentasjon før konserten stilte Mona Levin ironisk spørsmålet om demonstrantene tok i betraktning at musikerne er opptatt av forsoning mellom folkegruppene, og at to av dem spiller i Daniel Barenboims fredsorkester.

Jeg takker imidlertid våre hjemlige Palestina-aktivister for at de avsto fra å demonstrere sine politiske sympatier (eller snarere antipatier) ved denne anledningen. Forutsatt altså at de visste om konserten. Men de har kanskje mer enn nok med å forberede seg til å protestere mot Israels bidrag til Eurovision Song Contest (Melodi Grand Prix) Harel Skaat - etterkommer etter jødiske flyktninger fra Yemen og Irak.

For ikke å bruke mer tid og krefter på å utrede hodeløse Israels-antipatørers aktiviteter (jeg mener at hvis disse virkelig hadde ønsket å forandre Israels politikk, hadde de lagt seg på et helt annet nivå), fyller jeg ut resten av plassen på bloggen min med et YouTube-klipp med nettopp Hayden og Jerusalem String Quartet. Enjoy!

Først gråter man...

2010-04-25T20:06:00.004+02:00

Jeg fikk æren av å fremføre et dikt under den lille seremonien vi hadde på ambassaden på mandag i uken som gikk. Det var dagen til minne om falne soldater og terrorofre. Diktet jeg leste var på hebraisk, og jeg vil gjerne formidle det til bloggens lesere. Derfor oversatte jeg det likegodt. Diktet beskriver reaksjonene i en familie som får beskjed om at sønnen har falt i krigen. Teksten refererer nok delvis til "shiva" : En jødisk tradisjon hvor et dødsfall etterfølges av en sørgeperiode på en uke, hvor familien holder seg hjemme og mottar besøkende.

Først gråter man,
Deretter blir tårene til stein.
Deretter husker man kun dette ene:
Sønnen har falt.

Ingen sier noe.
Eller snakker om været og hvordan-står-det-til
Og om noe annet. Og om andre ting
Øret hører ikke likevel.
Og tier.
Og reiser seg fra stolen. Og setter seg.
Og reiser seg. Og igjen.
Og man vet kun dette ene:
Han kommer ikke tilbake.

Av Avraham Chalfi

Den 62. uavhengighetsdagen

2010-04-23T18:20:00.007+02:00

Jeg er ute litt i seneste laget med denne posten, for Israels uavhengighetsdagen falt i år på 20. april. Dette er i henhold til den jødiske kalenderen, som avviker noe fra den gregorianske kalenderen. Imidlertid - Israels uavhengighetsdag i henhold til den gregorianske kalenderen er 14. mai. Så jeg vil allikevel argumentere for at jeg holder meg innen rimelighetens grenser.

Uavhengighetsdagen blir gjerne feiret med ulike seremonier, taler og militære oppvisninger. Uten IDF - det israelske forsvaret - hadde det jo som kjent ikke vært et Israel idag. Utover natten tar festingen over, og neste dag er det tradisjon for å grille. De færreste israelere har hage, så de tyr til offentlige parker og naturparker. Problemet er selvfølgelig at det er altfor mange mennesker på liten plass, så på radioen sendes ut varsel om hvilke parker som er smekkfulle. Selv feiret jeg dagen med bl.a. å se på Simpsons-episoden hvor den gule familien besøker Israel, sammen med en haug israelere og semi-israelere. Vi moret oss alle høylydt over guiden Jacob - hvis stemme er Borat - som er en erketypisk israeler. Episoden er verdt en titt - her.

Og mens israelerne feirer 62 år med frihet og sikkerhet i sitt eget land, finner andre det for godt å stikke en nål i siden på dem. SVs parlamentariske leder, som nettopp gjestet det hellige land, uttalte 20. april i et intervju til Aftenposten.no at Israel burde møtes med sanksjoner. Nå skal jeg ikke være urettferdig - intervjuet ble sikkert gjort dagen før. Og dagen før var minnedagen for de falne. God timing.

Og isteden for å si noe fornuftig om hvordan og hvorfor Israel feirer nasjonaldagen (som jeg ville synes var naturlig, ettersom Israel tross alt er et land som stadig er fremme i nyhetsbildet),fant NRKs faste korrespondent i Midtøsten det for godt å markere dagen ved å intervjue en palestinsk familie som har blitt splittet mellom Gaza og Vestbredden. Altså en fortsettelse av den emosjonelle vinklingen som jeg synes begynner å bli ganske gjennomført etterhvert.

Fra Israel ble det vist en snutt med israelske soldater i givakt. Palestinerne er igjen ofrene, og israelerne er de militaristiske. Null kontekst, null dybde og null forsøk på å presentere israelerne på en måte det er mulig å gjenkjenne dem på. Jeg kan bare snakke for israelerne, men tipper dette bildet er like urettferdig ovenfor palestinerne, som utsettes for en gjennomført stakkarsliggjøring. Jeg synes det blir for dumt. Hvis man absolutt vil snakke om lidelser, så vet jeg at det er israelere som lider også. For eksempel familiene til de mange som har blitt drept eller såret i krig og terror. Og hadde det ikke vært naturlig på Israels nasjonaldag å lage et portrett av virkelige israelere? Jeg anbefaler å se klipp som er postet på bloggen Holy Falafel - som selv om det er mye på hebraisk her, viser mer av det virkelige Israel enn det vi kan se på norske TV-skjermer.

GRATULERER MED DAGEN ISRAEL!!!!!

Betraktninger over Holocaust-dagen del II: Et folkemord i farger

2010-04-12T22:06:00.008+02:00

Jeg kom over flere filmsnutter fra annen verdenskrig på YouTube (de fleste på kanalen til Romano-Archives, et italiensk dokumentarisk arkiv) - i farger. Og fargene gjør det hele mer levende - og aktuelt. 70 år er ikke så mye.

En 10-minutters sak om jødeutryddelsene. Sterke bilder mot slutten.

Wien 1938: Jødiske forretninger merket.

Markedsdag i Krakow i Polen 1939. Jødene er allerede blitt behørlig merket med hvite armbånd.

Det jødiske distriktet i Warszawa 1939. Like før katastrofen. En tapt sivilisasjon.

Etter frigjøringen av Buchenwald:

Betraktninger over Holocaust-dagen del I: En nasjon i trauma

2010-04-11T22:22:00.014+02:00

I kveld og imorgen markeres Holocaust i Israel, på årsdagen for oppstanden i Warszawa-ghettoen. Dagen markeres ved direkteoverførte TV-sendinger fra ulike minnemarkeringer, med dokumentarfilmer, med kulturelle innslag og med debattprogram. I beste jødisk-israelske ånd er det stor uenighet mellom ulike eksperter, politikere, og grupper om Holocausts betydning, Holocausts lærdommer, dets aktualitet for Israel og verden idag, og hvordan man bør minnes det som skjedde.

Det som er sikkert er at Holocaust har satt dype spor. Israels første statsminister David Ben Gurion hevdet at Israel ikke hadde behov av Holocaust-minnesmerker, fordi hele landet var som et minnesmerke etter Holocaust. Kanskje ikke så lett å få øye på ved første øyekast, men det ligger der like under overflaten. Først og fremst fordi halvparten av alle israelere har familiegrener i Europa som ble totalt utslettet, og mange har familiemedlemmer som har kjent nazistenes jødehat på kroppen. Men det er mer enn dette. Inntil jødene praktisk talt sto ved dørene på gasskamrene mente de at "dette er ikke mulig". Så viste det seg altså at Goethe og Schillers Tyskland forsøkte å utrydde et helt folk, på de mest bestialsk-fantasifulle og bestialsk-effektive måter. Vissheten om at det umulige faktisk viste seg å være mulig er en del av den israelske og den jødiske mentaliteten og verdensforståelsen. Dette er også en del av bakgrunnen for Israel vektlegging av et sterkt forsvar, og for ømfintligheten ovenfor visse uttalelser fra iranske ledere.

Jeg vil gjerne også legge til følgende: I motsetning til det som ofte hevdes av "forståsegpåere", er ikke begrunnelsen for opprettelsen av den jødiske staten Israel Holocaust (slik en erfaren kommentator i NRK syntes å mene). Sant nok ble Holocaust dengang (og blir fremdeles) ansett som kun ett av mange bevis på behovet av en jødisk stat. Men hovedbegrunnelsen for (gjen)opprettelsen av den jødiske staten i det britiske mandatområdet Palestina lå på det historiske, religiøse og kulturelle plan. Se for eksempel uavhengighetserklæringen av 1948, der Holocaust er nevnt kun med et par linjer.

Og her noen visuelle inntrykk fra Holocaust-markeringen:

Klokken 10 på morgenen går det av en sirene på 1 minutt hvor alle stopper opp. Her for eksempel på hovedtrafikkåren inn i Tel Aviv - Ayalon Highway (gå frem til 1 minutt pluss):

Her er et klipp fra talen til Israels forsvarssjef Gabi Ashkenazi - hvis far er Holocaust-overlevende fra Bulgaria - under gårsdagens minneseremoni på Holocaust-senteret Yad Vashem i Jerusalem:

Jeg anbefaler YouTube-siden til Yad Vashem, hvor de har lagt ut en rekke intervju med Holocaust-overlevende. Viktige dokumenter for ettertiden!

Her er hva jeg skrev om Holocaust-dagen ifjor.

Risky business: Tatoveringer på hebraisk

2010-03-13T21:27:00.005+01:00

Jeg kom tilfeldigvis over en blogg som spesialiserer seg på tatoveringer på hebraisk - hvor resultatet ikke helt svarer til intensjonen. Det er kanskje bare jeg som er en hebraisk-geek, men jeg lo så tårene trillet. Samtidig som jeg oppriktig følte med den uheldige.

Det er jo unektelig litt kjipt å tatovere "bakover" på håndleddet når man egentlig ville hatt "mot fremtiden". Eller hvis man vil ha "tilgitt" på ryggen, er det litt nedtur hvis det ender opp med å stå "semule" - eller alternativt: "salat" feilskrevet. Eller når man heter Sarah, mens tatoveringen sier "Stinky" (som i Mummidalen-Stinky).

Sjekk ut http://www.badhebrew.com/

Hvis man på død og liv vil tatovere seg med hebraiske tegn - konsulter en hebraisk-kyndig. Dessverre har ikke vi på ambassaden kapasitet til dette - vi henviser med glede videre til hebraisk-miljøet på Blindern. Hva du enn gjør: IKKE BRUK GOOGLE TRANSLATE!

Og til sist men ikke minst: Jeg gjør oppmerksom på et risikomoment som ikke har noe å gjøre med stavemåte eller oversetting. Det er visst ikke alle i landet vårt som kan forventes å skille mellom hebraiske bokstaver og Israels politikk...

Esters bok i ny drakt, a la "Eretz nehederet"

2010-03-03T22:23:00.012+01:00

Jeg har tidligere skrevet om det superpopulære israelske satireshowet "Eretz nehederet" - eller "det vidunderlige landet". De som sysler med Midtøsten kan knapt unngå det: Jeg oppdaget at tidligere Aftenposten-korrespondent i Midtøsten Per A. Christiansen viet programmet en artikkel tilbake i 2006 (anbefalt lesing!).

Jeg er en trofast følger, sammen med omtrent 60% av alle israelere. Noen ganger blir det litt for internt selv for meg, men noen ganger er det hysterisk festlig. Og det er sylskarp analyse som ligger bak karikeringene av de som betyr noe i israelsk offentlighet. Jeg kjenner jo best til den politiske arena, og synes figurene Bibi Netanyahu, Ehud Barak, Avigdor (Yvette) Liebermann og Tzipi Livni er fantastiske!

I god purim-ånd åpnet forrige ukes sending med en modernisert versjon av Esters bok - lest opp fra en bokrull av Bibi etter prinsippet "vi må lære av historien". Historiens Persia var således dagens Iran, kong Ahasverus var Barack Obama, den onde Haman (surprise surprise) Irans president Ahmadinejad. Bibi utnevnte seg selv til "frelseren for det jødiske folk" Mordechai. Kong Ahasverus' problemer med kona, dronning Vashti, beskrev Bibi med stor innlevelse - en hentydning til imaget til hans egen kone Sarah Netanyahu.

Mordechai-Bibis utfordring - etter at kong Ahasverus kastet dronning Vashti på dør - var å sende den rette dronning Ester til kong Ahasverus-Obama for å forklare Haman-Ahmadinejads onde plan mot det jødiske folk. Denne delen var tydelig inspirert av de tre bukkene Bruse, eller Espen Askeladd om du vil. Først sendte Mordechai-Bibi sin kjære Ehud Barak - som forsøkte å forklare Obama at Israel ikke lenger bruker kameler (et sleivspark til Israels seneste informasjonskampanje som forsøker å formidle at Israel er et kult og moderne land). Da dette så til å falle for døve ører sendte Bibi den amerikansk-israelske basketball-legenden Tal Brody. Da dette også falt i fisk sendte Bibi ut den israelske supermodellen Esti (en forkortelse for Ester) Ginsburg, som klarte å overbevise kong Ahasverus-Obama så og si uten ord om at Haman-Ahmadinejad skulle henges. Bøddelen viste seg å være selve Bibi, som ba med seg Ahmadinejad ut på middag isteden, med ordene: Så lenge du eksisterer kan jeg konsentrere meg om Iran, og trenger ikke å bry meg om alle de andre presserende sakene.

Purim

2010-03-01T13:07:00.012+01:00

I disse dager feirer jøder verden over Purim. Rent overfladisk kan denne høytiden beskrives som det jødiske karnevalet. Hvis jeg skal pløye litt dypere kan jeg påpeke at Purim følger samme logikk som alle de andre jødiske høytidene, nemlig: De prøvde å drepe oss, vi overlevde, la oss spise. Under Purim feires det at jødene slapp unna perserne under ledelse av den onde Haman, i påsken, pinsen og løvhyttefesten egypterne, under chanukka grekerne, og hvis man kan kalle "Holocaust-minnedagen" en høytid - nazistene. Her har man imidlertid kuttet ut etegildet, kanskje fordi nazistene nesten lyktes.

Enhver høytid har sine tradisjoner og ritualer, og under Purim er det mest fremtredende at man skal kle seg ut. Mens man opprinnelig kledde seg ut som historiens heltinne dronning Ester og helten Mordechai, har det nok skjedd en utglidning i retning av superhelter generelt. Småjenter kler seg nok helst ut som prinsesser, og israelske smågutter trekker gjerne i politi- og militæruniform. Men globaliseringen har gjort sin inntreden også i denne sfæren, og gjør Superman, Spiderman, og andre universelle superfigurer til et vanlig syn. Eller man kan rett og slett blåse en lang marsj i disse uskrevne reglene, og kle seg ut som hva som helst. Israelerne er veldig frie på den måten.

De som i varierende grad er litt mer religiøst anlagt - i Israel gjelder dette kanskje rundt 50% - hører et synagogebesøk med. Jeg mistenker at denne dagen er litt ekstra gøy for barna, siden de har anledning til å lage så mye bråk som mulig. Vel og merke innenfor strenge rammer. I synagogen leses hele Esters bok, og hver gang den onde Hamans navn nevnes, er det en plikt å lage bråk. Med spesiallagde "rangler", med tramping, buing eller ved å klaske med nevene i hva som måtte være i nærheten. Rasjonalet er som følger: Den onde Hamans navn skal vanæres. Jeg tenker at å bli minnet slik årlig i omtrent 2500 år må være en ultimat straff. En annen måte å "vanære" Haman på er å spise "Hamans ører" - en slags kake med fyll i midten. (Jeg observerer dessuten at jeg automatisk har skrevet "Hamas" istedet for "Haman" samtlige ganger - Freudianic slip kan vel det kalles. Jeg kan jo dessuten minne mine lesere på at perserne ironisk nok er frempå igjen, denne gang har Ahmedinajad overtatt Hamas - jeg mener Hamans - rolle).

En annen tradisjon er at denne dagen ansees det som en "mitzva", eller en god gjerning, å ta seg litt ekstra vin. Drukkenskap er et lite utbredt fenomen blant jøder, men akkurat denne dagen er det OK (ifølge noen rabbinere) å drikke seg snydens. Se her for en kort innføring i denne problematikken.

Esters bok kan leses her

Se fotomontasje fra Purim i Jerusalem:

Innslag om Purim fra NTDTV - den kinesiske Falun Gong-affilierte TV-stasjonen(!):

Og slik høres det ut når man leser Esters bok i en nabolagssynagoge i Ramat Gan i Israel:

Eller når det ultra-ortodokse Dushinsky-dynastiet feirer med et fellesmåltid med rabbineren (såkalt "tisch", av det tyske/jiddiske ordet for "bord")

Eller hos Klausenburg-dynastiet:

I super-sekulære Tel Aviv lar man ikke anledningen til å kle seg ut gå fra seg - men foretrekker heller å markere dagen på en vestlig-sekulær måte. De nærmeste man kommer synagogen er kanskje å kle seg ut som en ultraortodoks.

Ofra Haza z"l

2010-02-28T15:43:00.005+01:00

I februar var det 10 år siden Ofra Haza døde, bare 42 år gammel. Hun er kanskje DEN mest legendariske sangeren i Israel - kjent og beundret både lokalt og internasjonalt. Hun blir omtalt med et sukk av vemod, og et sus av beundring og stolthet.

Personlig ble jeg "kjent" med henne dagen hun døde. For jeg var akkurat da i Israel, nærmere bestemt i Eilat. Det var på den tiden hvor jeg gjettet meg til avisoverskriftene gjennom å se på forsidebildene. Jeg tror jeg klarte å stave meg gjennom navnet hennes, så bildene av henne, og skjønte at en nasjonal tragedie hadde funnet sted. Fra alle de små bodene hvor de selger aviser, tyggegummi, nøtter i løsvekt og kjekspakker strømmet den fantastisk vakre, klokkeklare stemmen hennes ut. Jeg tror jeg spurte butikkpersonalet hva som hadde skjedd. Jeg husker ikke hva de svarte, men følelsen min av at Ofra Haza var en legende allerede mens hun var i live ble understreket. Senere fikk jeg høre at hun døde av aids, og at hun ble smittet av mannen sin, Doron Ashkenazi. Mannen som ble noe tilnærmet et nasjonalt hatobjekt, og begikk selvmord et par år senere. I en av mange dokumentarer om Ofra Haza som har blitt sendt på israelsk TV ble det også slått fast at hun ikke døde av aids, men av komplikasjoner som følge av medisin-cocktailen hun tok.

Jeg hadde ikke trodd det, men faktisk er hun nevnt også i norsk media: Jeg anbefaler å lese artikkelen på abcnyheter sine nettsider. Jeg anbefaler dessuten YouTube-klippene jeg har funnet frem til under.

Jfr overskriften: z"l er en forkortelse av det hebraiske uttrykket "zichrona livracha" og betyr "må hennes minne være velsignet".

En ung Ofra Haza med sangen som kanskje skulle bli hennes største internasjonale hit:

En av opptrednene Ofra Haza gjorde det siste året hun hadde igjen å leve - i anledning feiringen av Israels uavhengighetsdag sang hun kanskje den mest kjente israelske sangen: Jerusalem av gull.

Ofra Haza representerte Israel i Melodi Grand Prix i 1983 med hiten "Chai" - som betyr "liv", og fikk en annenplass i konkurransen.

"Langs havet" er en annen av Ofra Hazas største hits. Jeg mener å hørt at den ble fremført i forbindelse med drapet på Israels statsminister Yitzhak Rabin i 1995.

Gikk Mossad mabhouh?

2010-02-22T18:00:00.007+01:00

Det kan ikke sies at utenlandsk, inkludert norsk media, akkurat overgår hverandre i å foreslå alternativer til attentatmenn i Mabhouh-saken. Her er det Mossad for nesten alle penga. Israelske kommentatorer følger saken nøye, og her er det delte meninger om Mossads rolle i attentatet.

En tidligere Mossad-ansatt som ble intervjuet mente at det var et særdeles slett utført oppdrag, og at han ville bli flau hvis det virkelig var Mossad som sto bak. "Man bryter ikke fartsgrensen på en motorvei som er totaldekket av fotobokser", hevdet han og tenkte på det faktum at Dubai er et av verdens mest overvåkede land. Og dette hotellet var intet unntak, slik vi alle har fått "glede av" i tiden etterpå. Et kriminaldrama fra virkeligheten så og si på direkten.

Andre kommentatorer mener derimot at attentatet må kunne karakteriseres som vellykket, og at det er sannsynlig at Mossad står bak. En annen igjen mente at det så ut som om de som utførte attentatet forsøkte veldig hardt å få alle indisier til å peke mot Israel.

I Dubai prøver man så hardt man kan å holde saken på den europeiske dagsorden - og har endog truet med å avlyse alle europeisk-involverte prosjekt i byen hvis de ikke Europa holder presset på Israel. Hittil lykkes strategien riktig så godt.

Mellom alle spekulasjonene er det en mulighet til at Mabhouh har gjort et varig inntrykk på den ellers flyktige israelske dagsordenen. Uttrykket "å gå mabhouh" er av de nyeste tillegg til det bibelske tungemål - eller slik hevder en israelske twitrer. "Å gå mabhouh" betyr som følger: "En ting som i utgangspunktet ser lovende ut, men som viser seg å bli en fiasko", og kan brukes for eksempel i følgende sammenheng: "Jeg reiste til Jerusalem og det gikk helt mabhouh - været var fantastisk, men på tilbakeveien ble jeg stående to timer i kø".

Jeg har ellers blitt tipset om et par interessante artikler som jeg videreformidler til mine lesere:

Melanie Reid i Times Online sier omtrent følgende: "Hallo, det er ikke akkurat Mor Theresa som er drept. Isteden for å være så selvrettferdige burde man være glade for at noen (Mossad?) har tatt knekken på ham. Dessuten - dette er en thriller av dimensjoner - og jeg beundrer Mossad (eller hvem det måtte være) enormt".

Tom Gross er på sin blogg meget kritisk til pressedekningen av hendelsen, og peker på at det ikke finnes håndfaste bevis. Like fullt er Mossad allerede utpekt, og Mabhouh... vel, han burde man være glad for å være kvitt.

En avklaring til sist: Jeg personlig har ikke peiling på hvem som drepte Mabhouh, og vet heller ikke mer enn det som skrives i mediene.

Islamisme sett fra Gaza

2010-02-19T17:45:00.002+01:00

Ekstremistisk islam er oppdaget i Norge. Jeg håper at Norge er i stand til å finne de riktige midlene å bekjempe dette farlige fenomenet med. Israel konfronteres med islamistisk ekstremisme hovedsaklig gjennom Hamas. Og hvem vet bedre enn israelerne at ideologien ikke bare sitter i munnen, men at den også uttrykkes i handling. Hundrevis av israelere har blitt drept av selvmordsbombere - såkalte "martyrer" eller "shahideen" på arabisk, i det terroristen har påkalt Allahs navn. Hvordan skal man på en side forsvare egne borgere mot denne sofistikerte formen for terror? Hvordan forebygge den? Og hvordan skille best mulig mellom de som følger denne ekstreme retningen innen islam og vanlige muslimer? Det er mange spørsmål og det er mange svar. Men ingen fasit, ser det ut til. Israel prøver seg frem slik andre vestlige land gjør det, men befinner seg i frontlinjen. For her er det faktisk ikke spørsmål om landområder, det er spørsmål om sivilisasjon og jødisk eksistens når alt kommer til alt.

Jeg har prøvd å finne frem filmklipp på YouTube som illustrerer denne ekstremismen. Det meste av det jeg finner fra Gaza er sendt på Hamas' TV-stasjon Al-Aqsa. Det er viktig å huske på at dette sees av tusener av mennesker. Indoktrinering fra barnsben av. Det er kanskje det mest skremmende.

Her er et utdrag fra en tale i en moské, hvor taleren ramser opp det som venter martyren i det neste livet (skru ned lyden på forhånd - han snakker unødvendig høyt):

Her er ett eksempel på barn som foretrekker (martyr)døden fremfor livet:

Og dette klippet er jo rimelig groteskt - jeg har postet det før og jeg poster det igjen:

Tiårets sang i Israel

2010-02-19T17:23:00.003+01:00

Jeg avslutter uken med å poste musikkvidoen til "Mim'amakim" av Idan Raichel Project, som ble kåret til tiårets sang i Israel. Idan Raichel, han med dreadsa, er en av Israels mest suksessfulle artister. Han blander toner og tekst fra de forskjellige kulturene som eksisterer i Israel - spesielt den etiopiske. Han drar også inspirasjon fra bibelske tekster - for eksempel: Mim'amakim betyr "fra de store dyp", og bygger på en av salmene i Salmenes Bok.

Wiki-surf med beduiner

2010-02-08T20:25:00.007+01:00

Av og til bedriver jeg litt Wiki-surfing. Én interessant artikkel leder gjerne til en annen, og en tredje, og en fjerde, og så videre. Her en dag kom jeg over kategorien "Bedouin Israelis", med en tilhørende liste over kjente beduin-israelere. (Jeg tar forbehold om at Wikipedia kan gi gale opplysninger)

Det er rundt 160 000 beduiner i Israel - flesteparten bor nok i Sør-Israel. De er stort sett kjent for å ha en lav levestandard, et stort antall koner og barn, arbeid i såkalte lavstatusyrker og lav utdanning. De er også kjent for sin gjestfrihet og relativt tradisjonelle livsstil, og for militærtjenesten. Omtrent 50% av alle israelske beduiner tjenestegjør i det israelske forsvaret, hvor de har gjort seg bemerket og benyttet som stifinnere helt siden staten ble dannet i 1948. Men så er det likedan med dem som det er med de fleste befolkningsgrupper i Israel - enorme forskjeller innad. Det var litt morsomt å se dette vist på den omtalte Wiki-lista.

Representanter for beduinene på Wikipedia er følgende:

Salem Abu Siam: Profesjonell fotballspiller for Hapoel Petach Tikva (f. 1983). Har tidligere spilt på Israels U21-landslag.

Amira Al Hayb: Første beduinkvinne som har tjenestegjort i IDF (det israelske forsvaret) (f. 1985).

Mariam Amash: Gjør krav på tittelen "verdens eldste" (antakelig født 1888, under ottomansk styre). Hun har 10 barn, 120 barnebarn, 250 oldebarn, og 30 tipp-oldebarn (av februar 2008).

Taleb el-Sana: Utdannet advokat fra Hebrew University i Jerusalem, representant i nasjonalforsamlingen Knesset for arabiske partiet Ra'am-Ta'al.

Ghazi Falah: Anerkjent professor i geografi ved University of Akron, Ohio.

Sheikh Hamad Abu Rabia: Representant i Knesset for et arabisk parti, som en periode var i allianse med Arbeiderpartiet. Han ble skutt av en partifelleover etter en krangel om det ene setet partiet hadde i Knesset.

Taysir Hayb: Bror til Amira Hayb. Dømt for åtte år i fengsel for å ha skutt en internasjonal solidaritetsaktivist da han tjenestegjorde i Gaza i 2003.

Ishmael Khaldi: Israels første beduinske konsul, stasjonert ved konsulatet i San Fransisco i 2006. Se artikkel i Ynet News her.

Amos Yarkoni (Abd el-Majid Hidr) (1920-1991): En av de legendariske offiserene i IDF, og har gitt navn til gater i flere israelske byer.

Og her er lenken til listen med lenker til Wiki-artiklene, som gjerne lenker videre til orginalkilder.

Om Hamas' fagre ord og groteske intensjoner

2010-02-06T15:35:00.008+01:00

Flere norske medier melder idag at Hamas ber om unnskyldning for at deres raketter har kostet sivile israelere livet. De mente overhodet ikke å sikte på sivile, men på militære installasjoner. Men dette er så vanskelig fordi de har så upresise raketter (så, en mulig tolkning her er at Hamas legger skylden på Israel for at sivile israelere blir terrorisert, fordi de ikke lar Hamas få tilgang på bedre våpen). Men la oss nå legge godviljen til, og si at vi tror på at Hamas har skutt mot israelske sivile ved en feiltakelse. Eller alternativt, at Hamas har skutt mot dem med vilje, men har innsett at dette er moralsk galt.

Jeg forventer derfor at Hamas' fagre ord omsettes i praksis, og at de derfor snarest mulig tar avstand fra:

a) charteret sitt som prediker massemord av jøder, som følgende avsnitt kun er ett av flere eksempler på:

"The prophet, prayer and peace be upon him, said: The time will not come until Muslims will fight the Jews (and kill them); until the Jews hide behind rocks and trees, which will cry: O Muslim! there is a Jew hiding behind me, come on and kill him! This will not apply to the Gharqad, which is a Jewish tree"

b) denne type Hamas-predikanter som på den Hamas-eide Al-Aksa-kanalen forkynner at jødene skal utryddes, og presterer på ett og et halvt minutt å reprodusere de groveste former for antisemittisme:

c) barne-TV på samme kanal, her presentert av den amerikanske talkshow-verten Jon Stewart:

The Daily Show With Jon Stewart

Mon - Thurs 11p / 10c

Story Hole - Children's Cartoons From Hamas

www.thedailyshow.com

Daily Show
Full Episodes

Political Humor

Health Care Crisis

Oppdatering:
Hamas har visst ikke beklaget likevel - ifølge en uttalelse ble organisasjonens rapport til FN mistolket.

A Hard Rain's A-gonna Fall

2010-01-29T22:43:00.008+01:00

I Midtøsten - eller i alle fall i Israel - svinger det gjerne fra ytterkant til ytterkant. Enten er det tørke eller så er det springflod. Enten er det hetebølge, eller så er det kjølig. Og hvem kan spå i hvilken retning det går...

Dette var innledningen min til den hebraiske versjonen av Bob Dylans låt fra 1962 "A Hard Rain's A-gonna Fall", fremført av rabagasten og tenåringsidolet fra 90-tallet Aviv Gefen (som har roet seg betydelig, visstnok spesielt etter at han giftet seg og fikk barn):

PS: Innlederen på klippet er komikeren og talkshow-verten Eli Yatzpan, som kanskje er mest kjent for å imitere kjente personligheter i Midtøsten som Mubarak, Nasrallah, Khatami, Arafat og Bin Laden. Og skal dessuten hatt en tendens til å gjøre narr av franskmenn. Noe som visstnok skal ha ført til en liten diplomatisk floke med Frankrike (i tillegg til med Egypt).

Satire: Israelerne ler av seg selv minst én gang i uken

2010-01-26T20:57:00.008+01:00

Noe av det som jeg syns avslører mest uvitenhet om Israel og israelere er når man kommer med påstanden "de tåler jo ikke kritikk" eller "nå må de lære seg å tåle kritikk", gjerne etterfulgt av flere utropstegn. Jeg personlig tror nok ikke det er israelere som har størst problemer her... Som jeg har (tror jeg) skrevet før, er Israel snarere et samfunn som drives rundt av diskusjoner og kritikk. Det er knapt en ting som ikke er oppe til diskusjon, knapt noen som tier om egen mening, og knapt den ting som unnslipper kritikk. Til det slitsommelige.

Og så er det satiren da. Å gjøre narr av seg selv er blant de mest utbredte former for underholdning. (At andre gjør narr av en - det er straks litt mer problematisk. Men på en annen siden - hvem synes ikke det.) For eksempel har man det populære ukentlige satireprogrammet "Eretz Nehederet" (som betyr noe slikt som "et flott land" - som også kan forstås ironisk selvfølgelig) på israelsk kanal 2 - som er TV-kanalen med høyest seertall i Israel. Her gjør man narr av, og karikerer alt og alle. Denne uken gikk det blant annet utover den israelske stoltheten over innsatsen på Haiti, og statsminister Netanyhus kone Sarah som har blitt politianmeldt av en tidligere hushjelp.

Jeg har prøvd å finne ulike eksempler fra dette suksessfulle satireprogrammet, men det er ikke så mye som er oversatt til et mer tilgjengelig språk enn hebraisk. Dessuten er problemet med satire gjerne den at det krever god kjennskap til lokale forhold - og følgelig er det alltid en fare for å misforstå eller ikke forstå i det hele tatt. Jeg ber derfor leserne om å skru på velviljen.

Her er for eksempel en sketsj hvor tidligere statsministere deler sine erfaringer fra statsministerstolen i form av en musikkvideo (statsministrene som her figurerer er så vidt jeg kan se David Ben-Gurion, Golda Meir, Menachem Begin, Yitzhak Rabin, Shimon Peres, Ariel Sharon, og en som jeg tror må være Levi Eshkol):

Og her er en relativt sjelden satire av ikke-israelere, men av utenlandsk medias dekning av Gaza-krigen (dog fremstiller Israels militære talsperson Avi Benayahu på en heller latterlig måte):

Og en sketsj som nesten har blitt klassisk: En portrettering av valgresultatet i 2009 - hvor Avigdor Liebermann begår statskupp. Klippet jeg fant er ikke tekstet, men fyldig forklart på engelsk under av den israelsk-kanadiske bloggeren Lisa Goldman.

Joda, Israel er utvilsomt en økonomisk suksess. Synd det er så få som ser ut til å være oppmerksom på det, her på berget.

2010-01-16T13:44:00.008+01:00

David Brooks skriver en op-ed i New York Times 11. januar i år, hvor han tar for seg (blant annet) Israels økonomiske suksess:

"Tel Aviv has become one of the world’s foremost entrepreneurial hot spots. Israel has more high-tech start-ups per capita than any other nation on earth, by far. It leads the world in civilian research-and-development spending per capita. It ranks second behind the U.S. in the number of companies listed on the Nasdaq. Israel, with seven million people, attracts as much venture capital as France and Germany combined.

...

Because of the strength of the economy, Israel has weathered the global recession reasonably well. The government did not have to bail out its banks or set off an explosion in short-term spending. Instead, it used the crisis to solidify the economy’s long-term future by investing in research and development and infrastructure, raising some consumption taxes, promising to cut other taxes in the medium to long term. Analysts at Barclays write that Israel is “the strongest recovery story” in Europe, the Middle East and Africa."

Se der ja. Det er noen som makter å se forbi konflikt, gjerder og murer, ultraortodokse og soldater. Dette ligner mer på det Israel jeg ble kjent med. Ikke uten problemer, for baksiden er at det er mange fattige. Lønningene er lave, og folk sliter med å "slutte måneden". Men man merker også energien som folk ser ut til å være drevet av, og treffer mennesker som har prestert utrolig mye. Og jeg tenker at her har de visst et ekstra gir. Man blir presset fremover og oppover. Dette konkretiseres i Tel Avivs business-strøk. Høye glassbygninger, forretningsfolk med stresskofferter. Eller forskningsmiljøene, universitetene. For moro skyld talte jeg opp hvor mange representanter i det israelske parlamentet med doktorgrad. Jeg talte 14 (av 120), og ble ganske overrasket i positiv retning. Til sammenligning var det ingen Stortingsrepresentanter med doktorgrad så langt jeg så. Skuffende.

David Brooks poengterer at Israels suksess på dette området er plantet i det nasjonale etos:

"Israel’s technological success is the fruition of the Zionist dream. The country was not founded so stray settlers could sit among thousands of angry Palestinians in Hebron. It was founded so Jews would have a safe place to come together and create things for the world."

Settlere og ultraortodokse er sannelig også en del av dette mangfoldige landet. Og her ligger det også en spenning, som rent konkret representeres av landets to største byer - Jerusalem og Tel Aviv. Jerusalem er 3000 år, byen kong David gjorde til jødenes hovedstad, og som har vært nevnt i jødiske bønner tre ganger om dagen siden da. Det er det religiøse sentrum, og selv stenene sukker av åndelighet. Tel Aviv symboliserer det nye, det moderne. Den moderne sekulære jøden, fri fra fortidens religiøse rep og fra den undertrykkende antisemittismen han opplevde i Europa. Det er derfor ingen tilfeldighet at David Brooks kaller artikkelen for "The Tel Aviv Cluster" (lenke her).

Hva er forklaringene på Israels utrolige suksess? Jeg har tidligere skrevet om boken "Start-up nation". Forfatterne av boken mener at de bakenforliggende faktorene for dette fenomenet er militærtjenesten - som gir ungdom uvurderlig erfaring som senere blir utnyttet i samfunnsøkonomien, tiltrekking og integrering av immigranter, og hvordan staten sprøyter inn penger i forsknings-og-utviklingssektoren (R&D).

Dr. Yossi Vardi, en av Israels første hi-tech-gründere, mener at kanskje den viktigste faktoren for økonomisk suksess er den jødiske mamma - the Jewish mother. Hva??? Ok, se på videosnutten under - hvis du ikke gidder å se 30 minutter, gå til det 16nde minutt. Hvor han forklarer denjødiskemamma-faktoren, og hvor han også peker på at Israel er et knøttlite land hvor alle kjenner alle, hvor man er meget resultatorientert, og hvor man "strives for excellence". (Hvordan oversetter man dette til norsk?) Dette er faktorer Dr. Vardi peker på som viktige.

Og, som en sluttnote: Israel er oppdaget av store navn i finansverdenen som Donald/Ivanka Trump, Warren Buffet, og Bill Gates. Sistnevnte uttalte at Israel er "en del av Silicon Valley".

Separasjonsbarrierer, gjerder og murer

2010-01-13T12:56:00.011+01:00

Nå har det blitt en aldri så liten sak at Israel vil bygge et grensegjerde mot Egypt, blant annet for å stoppe ulovlig innvandring. Kombinasjonen av Israel og barrierebygging er nok til å få blodet til å bruse i årene på visse. Litt for moro skyld sjekket jeg på Wikipedia, under stikkordene "walls" og "fences". Og ganske riktig: Under overskriften "Separation barrier" var det en liste over land som er eller har vært aktive separasjonsbarrierebyggere. Uten å hevde at Wikipedia er en autoritativ kilde - listen gir iallefall en god indikasjon på at selv om det er Israel som får overskriftene, er nok barrierebyggingspraksisen mer utbredt enn det man kan få inntrykk av.

Ta for eksempel Spania, som med støtte fra EU, har gjerdet inne Ceuta og Melilla for å demme opp for immigrasjon fra Afrika. Disse to byene er under spansk styre, men ligger geografisk sett i Marokko, og sees på av mange immigranter som et brohode til Europa. I den grad at Europa har sett seg nødt til å bygge gjerder.

I Israel har det de siste årene blitt et stort problem med illegale innvandrere som sniker seg inn, eller blir smuglet inn, over grensen fra Egypt. I tillegg har det lenge vært problem med smugling av prostituerte og narkotika over denne grensen. Og så er det selvfølgelig terrorfaren da. Det skal være rundt 100.000 fremmedarbeidere uten arbeidstillatelse i Israel, mange av disse har kommet over grensen fra Egypt.

Idol-toer og hjerteknuser Harel Skaat er Israels bidrag til vårens Grand Prix i Oslo

2010-01-08T18:58:00.010+01:00

Harel Skaat slo for alvor igjennom da han kom på annenplass i den israelske versjonen av Idol i 2005, og er spesielt populær blant den yngre kvinnelige befolkning i Israel. Noe man forsåvidt kan forstå. Og fyren kan jammen synge også, og har blitt hedret for det.

Han ble nemlig kåret til årets navn innen musikk i 2006. Den romantiske balladen "Ve'at" (som betyr omtrent "Og du", hvor "du" refererer grammatikalsk til det feminine kjønn) ble kåret til årets sang samme år, OG ble nummer 4 i kåringen av tiårets beste sang i en SMS-avstemning i oktober 2009. I den samme avstemningen ble Skaat nummer to i kategorien "beste sanger", noe som kanskje reflekterer at avstemningsmetoden tiltrakk en viss aldersgruppe. Men populariteten strekker seg visst også inn i høyere kretser. For Skaat ble plukket ut til å representere landet i årets Grand Prix av selveste Knesset - Israels Storting.

Sangen som skal fremføres i Oslo velges under en TV-avstemning på israelsk TV. Men her er iallefall "Ve'at":

Skaat er forresten av yemenittisk opprinnelse, i likhet med flere av Israels beste sangere og musikere (som legendariske Ofra Haza her og fra Grand Prix i 1983 her, Achinoam Nini fra fjorårets Grand Prix, Boaz Mauda fra Grand Prix året før der igjen - han vant forresten Idol i 2008, Zohar Argov som gjorde musikk i Midtøsten-stil moderne i Israel, og Shoshana Damari).

Så blir det spennende å se hva det norske bidraget blir...

Israelsk film "Seven minutes in heaven" vises på årets Tribeca Film Festival

2010-01-04T20:26:00.002+01:00

En ung kvinne kjemper for å rekonstruere minnene av hendelsene som fulgte rett etter bussbomben i Jerusalem som drepte kjæresten hennes og etterlot henne store arr på ryggen.

Viktig melding fra ambassadens propagandasjef!!!

2010-01-04T16:58:00.004+01:00

Grunnet høytid har jeg ikke prioritert å kommentere saken om ambassadens annonsekampanje på på Aftenposten.no's sider, rapportert av NRK Kulturnytt. Men da jeg fremdeles synes at leserne av denne bloggen fortjener en slags reaksjon på de beskyldningene som ble rettet mot ambassadens annonsekampanje - for de som fortsatt husker at dette var en sak, og fordi jeg selv irriterer meg grådig over det, skriver jeg et par-tre paragrafer.

I et intervju med NRK Kulturnytt sammenligner rektor ved Markedshøyskolen Trond Blindheim "nesten" annonsekampanjen til ambassaden med propagandakampanjer fra "Kim Jong-il og Nord-Korea, gamle Aust-Europa, Sovjetunionen og kanskje også Hitlers Tyskland" (sic).

Det er "nesten" litt komisk. Vi snakker her om store, mektige, brutale og undertrykkende regimer. Vi er en ørliten ambassade, med små ressurser, uten støtte fra en "jødisk lobby" eller andre sterke interessegrupper i samfunnet for den saks skyld, har en av verdens mest utskjelte regjeringer i ryggen som nesten daglig får hogg fra norsk presse - som siterer i hytt og pine fra det alltid regjeringskritiske israelske media.

Men mest viser disse uttalelsene kanskje at Blindheim ikke er helt på nett med realitetene. Og journalistene gjør i denne sammenheng lite for å tette gapet mellom en akademikers oppfatning av virkeligheten, og det som faktisk i dette tilfellet er virkeligheten - fra vårt ståsted. For det er nemlig IKKE unikt for et land å markedføre seg selv og sine politiske standpunkt (som er de politiske standpunktene til den enhver tid sittende regjering) - det er faktisk en av de viktigste oppgavene til alle lands ambassader. Ta for eksempel land-bilagene som fra tid til annen sendes ut med norske papiraviser, som Aftenposten. Gjerne i forbindelse med turistsesongen. Og hadde det ikke vært litt rart om ambassaden på sine hjemmesider hadde presentert opposisjonen, israelske NGOs eller palestinske synspunkter på lik linje som Israels offisielle politikk? Jeg forventer da ikke at hjemmesidene til norske ambassader i utlandet skal være "balanserte" - formålet er jo nettopp å presentere seg selv best mulig. Intet menneske med vettet i behold ville neppe så mye som nærmet seg en sammenligning mellom en norsk ambassades internettside og Hitler-Tyskland eller Sovjet-regimet. Det er fullstendig latterlig å lage et nummer ut av at Israel promoterer seg selv og sine synspunkter - som om det skulle være noe unikt blant demokratiske land.

Det er godt mulig at Blindheim synes at annonsen og hjemmesiden er dårlig. Det er til og med mulig at han har rett. Men å sammenligne oss med noe av det verste verden har hatt å frembringe av ondskap og manipulasjon, er å gå langt over streken. Da er det godt han bare "nesten" gjør det. Konsekvensen er dermed "nesten" den at vi ikke skal ha rett til å presentere oss selv på den måten vi mener reflekterer virkeligheten best. Israel skal underlegges de samme vilkår som Nord-Korea og Nazi-Tyskland. Nesten. Og dette er sammenligninger man hører i flere og flere fora, og som til tross for at de er totalt uholdbare, skremmer meg. Fordi mange ikke har nok kunnskap og gidd til å stikke hull på disse ord-ballongene.

Og det er ikke slik at vi ikke tåler kritikk. Kjør kritikk. Kjør debatt. Det er det vi er vant til hjemmefra, fra Israel. Det er slik vår kultur er, og det er hemmeligheten bak Israels suksess. Men når det mangler et minimum av kunnskap og innsikt, også av motstanderens argumenter og virkelighet, blir debatten fordummende. Og det er her ambassaden mener den har noe å bidra med: Å få en rikere og mer informert debatt i Norge hva gjelder Israel, og å utfordre det mange tenker og tror om Israel. Ikke å påtvinge noen våre argumenter. Folk er istand til å tenke seg, og fortjener å høre synspunkter fra en rekke kilder. Men det er tydelig at det er i ferd med å bli kontroversielt å bringe kunnskap og innsikt om Israel til allmennheten. Dette er sjokkerende.

Ett år siden Israels militæroperasjon i Gaza

2009-12-27T14:58:00.011+01:00

Dette blir markert i norsk media. I israelsk media analyseres militæroperasjonens utfall. Blant analytikerne som lar sin røst høre er israelsk kanal 2's militærreporter Yoav Limor. I en artikkel som ble publisert i den daglige gratisavisen "Israel Hayom", under overskriften "Unnskyld at vi vant", hevder han at Israel vant en klar seier mot Hamas ifjor. Ikke minst ut fra det faktum at Hamas ikke lenger skyter raketter mot Israel.

Følgende er hovedpunkter fra Limor's artikkel:

- 2009 - i etterkant av militæroperasjonen i Gaza - var blant de mest stille årene noensinne for Israel. Statistikken viser at i 2008 - før militæroperasjonen - ble det skutt nesten 3600 raketter og granater mot Israel fra Gaza. I hele 2009 - etter militæroperasjonen - ble det skutt mindre enn 300. Blant alle disse ble bare én skutt ut av Hamas - ved en feiltakelse.

- Det er mange ting som skjedde under militæroperasjonen som kan diskuteres: Antall drepte, ødeleggelsene og av den politiske analysen.

- Men regjeringen viste også at den ikke bare var istand til å gi løfter til innbyggerne i Sør-Israel om å få slutt på de stadige rakettangrepene. De var også i stand til å sette kraft bak ordene

- Hamas trodde at de var beredt til å slåss mot Israel, men ble overrasket i alle militæroperasjonens faser: Luftangrepet som rettet seg inn mot alle utskytningsrampene til Hamas - rakettene utgjorde kjernen i deres slagkraft. I tillegg gjorde luftvåpenets mulighet til å identifisere og angripe spesifikke mål, at Hamas' evne til å organisere seg og gi tilsvar, ble kraftig redusert. Bakkeinvasjonen viste Hamas at det israelske forsvaret (IDF) er i stand til å håndtere den store mengden av feller på bakken. Den raske uttrekningen av de israelske styrkene ga heller ikke Hamas muligheten til å ramme troppene fra bakhold.

- IDF utførte en rekke handlinger som av fagfolk ansees som eksempler til etterfølgelse. For eksempel operasjonen "Slå på taket". I hundrevis av hus var det i tillegg til sivile beboere, også militære anlegg og våpenlager. Amerikanere, russere eller briter ville bombet huset direkte. IDF sendte varsler. Først i form av flygeblader, så ved telefonsamtaler. Hvis dette ikke hjalp skjøt de en rakett mot hjørnet av taket på det spesifikke huset. Bare når beboerne hadde forlatt bygningen, ble den sprengt.

- Når man snakker om terrorbekjempelse er det internasjonalt akseptert å anse tre drepte uskyldige sivile for hver terrorinvolvert, som et "rimelig" forhold. Et ett-til-ett forhold ansees som nesten umulig. Ifølge tallene som forsvaret sitter inne med, ble 871 terrorinvolverte drept under militæroperasjonen i Gaza. 295 sivile ble drept. Dette er et omvendt ett-til-tre forhold, noe som er unikt i internasjonal sammenheng.

- Fra hele den vestlige verden sendes folk hit for å lære av hva vi gjorde, og innføre det samme hos dem selv.

- Hvordan kan det da ha seg at de samme landene fordømmer oss?

- Det var en feiltakelse fra Israel å nekte å samarbeide med Goldstone-kommisjonen - fordi det hadde vært bedre å tape 60-40 enn å tape 100-0, slik vi gjorde ved å ikke samarbeide.

- Goldstone-rapporten fratar oss i realiteten muligheten til å handle mot terrorvirksomhet i fremtiden

- Dette er spesielt bekymringsfullt ettersom vi ser hva Hamas har drevet med i de "stille dagene" i 2009: Opprustning. Til tross for at både IDF og Egypt har anstrengt seg for å forhindre dette.

- I neste runde er det ikke bare Sør-Israel som blir rammet, men også sentrale deler av landet. Raketter over Tel Aviv er et meget sannsynlig scenario

- Virkeligheten som IDF vil operere under, tvinger dem til å reagere raskt og hardt. Alt må være gjort i løpet av en uke

- Kodeordet her er "avskrekking". Den andre siden (Hamas, men også Hizballah) må vite at han kan, men bør absolutt ikke foreta seg noe

- Men man bør anvende gulrøtter sammen med pisken, og dette er Israels største utfordring i 2010 - å styrke Abu Mazen gjennom åpning av kontrollposter, løslating av fanger, fjerning av bosettingsutposter, og styrking av den politiske og sikkerhetsmessige koordineringen mellom Israel og Abu Mazen.

Boström: "Israel lyver når de hevder at jeg har sagt at israelske soldater jager palestinere for å ta organene deres"

2009-12-23T15:59:00.004+01:00

Dette var ett av budskapene som Aftonbladet-journalist Donald Boström hamret på da han ble intervjuet av NRK Dagsnytt 18 mandag 21. desember.

For sikkerhets skyld leste jeg (ugjerne) Boströms artikkel én gang til. Til tross for Boströms edle forsikringer lar jeg meg ikke overbevise når jeg leser setninger som denne: "Men starka misstankar finns också hos palestinier att deras unga män har fångats in, och som i Kina och Pakistan ofrivilligt fått agera organreserv innan de dödats." Eller denne: "Samtidigt som denna organkampanj [forsøk i Israel på å få flere israelere til å donere organer pg.a. organmangel] pågick försvann unga palestinska män som levererades tillbaka nattetid till sina byar fem dygn senare, döda och uppsprättade."

Utfra disse sitatene synes jeg at den israelske tolkningen er berettiget, og de sterke reaksjonene likeså. Hvis Boström ikke ønsket å si at Israel aktivt "høstet" inn organer fra palestinerne, synes jeg han kunne vært meget klarere. Det blir litt for dumt å anklage Israel for løgn.

Start-up nation: The Story of Israel's Economic Miracle

2009-12-22T21:32:00.007+01:00

Dette er navnet på en bok som nylig har kommet ut, skrevet av Saul Singer og Dan Senor. Boken utforsker hvordan Israel har klart å innta en lederposisjon i businessinnovasjon. For eksempel:
- Israel er en av de raskest voksende, entreprenør- og innovasjonsbaserte økonomiene i verden, og ble nesten ikke berørt av den økonomiske krisen
- Det er flere israelske selskaper registrert på Nasdaq enn hele Europa til sammen, og mer enn India, Kina og Japan til sammen

Se nyhetsinnslaget fra CNBC hvor Dan Senor diskuterer årsakene til dette:

Se bokanmeldelser i WSJ her og i American Chronicle her. Og i Financial Times her.

Organtyverier revisited

2009-12-21T21:17:00.011+01:00

Jeg er faktisk ganske stolt over å representere et land med såpass hardtslående undersøkende journalistikk som Israel. Det mangler ikke på programmer a la NRKs Brennpunkt, som avslører kritikkverdige forhold i Israel. For de finnes altså - og i fleng. Personlig tror jeg ikke det finnes hverken fler eller færre kritikkverdige forhold i Israel enn i de fleste andre demokratiske land - men det virker som om de kommer lettere til syne i Israel. Gravende journalistikk er én ting, et selvkritisk samfunn som gjerne fremhever egne feil og brister er en annen faktor, samt en sterk rettsinstitusjon som får mye mediaoppmerksomhet. Evnen til å avdekke, etterforske og rydde opp med et konstant kritisk blikk vil jeg hevde er en av Israels fremste styrker.

En styrke som kan være en svakhet når utenlandsk presse får ferten av det. En presse som til tider synes å elske og dra frem artikler og uttalelser beregnet på innenlands bruk - noe de selvfølgelig har rett til. Problemet er bare at de fort settes i den sammenhengen som mange europeere etterhvert ser Israel i: Et forfallent og korrupt land. I mange tilfeller er gjengivelsene av sakene riktige - og forholdene kan være kritikkverdige nok. Men problemet er at de ofte ikke settes i sin fulle sammenheng og blåses lett ut av proposjoner.

I den seneste saken har media ivrig dratt frem en dokumentar sendt av den israelske kommersielle TV-kanalen Kanal 2. Den omhandler den kritikkverdige praksisen som fant sted ved sykehuset Abu Kabir under Dr. Yehuda Hiss for mangfoldige år siden, hvor avdøde ble frarøvet diverse organer uten pårørendes samtykke. Dette er en historie som har vært kjent i Israel i lenger tid, og Dr. Yehuda Hiss har like lenge vært en av landets mest forhatte menn. Den har også vært innom israelsk rettsvesen mer enn én gang, og ett av resultatene ble "Adi-kortene" som mange israelere går med i lommeboken - inkludert diplomatene her på huset. Disse kortene er en bekreftelse på at personen har sagt seg villig til å donere organer ved plutselig dødsfall.

De avdøde som ble frastjålet organer under Dr. Hiss skal i hovedsak vært israelske borgere - mange av disse soldater - men det skal også ha vært fremmedarbeidere, turister og palestinere blant disse. Og dermed er koblingen til høstens Aftonbladet-artikkelen om israelsk organhøst blant palestinere nesten uunngåeling. Aftonbladets journalist Bostrøm trakk i artikkelen den konspiratoriske lenken mellom mangel på organer i Israel, avsløringen av et jødisk nettverk i USA som drev ulovlig organhandel, og rykter blant palestinere om at israelske soldater drepte palestinere for å få tak i organene deres. En sammenheng han ikke kunne bevise. Hva hadde vel vært mer digg enn at Israel selv ble tvunget til å innrømme disse organtyveriene - spesielt etter at staten gikk knallhardt ut mot den svenske regjeringen og Aftonbladet da artikkelen ble publisert. Kanal 2-dokumentaren var i så måte en gavepakke til Bostrøm - noe han ikke la skjul på da han ble intervjuet i går (21. desember 09) av NRK Dagsnytt 18.

Imidlertid - hvis en går saken nærmere etter i sømmene - som er gjort riktig så utmerket av Dagbladets Astrid Meland her - oppdager man at dette aldeles ikke er samme sak. Bostrøm-fans står like mye uten bevis som de alltid har gjort. Og Israel står med en helseskandale. Men ingen "la oss drepe palestinske unggutter for å skaffe oss organer"-skandale. Og la oss få dette klart: Det er helseskandaler i alle land. Israel står ikke i noen særstilling her.

Tur til Dødehavet, Ein Gedi

2009-12-16T14:20:00.007+01:00

Jeg har akkurat kommet tilbake fra en todagerstur ved Dødehavet og Ein Gedi. Sammen med venner og venners venner. Vi gikk turer i to av wadiene ved Ein Gedi - som ligger ganske nord ved Dødehavet. Goldt landskap med farger som skifter etter lyset - gull, grått, lilla, rosa, brunt, blått. Vakkert og tørt. Dette er også perioden hvor man kan overraskes av plutselige springfloder. Man kan faktisk risikere å bli feid avgårde av vannmasser som kommer etter regnskyll i Jerusalem - og feier nedover på vei mot Dødehavet. En høydeforskjell på mer enn 1400 meter.

Naturområdet var full av familier og skoleungdom på organiserte turer under den jødiske lyshøytiden Hanukka. Slik er det her - et lite land med mye folk - man går i kø, også på tur i naturen. Men hele atomsfæren er avslappende her. Ikke minst når man bader i Dødehavet - den stadig skrumpende innsjøen som hvert år bringer tusener av turister og pleietrengende til området. Blant annet er det meget bra helseopplegg for de som lider av hudsykdommer, slik som psoriasis.

Og overalt hvor en reiser i Israel finner man interessante historier og mennesker. Vi slo for eksempel opp teltet vårt ved siden av en boms som viste seg å være en kjent sangforfatter i Israel fra 70-80-tallet (bekreftet via Google-search). Nå gjør han tydeligvis ikke annet enn å sitte foran teltet sitt ved Dødehavet, og improvisere på en gammel gitar. Og da vi stoppet på en veikro (komplett med kameler og beduinmarked) parkerte vi ved siden en av Israels kjente TV-fjes som var ute for å teste en ny bil for kommersielle formål. Og oppsynsmannen ved ett av naturreservatene vi besøkte var fra beduinstammen Al-Atrash (som betyr "den døve") - tydeligvis en meget religiøs muslim, som hadde tjenestegjort i den israelske forsvaret (IDF), bor i telt med familien sin, og har intet mindre enn 22 søsken. Fordelt på farens to koner.

Tilbake til Jerusalem

2009-12-06T14:37:00.007+01:00

Jeg sitter på bokkafeen Tmol Shilshom i Jerusalem. Oppkalt etter boken ved samme navn av den israelske nobelprisvinneren i litteratur S. J. Agnon. Jeg spiser frokost: Shakshuka - egg kokt i tomatsaus - og drikker fruktjuice.

Foruten meg er de andre kundene et religiøst par - han med helskjegg og heklet kippa, hun i langt skjørt og sømmelig genser, et triangel som snakker fransk, et forelsket israelsk-jødisk par, en russer og en etioper som drikker kaffe. Fra kjøkkenet hører jeg den lokale arabiske dialekten, servitøren blander american slang med en innfødt hebraisk.

Det er slik det er her, kanskje spesielt i Jerusalem. Variert og fargerikt. Det finnes alle mulige typer mennesker her - kanskje bortsett fra sekulære nord-europeere. (Unntatt i rollen som "solidaritetsarbeidere" for palestinernes sak.) De velkjente ultraortodokse typene og soldater med geværet slengt over skulderen. Begge kjent fra nyhetssendinger verden over. Og arabere - religiøse og sekulære, muslimer og kristne. Turister fra alle verdens hjørner - fra amerikanske styrtrike jøder til fromme russere og Vest-Afrikanere. Fremmedarbeidere fra Øst-Europa, Sør-Øst Asia og Sri Lanka. Globetrottere. Gærninger - lokale og importerte. Jøder - fra alle jødedommens krinkelkroker, fra ekstrem-sekulære via tradisjonelle til nasjonalistisk-ortodokse og ultraortodokse som aktivt motarbeider staten Israel. Studenter, falafel-sjappe-arbeidere, slitne halvgamle mødre. Israelere med bakgrunn fra Marokko, Etiopia, Iran, Europa, USA, Sør-Amerika, India, Irak. Med hver sine livsanskuelser og meninger. Og klesstil.

Jerusalem. Nytt og gammelt. Fra hotellet ser jeg arkeologiske utgravninger på bakgrunn av et nytt boligkompleks. Jerusalem sentrum er helt ufremkommelig på grunn av intensive gravearbeider til en ny bytrikk som skal lette trafikken i en overbelastet by. Konstant summing av tusen lyder og stemmer. Trange smug. Laburintiske nabolag med et mylder av små synagoger, bakerier, kafeer, utesteder, krimskrams-utsalg, kunstbutikker, og leiligheter med klesvasken hengende ut vinduet mellom gamle blomsterpotter. En gammel myte forteller at Gud skapte ti deler skjønnhet. Ni av dem ble gitt til Jerusalem. Det er vel en aldri så liten overdrivelse, mener nå iallefall jeg. Kanskje med unntak av Jerusalem i solnedgang. Bygningene smelter sammen i en gullaktig glød og himmelen farges rosa. DET er noe av det vakreste.

Jeg driver konstant og sammenligner. Norge versus Israel. To land på hver sin side av fargeskalaen. Norge er de kalde fargene - blått og lilla. Israel er de varme - olivengrønt, beige, gull og rosa. Atmosfæren: Norge er øredøvende stillhet og kald ro. Israel er fortettet, dirrende luft, energi, intensitet. Norge: Pulsen synker. Israel: Pulsen stiger. Det er min høyst subjektive beskrivelse av forskjellene.

Nå skal jeg opp til min faste frisør og høre om han har en drop-in time. Det har han vanligvis. En samtalekunstner som begynte å jobbe som frisør som 14-åring, fancy klesstil, jobbet på Tony&Guy's i London, drikker red-bull mellom kundene, vurderer konstant å vende tilbake til en mer ortodoks form for jødedom - som han vokste opp i. Og jeg pleier å få litt rabatt også, ikke minst fordi jeg klarer å etterligne strupelydene som mange (spesielt eldre) jøder fra Midtøsten har når de snakker hebraisk.

Konstabel Azulay innleder shabbat

2009-11-27T18:14:00.011+01:00

Jeg avslutter en som vanlig hektisk og innholdsrik uke med denne perlen av en sang, som jeg nettopp oppdaget er åpningssekvensen til den israelske filmen fra 1971 - HaShoter Azulay - eller The Policeman. Regissør er en av de store satirikerne i Israel, Efraim Kishon (hvis bøker også er oversatt til norsk). Filmen regnes som en av de store klassikerne i Israel, og fikk i sin tid også mye oppmerksomhet internasjonalt: Den vant blant annet Golden Globe for beste utenlandske film, og ble nominert til Oscar. Men nok tørrprat - her er åpningssekvensen, med oversettelse til norsk under (som naturligvis ikke yter orginalen rettferdighet):

Gatene er alt tomme, smugene er hans
Igjen er han alene - igjen er han bare med skyggen sin
Gatene er alt tomme, smugene er hans
Intet å haste med eller forsinke

Hadde det vært mulig å dra klokkeviserne tilbake
hvilken vidunderlig verden kunne han ikke bygget seg
Hadde det bare vært mulig å få tilbake det som er forbi
hvordan hadde ikke da verden blitt anderledes

I minst ti år har han vandret mellom skyggene
Teller bildekkene igjen og igjen
I minst ti år har han vandret mellom skyggene
Det er ingen å elske eller å forlate

Hadde det vært mulig å dra klokkeviserne tilbake
hvilken vidunderlig verden kunne han ikke bygget seg
Hadde det bare vært mulig å få tilbake det som er forbi
hvordan hadde ikke da verden blitt annerledes

En grå morgen i emning, smugene er ikke hans lenger
Igjen sier de ham "Gå!", igjen sier de ham "Kom!"
En grå morgen i emning endrer bildet igjen
Solen kommer sakte frem fra gjemmet sitt

Norsk-israelsk samproduksjon

2009-11-25T15:09:00.006+01:00

Et relativt sjeldent eksempel på norsk-israelsk samarbeid ser man i dansemix-forestillingen "Absurd magic on water". Inbal Pinto & Avshalom Pollak Company spleises med The Kitchen Orchestra fra Stavanger, og da blir resulatet slik:

Slik utdypes handlingen på Pinto og Pollaks YouTube-kanal:
"Absurd magic on water"- Impressive mix of dance from Inbal Pinto & Avshalom Pollak and music from Stavanger's Kitchen Orchestra - an experimental group of Norwegian musicians. Humor is never far away. The stage floor has been replaced by a square pool, where the water reaches just a couple of centimetres high. A vocalist Stine Janvin Motand is presented as an aristocratic, cool woman, wrapped in noble clothing - a dress fit for a princess. She is the contrast to the dancers - a group of suservient characters, some with bent backs and spastic behaviours. They wriggle through the water, bang against the walls and cover them with chalk and cries for help."

Kan legge til at dans er ganske stort i Israel. De har faktisk utvidet Idol-konseptet fra bare sang til å inkludere danse-Idol også. I tillegg til å kjøre konseptet "Skal vi danse".

Ferieminner II

2009-11-24T16:43:00.017+01:00

Dette er annen del i føljetongen "Ferieminner". Dessverre kommer den ut ganske uregelmessig. Men jeg ønsker her å vise litt andre bilder enn de vi vanligvis kan se på typiske turist-brosjyrer, som glansede bilder av Klippemoskeen eller Klagemuren - eller Jaffa skyline. Eller siste trend: Bikini-damer fra stranden i Tel Aviv. Alt dette representerer viktige deler av Israel, men allikevel - det er så mye mer her. Stygge steder som pene steder. Og veldig annerledes enn Norge.

Etter å ha presentert deler av Tel Aviv her, kommer turen til Jerusalem. Jeg bodde en uke i nabolaget "Nachlaot" - et av de første nabolagene som ble bygd utenfor Jerusalems murer. Det var mot slutten av 1860-tallet, da det ble uutholdelig trangt å bo innenfor murene. Hva kjennetegner Nachlaot? Et virrvar av småveier, en synagoge på hvert gatehjørne, to-etasjes steinhus, delvis nedslitte. Inntil for få år siden var Nachlaot et gammelt slitent nabolag, befolket av religiøse, fattige mennesker. De er der fremdeles. Nachlaot er også full av orginaler - og folk som har drukket litt for intenst av Jerusalem-lufta. Det relativt nye er at unge, hippe mennesker - mange studenter - har flyttet inn, og deler av nabolaget har blitt renovert. Nachlaot er dermed i ferd med å bli et litt eksotisk, pittoreskt strøk - sammenlignet med mange andre mer stringente områder i byen. Og boligprisene har skutt i været. Like ved ligger shuken - markedet Mahane Yehuda. Hjemsøkt av selvmordbombere, men ellers full av mennesker som leter etter lavprisvarer eller eksotiske opplevelser. Shuken er også i ferd med å siviliseres - litt renere, og et par kjedekafeer har flyttet inn. Og selgerne er litt mindre høyrøstet.

Gate i Nachlaot

Gatescenario med adskillig rom for forskjønning

"Aroma" - en av de nye kjedekafeene i shuken Mahane Yehuda

Her er det frisørene Maxim og Yaakov tjener til daglig brød

På et par-tre bygninger i Jerusalem har det blitt malt store malerier

YCafé i Nachlaot. En venninne av meg står bak baren. Nabolagskaféen - som før var en frisørsalong - brukes flittig av de lokale studentene, en rekke orginaler som er som klippet ut av jødiske fortellinger fra førkrigstidens Øst-Europa, og en og annen journalist. For eksempel den politiske kommentatoren til israelsk kanal 2. Han snakker visst aldri, og betaler aldri tips, fikk jeg høre.

Utenfor YCafé

"Fare, her bygges det" står det på skiltet

Et av de mer billedskjønne smugene

Om boikott og gode hensikter

2009-11-13T12:44:00.006+01:00

Dagen etter at det hodeløse initiativet til en akademisk boikott av Israel ble enstemmig avslått av NTNUs styre, leser jeg at initiativets "mål har vært å legge et internasjonal press på Israel om å starte forhandlinger med folkevalgte palestinske myndigheter og det internasjonale samfunnet" (Aftenposten papir, 13.11.09).

Det kan være mangt og meget å si om dette. Jeg skal imidlertid begrense meg til å komme med følgende bemerkning: Jeg synes dette er et glimrende eksempel på hvordan uvitenhet om Israel og hvordan israelere tenker fører til grove feilvurderinger rundt virkningene av en eventuell boikott. Jeg kan nemlig love at boikott overhodet IKKE kommer til å tjene en fredsprosess. Snarere tvert imot. Det tjener til mistro og polarisering, ikke minst på grunn av jødisk historie, Israels geopolitiske plassering, og de høyst reelle truslene de står overfor. Dette forklarer Vårt Lands Erling Rimehaug 10. november i en sjeldent opplysende artikkel som jeg dessverre ikke finner online.

Dessuten kan nevnes at Dagbladet i dagens lederartikkel roser "den gode hensikten" bak boikottinitiativet - men er ellers på linje med undertegnede i synet på akademisk boikott av Israel. Jeg tillater meg, blant annet på grunnlag av det overnevnte, å være uenig i vurderingen at det er den "gode hensikt" som ligger i bunnen. Jeg har dessuten en viss forventning om at akademikere gjør et minimum av research. De er de siste menneskene som burde vært styrt av fordommer, slagord og lettvinte løsninger. Erfaring viser vel at så ikke alltid er tilfellet.

Akademisk boikott - revisited

2009-11-08T18:55:00.007+01:00

Det er ikke noe nytt at muligheten for akademisk boikott av Israel diskuteres. Hverken i Norge eller internasjonalt. Men så langt har dette aldri blitt vedtatt ved noen vestlig utdanningsinstitusjon. Nå er det NTNU som prøver seg - saken har kommet helt opp i universitetets styre hvor den skal avgjøres 12. november. Han traff visst spikeren på hodet, han som på NTNU-rektors blogg lurte på om den pågående seminarrekken ved NTNU om Israel og Midtøsten-konflikten i realiteten skulle tilrettelegge for en akademisk boikott mot Israel. Seminarrekken har rettmessig fått mye kritikk for å være ensidig forhold til Israel og Midtøsten-konflikten. Påfallende ensidig faktisk.

Men tilbake til boikottsaken. Jeg ønsker ikke å bruke denne bloggposten til å utlegge hvorfor akademisk boikott er kontraproduktivt og sneversynt (det har jeg argumentert for her). Heller ikke hvordan israelsk forskning og innovasjon er en betydelig bidragsyter til vår moderne verden (videopresentasjon finnes her), og at israelske universiteter ligger på verdenstoppen (på denne rankingen ligger samtlige israelske universiteter langt foran NTNU). En boikott av israelsk akademia vil sett i denne sammenheng være direkte reaksjonært.

Jeg ønsker å være litt personlig her, og fortelle litt om min opplevelse av en israelsk akademisk institusjon - the Hebrew University i Jerusalem (som ligger på 64. plass i rankingen jeg lenket til over - én plass foran Universitetet i Oslo). Her studerte jeg i to år til en mastergrad i "Israel - politics and society". Jeg nevner at Eivind Rindal, en av initiativtakerne bak NTNUs studentopprop om akademisk boikott, idiotisk nok påstår at det nesten er umulig for en person uten østeuropeisk- eller amerikansk-jødisk opprinnelse å ta mastergrad ved israelske universiteter. Jeg er ikke den eneste som kan avkrefte dette. Men mer enn det: Vi klarte oss faktisk ganske bra. Det ville nok vært flere av oss hadde den akademiske utvekslingen mellom Norge og Israel vært større. Jeg mistenker at den er begrenset av den politiserte atmosfæren som i praksis gjør kontakt med israelsk akademia nesten umulig. Er Israel allerede boikottet - i det stille? Bortsett fra i tilfeller hvor israelske akademikere bekrefter den rådende konsensus hva gjelder Midtøsten-spørsmålet. Slik vi ser det i NTNUs seminarrekke.

Det er synd at det er slik, for det er norsk akademia og norske studenter som først og fremst taper på det. For det første er kunnskapsnivået skadelidende. Det lille jeg hørte om Israel i løpet av mine år i norsk akademia, imponerte meg ikke. Jeg ble snarere litt ille berørt.

Dernest blir debattmiljøet skadelidende. Først og fremst fordi studentene aldri får andre meninger og synsvinkler å bryne seg på, og bli utfordret av. Men ikke minst går man glipp av den israelske debatten. For jeg tror faktisk vi kunne ha noe å lære av disse israelerne. Det er faktisk først gjennom israelsk akademia (og israelsk media) jeg møtte debatt med stor D. Både fra foreleseres og fra elevers side. De israelske studentene skulle på død og liv få frem egne meninger og alternative, kritiske synsvinkler. I begynnelsen syntes jeg det var utidig. Jeg hadde jo kommet for å høre på hva foreleseren hadde å si, og ikke mine taletrengte og opinionerte medstudenter. Jeg sammenlignet med mine fire Blindern-år, hvor det knapt var en student som åpnet munnen på eget initiativ. Kanskje bortsett fra en aspirerende politiker på første benk.

Jeg generaliserer. Det er sikkert mange forelesninger og seminarer ved UiO hvor det er diskusjoner mellom studenter og forelesere. Men med all respekt å melde for NTNU - hvis foredragsserien om Midtøsten er representativt for debattmiljøet ved institusjonen - står det dårlig til. Verre å tenke seg er en forelesning ved Hebrew U hvor foreleser holder en monolog.

Jeg tror at dette er uttrykk for en dypere forskjell mellom Israel og Norge. Israel er et samfunn som dyrker debatt og meningsforskjeller. Og slik er det vel nødvendigvis når samfunnet er såpass heterogent og fragmentert, og når landet står ovenfor så mange utfordringer - utenfra så vel som innenfra. I tillegg kommer det kulturelle aspektet som best kan oppsummeres i ordtaket "der det er to jøder er det tre meninger". Selve jødedommen kan jo best sammenlignes med en endeløs teologisk diskusjon mellom ulike rabbinere. Da jeg presenterte det norske "konsensusdemokratiet" og idealet om "enighet" for en israelsk kamerat (som er aktiv i det israelske arbeiderpartiet), utbrøt han spontant: "Det hørtes kjedelig ut! Sånn må det aldri bli her!"

Det var først etter at jeg motvillig kom tilbake til Norge at jeg lærte å sette pris på den israelske debatten. Ildfullt og støyende, men engasjerende og vitaliserende. Og med en utrolig takhøyde. Poenget er selvfølgelig ikke å komme til enighet - faktisk snarere å uttdype uenighetene og å legge problemstillinger frem på bordet. Det er som om man tenker: Når vi nå engang har demokrati og ytringsfrihet, la oss strekke den så langt det lar seg gjøre. Til dette hører nådeløs kritikk av alt og alle - mest av alt mot den til enhver tid sittende regjering. I Norge har jeg vært vitne til litt for mange debatter hvor duellantene snarere har poengtert hvor enige de i grunnen er. Eller hvor (her tenker jeg kanskje spesielt på Midtøsten-debatter) de faste synserne er invitert til å repetere sine faste mantra. Dette kan da umulig være verken opplysende eller sunt.

Jeg oppsummerer følgende: Hvis NTNU velger å gå inn for akademisk boikott av Israel er det ikke først og fremst Israel som blir rammet. Det er NTNU som har kastet masken, og viser seg om et selvrettferdig og navlebeskuende meningstyranni.

Norske soldater skal drepe barn?

2009-10-16T19:05:00.011+02:00

Norske soldater må være forberedt på å drepe barn. Dette sier Norges forsvarsminister til NRK Dagsrevyen ikveld (16. oktober). Bakgrunnen er at barn brukes i krigføring i Afrika og i Afghanistan, og dermed må ansees som soldater. Dessuten, som krisepsykiater Weisæth forklarer i NRKs studio, vil vervingen av barnesoldater bare øke hvis man skåner barn på bekostning av sitt eget eller medsoldaters liv.

Velkommen etter. Israel har gjennom flere år forsøkt å formidle dette: At barn brukes i krigføring - både aktivt og passivt som menneskelige skjold. Denne strategien brukes nettopp fordi mennesker naturlig viker tilbake når barn er innblandet. Dette innebærer selvfølgelig en enorm utfordring og umenneskelige dilemmaer både for den enkelte soldat og for det israelske forsvaret. Jeg har tidligere skrevet om dette her. Barn skal ikke være på slagmarken. Men hva skjer hvis de er det, og tar aktivt del?

Det er blant annet resultatet av dette dilemmaet Israel nå tuktes for gjennom Goldstone-rapporten, som etter dagens avstemming FNs menneskerettighetsråd lett kan havne opp i den internasjonale domstolen i Haag. Israel fordømmes på grunnlag av krigføringens resultat - døde barn og ødelagte bygninger. Hamas, som bruker både barn og sivile bygninger kynisk, slipper unna. Belønnes - i realiteten. Er ikke dette et signal om at dette er ok? I neste omgang kan dette faktisk slå tilbake på Norge, og alle land med soldater som møter på denne ondskapsfulle taktikken.

Dette er det mest sette israelske klippet på YouTube!

2009-10-03T14:34:00.000+02:00

Livstegn fra Gilad Shalit

2009-10-02T18:42:00.013+02:00

Slik norsk media (f.eks. vg.no) også rapporterer, ble idag 19 palestinske kvinner løslatt fra israelske fengsler. Som motytelse fikk Israel oversendt en videokassett med den israelske soldaten Gilad Shalit som har sittet i Hamas-fangenskap, uten tilgang til besøk utenfra - ikke engang av Røde Kors. Dette er faktisk den første videokassetten med Gilad, og en hel nasjon har ventet i spenning på dette livstegnet fra en soldat som er symbol på et til nå grunnleggende prinsipp i israelsk tankegang: "Vi lar aldri noen av våre være igjen på fiendtlig område". Et prinsipp som man innser at kan ha en meget høy pris - nemlig løslatelse av palestinere fra israelske fengsler. Mange av disse står bak grusomme terrorangrep mot israelske sivile, og mange vil med stor sannsynlighet falle tilbake til gamle synder. Det kan også gi terrorgrupper blod på tann når det gjelder å kidnappe flere israelske soldater og sivile.

Videoen har blitt frigitt for offentligheten etter en beslutning av familien Shalit. Dette til tross for at det folkelige presset mot den israelske ledelsen sannsynligvis vil øke. Dette har nok også vært Hamas' hensikt. Shalit er oppkledt i mørkegrønne klær, sittende i et nakent rom, mens han leser opp en tekst. Han viser også frem en avis som bevis på at videoen er av nyere dato. Teksten som han leser opp er tydelig diktert - den inneholder dessuten en personlig historie, som muligens er der for at det ikke skal råde tvil om at det virkelig er Gilad Shalit som sitter der. Han virker tynn, men ved god helse. Den helsemessige tilstanden var på forhånd det største usikkerhetsmomentet.

Videoen har idag vært en kilde til utallige diskusjoner og tolkninger i israelsk presse. En forsker på kroppsspråk mener at Shalit ikke er redd og har et godt forhold til sine fangevoktere, til tross for den harde perioden han har vært i gjennom. Han ser sliten ut, men utstråler optimisme og håp om en snarlig frigivelse.
En god venninne av Gilad beskrev derimot følelsen etter å ha sett vidoen sammen med familien Shalit som "fryktelig - det er en frykt som går inn i beinmargen...". "Dette er ikke den Gilad som jeg kjenner", la hun til. "Og bare det faktum at han leser opp en tekst gjør meg redd. Han har ikke engang den grunnleggende retten til å uttrykke seg med egne ord." Gilads foreldre "er bekymret". Naturlig nok.

Analytikere mener at overleveringen av videoen bebuder en forestående fangeutveksling. En transaksjon som fører til at hele nasjonens bror og sønn kommer hjem i god behold, men som samtidig frigir mer enn 1000 palestinske fanger som sitter i israelske fengsler, inkludert noen av de farligste terroristene. Kanal 2's ekspertkommentator Ehud Ya'ari mener Hamas ønsker en fangeutveksling som et ledd i oppbyggingen av egen styrke; det gir en boost i støtten blant egen befolkning, i forhold til forhandlingene som foregår med Fatah om en forsoning, i forhold til det forestående valget i de palestinske områdene, og i forhold til det internasjonale samfunnet.

Denne standen er reist like ved statsministerboligen i Jerusalem. Det er alltid folk her, og mange stikker innom for å vise sin støtte. Tallet 1083 refererer til antall dager i fangenskap. Bildet ble tatt i mai, så tallet har nådd 1100-tallet. På hebraisk står det skrevet "Redd meg", og på banneret som man finner overalt i Israel står det "Gilad Shalit lever ennå".

Ferieminner I

2009-10-01T19:48:00.015+02:00

Fra tid til annen lengter jeg tilbake til Israel - mer enn vanlig. Hvilket skjedde da jeg så på bildene jeg tok fra mitt forrige besøk, som var i vår. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av dem med dere.

Fra Rothschild Boulevard i Tel Aviv. Gamle Bauhaus-bygninger bevares, og nye høyhus popper opp.

Tel Aviv - gammelt og nytt. Mange vet at Tel Aviv betyr "Vårhøyden". Men færre vet at navnet er et symbol på den jødiske renessansen i Landet Israel . "Tel" betyr nemlig noe slikt som "en arkeologisk høyde med lag på lag av historiske perioder", og symboliserer det gamle, det historiske, det forgagne. "Aviv" symboliserer det nye, gjenskapte, fugl Føniks. "Tel Aviv" var også det hebraiske navnet på boken "Altneuland" (det ny-gamle landet) av Theodor Herzl, "sionismens far", som beskriver hans visjon av gjenoppbyggingen av jødenes gamle fedreland.

Og atter en gang... nytt og gammelt. Tel Aviv er forresten på UNESCOs liste over verdens kulturarv, på grunn av den unike Bauhaus-arkitekturen som dominerer bybildet. Av denne grunn kalles den også "den hvite byen". Den kalles også "byen som aldri sover", men det er av helt andre grunner...

En av de mange gatekaféene langs Rothschild Boulevard.

Fra Eilat med utsikt mot Aqaba

2009-09-30T15:21:00.002+02:00

Anger og bot

2009-09-26T14:52:00.012+02:00

Forrige helg var i overkant av 90% av alle israelere i feststemning. Avslutningen på den muslimske fastemåneden Ramadan - 'id al-fitr - ble feiret av Israels vel én million muslimer. Samtidig feiret Israels jøder nyttår - Rosh Hashana.

De jødiske høytidene reflekterer jødenes lange historie som et forfulgt og vergeløst folk, som gang på gang blir reddet av guddommelig intervensjon. Rasjonalet bak feiringen er som følger: "De prøvde å drepe oss, vi ble reddet, så la oss spise". Og jødiske høytider er dermed - med unntak av fastedagen Yom Kippur - store etegilder. I likhet med vår julefeiring. Ulike matretter hører til de forskjellige høytidene, og tillegges gjerne symbolsk betydning. Dette er spesielt tydelig under påskefeiringen, men også under nyttår. Her spises f.eks. hodet på en fisk, for "at man skal være hode og ikke hale i året som kommer".

Etter nyttår telles det ti dager før man feirer Yom Kippur - den store forsoningsdagen. Dette tidsrommet kalles "de ti anger-dagene". I følge jødedommen er dette tiden hvor menneskene dømmes, og deres skjebne for det kommende året skal avgjøres. På nyttår blir alle de rettferdige oppskrevet i Livets Bok, og de onde i Dødens Bok. I perioden frem mot Yom Kippur avgjøres skjebnen til alle de i mellomposisjonen, som må bruke tiden til å forbedre seg selv gjennom bønn, anger og almisser. I tillegg til å søke tilgivelse hos Gud, har hver enkelt ansvar for å be om tilgivelse fra de han har gjort urett mot gjennom året som har gått.

Yom Kippur er kuliminasjonen av denne tidagersperioden. Det er en dag for faste - 25 timer uten mat og drikke - og bønn. Man skal også avstå fra seksuell aktivitet, bruk av kosmetikk og kremer, vasking - foruten hender og øyne, og bruk av skinnsko (det finnes sikkert en logisk forklaring på dette). Dagen skal ideelt sett brukes i synagogen i bønn, men det er stort sett de mest religiøse som gjør dette. Også sekulære jøder markerer vanligvis denne dagen, mens noen ultrasekulære foretrekker å gjøre "alt motsatt" - som å spise svinekjøtt og høre på høy musikk. Til og med i sekularismens høyborg Tel Aviv er alt stengt, og alle biler står. "Byen som aldri sover" blir plutselig helt stille, man forstyrres bare av barnelatter og klingende sykkelbjeller. De bilfrie veiene har nemlig ført til en tradisjon - Yom Kippur er dagen for å lære å sykle. Dessuten er israelsk TV svart og radioen er stum. I 1973 var det denne dagen Egypt og Syria valgte for et overraskelsesangrep - derav navnet Yom Kippur-krigen. Det har blitt kynisk kommentert at det ville vært lurere å angripe under en av Israels landskamper hvor nasjonen sitter klistret til skjermen, istedet for dagen hvor israelerne kjeder seg, er sultne og irritable.

Selv om mange verken faster eller går i synagogen, er det mange som går til synagogen ved inngangen til Yom Kippur - som er på kvelden - for å overvære bønnen Kol Nidre. Det er generelt ganske stor forskjell på liturgien mellom de forskjellige synagogene og retningene innen jødedommen, men denne bønnen brukes av nær sagt alle. Her ber man Gud om å løse en fra alle hastige løfter som inngås i året som kommer. Denne bønnen har tjent antisemitter opp gjennom historien som "bevis", feilaktig og ondskapsfullt sådan, på at jøder ikke er til å stole på. Siktemålet med bønnen er imidlertid løftene som man i tankeløshet gir til Gud - og ikke til andre mennesker. I tider med tvangskonvertering har bønnen fått en tilleggsbetydning: At avsverging av den jødiske troen ikke skal være gyldig.

Når fasten er over kvelden derpå blåses det i de rituelle bukkehornene - shofar - og menigheten synger "Neste år i det gjenoppbygde Jerusalem". I seg selv et kraftig motargument til de som hevder at det jødiske folk ikke har noen tilknytning til Jerusalem og Israel.

Året som gikk og året som kommer

2009-09-22T15:18:00.006+02:00

I det vi går inn i det nye året 5770, er det tid for å vende seg tilbake og se på året som har gått. Og å tenke på året som ligger foran. I følge israelsk kanal 10 var de ti høydepunktene, eller lavpunktene om man vil, i året som gikk følgende (uvisst om de er gradert etter viktighet):

10. Rating-kongen, Dudu Topaz, arresteres etter angrep på flere israelske mediesjefer og sin gravide eks-kone. Topaz bekjenner sin brøde, ber om unnskyldning, og begår selvmord i fengselscellen. Bakgrunnen for angrepene var at Topaz' show-ideer ble refusert - noe den fallende stjernen hadde vanskelig for å takle.

9. "Vals med Bashir" vinner flere priser, blant disse Golden Globe

8. Tel Aviv - byen som aldri sover - feirer 100 år. Jubileumsåret feires med brask og bram, konserter, utstillinger, og mye mer.

7. Tiltale på 61 sider tas ut mot tidligere statsminister Ehud Olmert, to andre tidligere ministre begynner sin fengselsstraff, mens tidligere president Moshe Katzav tiltales for voldtekt og seksuell trakassering.

6. Valg til nasjonalforsamlingen Knesset. Regjeringspartiet Kadima med Tzipi Livni i spissen får flest stemmer, men det er opposisjonspartiet Likud under ledelse av Benyamin (Bibi) Netanyahu som klarer å snekre sammen en regjering med rekordmange ministre.

5. "Oferet Yetzuka", Operasjon Smeltet Bly, eller militæroperasjonen i Gaza i desember-januar. "Nok er nok", sa den israelske ledelsen og valgte å slå tilbake mot det stadige rakettregnet over Israels sørlige byer og tettsteder. Under operasjonen satt 1 million israelere i tilfluktsrom.

4. Den økonomiske krisen rammer Israel.

3. Og det samme gjør svineinfluensaen. Noe over 20 er døde.

2. Sommerbølge av rystende mord, inkludert attentat mot en homseklubb i Tel Aviv. En sak rulles opp hvor en ultra-ultra ortodoks mor i Jerusalem, som får tilnavnet "Taliban-mamma", har mishandlet sine barn systematisk over lenger tid.

1. Den kidnappede soldaten, Gilad Shalit, har fremdeles ikke kommet hjem. Han er i Gaza, men ingen vet hvor. Alle forsøk på frigivelse har mislyktes.

Og hva venter oss for det nye året? I Midtøsten er det uforutsigbart. I den jødiske tradisjonen ønsker man hverandre et "godt og søtt år" - mens man symbolsk dypper eplebiter i honning. Kanskje blir det er godt og søtt år, hvor både israelere og palestinere, både jøder og arabere, kan leve i fred.

I år falt jødisk nyttår sammen med "Al Quds"-dagen, som blir behørlig markert mange steder i Midtøsten. I media omtales dagen som ”motstandsdagen for Israels okkupasjon av palestinske områder”, og både Hizballahs overhode Nasrallah i Libanon og Irans president Ahmadinejad uttrykte i den forbindelse sine ønsker for det nye året.

Nasrallah: Utslettelse av kreftsvulsten Israel.
Ahmadinejad: Israel vil kollapse. Dessuten er Holocaust en løgn.

Takk for det.

Et kritisk blikk på Gilbert og Fosse

2009-09-17T16:43:00.003+02:00

De to legene Mads Gilbert og Erik Fosse har idag kommet ut med bok om deres opplevelser under Israels militæroperasjon i Gaza i vinter, rapportert av en rekke media som TV2.no og vg.no. I denne forbindelse har jeg lyst til å komme med noen motforestillinger:

- I tiden som har gått etter Gaza-operasjonen har de to legene nærmest fått heltestatus, og kritiske røster har vært så godt som fraværende. Ingen tviler på deres legekunnskaper, men deres rolle som ”øyenvitner” og Midtøsten-analytikere er mildt sagt meget problematisk.

- Det er hevet over enhver tvil at de to legene har sterke politiske sympatier med den palestinske siden, og sterke antipatier mot Israel. Utfra dette sammenlignet de Gaza med Warszawa-ghettoen, dagen de ankom. Briefingen de fikk av Hamas’ helseminister ved ankomst svekket vel ikke akkurat inntrykket deres.

- Mye av det legene fortalte var basert på rykter og videreformidlinger fra andre, som utvilsomt inkluderte Hamas-sympatisører. Det er grunn til å tro at dette ble rapportert ukritisk videre til media av de to legene, tatt i betraktning deres ideologiske forhold til sine kilder. Den 3. januar rapporterte de f.eks. om at Israel hadde angrepet en moské. I ettertid har dette vist seg å ikke stemme.

- De to legene kom også med egne analyser og konklusjoner, uten å fremlegge bevis. Disse var tydelig farget av deres ideologiske ståsted. De gikk ikke av veien for å anklage Israel for med hensikt å drepe sivile, og å sette ”alle humanitære lover tilside”, og benyttet særdeles sterke uttrykk som: ”en villet katastrofe”, massakre, ghetto, ”vasser i blod”, helvete. De anså også seg selv som kompetente til å avgjøre hvem som var sivile og hvem som ”ser ut som soldater”, selv om det er velkjent at medlemmer i terrororganisasjoner ofte ikke går med uniform.

- Observasjonene fra Shifa-sykehuset var bare et lite utsnitt av hele militæroperasjonen. Legene så kun resultatene av krigføringen. De hadde i realiteten ingen mulighet til å uttale seg om hvorvidt skadene var forvoldt av israelske angrep direkte, eller om det var resultater av Hamas' krigsstrategi som gikk ut på å minelegge hele boligområder eller lagre ammunisjon og våpen i sivile bygninger. Eller Hamas’ brutale behandling av politiske opponenter og deres familier.

- Media gjorde det som regel klart at de to legene var sterkt ideologisk motiverte, men fastslo at dette var uproblematisk siden de var øyenvitner i medias sted. Media stilte imidlertid aldri eller meget sjelden kritiske spørsmål, og fulgte ikke opp legenes påstander og analyser. Alt ble stående uimotsagt og uproblematisert, selv når legenes ”analyser” og påstander tydelig var overdrevne og sterkt anti-israelske.

- De to legene i tillegg mottatt en rekke priser og hatt en utstrakt foredragsvirksomhet. Nå har boken deres om tiden i Gaza blitt publisert, og blir ”månedens bok” i Bokklubben Nye Bøker. Er dette uproblematisk?

Willochs løgner

2009-09-01T16:56:00.002+02:00

Følgende er et debattinnlegg av Benny Morris som ble publisert i VG papir tirsdag 18. august 2009:

Historikere som spiller rent blir støtt av politisk misbruk av historieskrivning. Særlig provoserende er det for historikerne når forvrengningene påståes å være basert på ens eget arbeid.

Kåre Willoch, tidligere statsminister og frittalende forsvarer av den palestinske sak, er en slik seriemisbruker. På en usannferdig måte henviser han til mitt arbeid om den arabisk-israelske konflikten for å finne støtte til egne påstander (og kaller meg "en fremragende israelsk historiker" på kjøpet).

I en kronikk i VG 24.05.08 og i en tale i Skien 06.03.07 fastholdt Willoch at de palestinske araberne ble drevet fra sine hjem av israelerne i 1948 med "uhyggelige massakrer".

Massakrene var ment å "tvinge flest mulig palestinere til å forlate områder som jødiske ledere ønsket at Israel skulle ha", og var "systematisk planlagt". I Skien sa Willoch at "Morris' teori er at de øverste jødiske lederne ville ha det slik".

Disse massakrene forekom ifølge Willoch før de arabiske hærene invaderte Palestina 15. mai - underforstått ble de uskyldige palestinerne angrepet uten grunn, og araberne invaderte (berettiget) for å redde dem.

Dette oppbrygget er i bunn og grunn en løgn - forsterket av bevisste utelatelser.

Massakre

La meg forsøke å sette ting på plass. Ja, det var massakrer - og de ble begått av begge parter. Sionistene utførte faktisk flere massakrer enn araberne, fordi jødiske tropper i løpet av krigen i 1948 invaderte rundt 400 arabiske byer og landsbyer, mens de palestinske araberne ikke lyktes i å erobre en eneste jødisk bosetning, og de arabiske armeene tok bare rundt et dusin av dem.

Alt i alt drepte sioniststyrkene 800 - 900 arabiske sivile og krigsfanger med viten og vilje (i Deir Yassin i april 1948, i Lydda i juli, osv.) Arabiske styrker drepte rundt 200 jødiske sivile og krigsfanger (i Haifa - krigens første massakre - i desember 1947, i Etzion-blokken i mai 1948, osv.)

Massakrene bør sees i to sammenhenger - komparativt og historisk. I alle kriger begås det grusomheter, som alltid er forkastelige - og de samlede antallet massakrerte i 1948 var ekstremt lavt.

Se på Srebrenica i Bosnia under krigene i Jugoslavia på 90-tallet, der serbere myrdet 8000 - 9000 fanger på én dag. Se på den spanske og den sudanske borgerkrigen.

Og i 1948 oppsto massakrene i en krig araberne startet for å forhindre opprettelsen av en jødisk stat, og muligens for å utslette Palestinas jøder.

Flyktninger

Mellom 5700 og 5800 israelere - nesten én prosent av den jødiske befolkningen - døde i kampene. Krigen etterfulgte årtier med antijødisk vold fra arabisk side, og ble utløst i strid med det internasjonale samfunnets vilje. 29. november 1947 godkjente FN et kompromiss basert på et delt Palestina med to stater, én jødisk og én arabisk.

Sionistbevegelsen godtok denne resolusjonen, de palestinske araberne og de arabiske nabostatene avviste den. (Som i 1937 og igjen i 2000, avviste de palestinske araberne et forslag om en tostatsløsning.)

Dagen etter angrep palestinsk milits jødiske mål. Men palestinerne ble nedkjempet, og 15. mai 1948 - dagen etter etableringen av staten Israel - invaderte armeene fra Egypt, Jordan og Syria. De ble også slått.

Krigen skapte to flyktningeproblemer. Rundt 700 000 palestinske arabere ble fortrengt fra sine hjem, de fleste dro til Vestbredden og Gaza-stripen, mens en mindre andel bosatte seg i Jordan, Egypt og Libanon.

Ikke systematisk

Indirekte resulterte krigen også i ødeleggelsen av eldgamle jødiske samfunn i den arabiske verden (Egypt, Syria, Irak, Yemen osv.). De arabiske massene og myndighetene identifiserte "sine" jøder - for det meste ikke-sionister - med det som hadde rammet Palestina. Mer enn 600 000 ble forflyttet, noen ganske enkelt utvist, de fleste skremt til å flykte av sine arabiske naboer.

Disse jødiske flyktningene ble integrert, for det meste i Israel. Det ble ikke de arabiske flyktningene. Derfor lider verden fortsatt av et palestinsk flyktningeproblem.

Men tilbake til det palestinske flyktningeproblemets opprinnelse - og Willochs forvrengning av historien. Det finnes ikke noe bevis for at sionistenes militære eller politiske ledelse beordret eller støttet massakrene i 1948. Derimot finnes det en hel del bevis for det motsatte.

Massakrene ble fordømt av lederskapet (selv om det er riktig at de skyldige sjelden ble straffet). De oppsto sporadisk, ikke systematisk, på et lite antall steder (to dusin) og var hovedsaklig motivert av hevn, ikke sadisme etc.

Propaganda

I noen landsbyer der massakrer fant sted ble innbyggerne fordrevet, i andre ble de værende. Det var generelt ingen sammenheng mellom massakre og fordriving, selv om meldinger om grusomheter utvilsomt var en faktor i mange av palestinernes valg om å forlate sine hjem.

Den viktigste årsaken til palestinernes flukt var krigen som var i anmarsj. De flyktende var redde for å bli rammet etter hvert som stadig nye områder av Palestina ble trukket inn i kampene.

Mange forlot områder som var øremerket for den jødiske staten, fordi de ikke ville leve under jødisk styre eller var redd for å bli stemplet som forrædere hvis de ble værende.

Noen steder ble folk fordrevet av jødene (Lydda og Ramle), andre steder var det lokale arabiske ledere som rådet til eller beordret evakuering. Krigens kaos og de økonomiske forsakelsene spilte også en rolle.

Mot slutten av 30-tallet og begynnelsen av 40-tallet hadde noen nøkkelpersoner i sionistbevegelsen lekt med tanken om å forflytte araberne. Bakteppet var arabiske trusler om forvisning av jødene bosatt i Palestina - Yishuv - og holocaust som var i ferd med å utspille seg i Europa.

Men ideen ble aldri bevegelsens policy. Og ingen slik plan eller politikk ble implementert i 1947-48. Israel Galili, sionistbevegelsens nest øverste politiske leder og sjef for Haganah-militsen, forbød faktisk forvisninger og instruerte alle enheter om å respektere liv og eiendom til araberne i den kommende staten.

Det var så sent som 24. mars 1948 - fire måneder inn i borgerkrigen.

Ting endret seg neste måned, da suksessen til palestinsk milits truet Yishuvs eksistens og den panarabiske invasjonen truet. Da bredte det seg en stemning for forflytning.

Men de fleste innbyggerne i byene og landsbyene rømte da krigen kom til nabolaget. Utvisning ble aldri gjeldende politikk - derfor har Israel i dag en minoritet på 1,3 millioner arabere (20% av landets befolkning).

Det Willoch formidler er propaganda. Lesere som er interessert i hva som virkelig hendte, bør vende seg til andre.

Om nyhetsverdig og ikke-nyhetsverdig stoff

2009-08-17T12:43:00.001+02:00

Jeg er somme tider fristet til å kritisere norsk media, men lar det være. Noen ganger faller jeg for fristelsen, som for eksempel nå. Jeg er kanskje paranoid når jeg får en følelse av at stoff som setter Israel, eller utviklingen i de palestinske områdene, i et litt bedre lys gjerne velges bort. Med unntak av NRK denne gangen, har jeg ikke registrert ett eneste norsk mainstream medium som har nevnt den siste tids positive utviklingen på Vestbredden. Ikke engang i en liten NTB-notis. Jeg kan selvfølgelig ha oversett det, noe jeg i tilfelle beklager.

Nå er det vel slik at gode nyheter er mindre spennende enn dårlige nyheter. På den annen side, etter all eksponering som veisperringer og sjekkposter har fått gjennom årene, kunne man kanskje tro at det ville være relevant å opplyse om at veisperringer og sjekkposter nå settes ut av drift i stadig økende omfang. Og dette av en israelsk høyre-regjering med en "høyre-ekstremistisk" koalisjonspartner. Men det er tyst.

NRKs Sidsel Wold intervjuet lettede nablusianere, tok seg sogar en tur innom det nye luksuskjøpesenteret i byen, og uttrykte stor overraskelse over at den store Hawara-sjekkposten ved inngangen til Nablus var åpnet. Det er i sannhet gledelig, og jeg håper inderlig at ingen finner på å spolere den relative freden og fremgangen som råder på Vestbredden.

Imidlertid synes jeg personlig at dette ikke er så overraskende. Forestillingen om at israelske høyreregjeringer skal være spesielt ødeleggende for fredsprosessen eller for det palestinske folket, har knapt historisk grunnlag. Mange av fremskrittene i fredsbestrebelsene i Midtøsten har jo nettopp kommet under høyre-regjeringer: Fredsavtalen mellom Egypt og Israel fra 1979 kom i stand under Menachem Begin, Madrid-konferansen i 1991 fant sted under Yitzhak Shamir, og det var Ariel Sharon som trakk israelske settlere og soldater ut fra Gaza-stripen i 2005. Politisk sett vil en høyre-regjering normalt ha bedre muligheter til å få gjennomslag for tiltak som "fremmer fredsprosessen", fordi man kan ta støtte fra partiene til venstre for gitt. Dessuten, ut fra mitt kjennskap til israelere har de ikke noe spesielt ønske om å reise stengsler på Vestbredden, men ser heller med lengsel tilbake til den gangen de kunne dra til Nablus og spise hummus (uttrykket som brukes her er noe tilnærmet vårt uttrykk "gafle hummus", bortsett fra at man ikke bruker gaffel, men pita-brød). Men det er naturlig at når det smeller i gjennomsnitt én gang i uken i den israelske gaten så kroppsdeler flyr gjennom luften, og etterlater lukt av brent kjøtt og rekker med "body bags", ser man seg om etter effektive løsninger. Noen av dem meget ubehagelige.

Når Israel nå løfter på stengslene som hovedsaklig ble satt opp i kjølvannet av den andre intifadaen, bygger dette på antagelsen og håpet om at det palestinske lederskapet både ønsker og evner å bekjempe terror fra Vestbredden rettet mot Israel. Israel håper videre at tiltak som fører til økonomisk vekst og lettere dagligliv for palestinerne vil virke modererende på folket, og styrkende på lederskapet. Dette er en gylden mulighet for en palestinsk gullalder, som Israel og området i sin helhet vil tjene på. På en annen side er fallhøyden stor, og Israel vet at de tar en sikkerhetsrisiko. Men tror det er verdt det. La oss håpe dette er riktig.

Avsluttende bemerkning: Jeg benekter ikke at det fortsatt er vanskelig å være palestiner på Vestbredden. Men hva er i veien for å rapportere om lyspunktene?

For en mer detaljert fremstilling av lettelsene for befolkningen på Vestbredden henviser jeg til en orientering holdt 9. juli i år, forøvrig en måned før reportasjen i NRK, med lederen for siviladministrasjonen i det israelske forsvaret brigadegeneral Yoav (Polly) Mordechai. Hovedpunktene i orienteringen kan leses her.

To artikler om veksten i den palestinske økonomien av Thomas L. Friedman i New York Times, anbefales også:
Green Shoots in Palestine

Green Shoots in Palestine II

Oppdatering: Jeg fikk opplyst at oppsvinget i den palestinske økonomien er nevnt i en artikkel av Jørgen Lohne i Aftenposten fra 6. august. Rett skal være rett.

Agurknyheter i et sammenlignende perspektiv

2009-08-10T16:48:00.004+02:00

Jeg ser frem til at samfunnsmaskineriet kommer i gang igjen etter sommeren, selv om "nyhetstørken" gir meg som presseansvarlig et etterlengtet pusterom på en ellers hektisk arbeidsplass. Foruten et par interessante debatter som har gått i norsk media, mangler det ikke på såkalte agurknyheter. Blant disse finner man forresten ikke så rent få fra Midtøsten, og særlig da fra de palestinske områdene. Eller om israelsk korrupsjon, et annet yndlingstema. Saker som man har følelsen av å ha lest utallige ganger før, med den samme vinklingen og med de samme menneskene som uttaler seg.

Jeg har lurt på om "agurknytt"-fenomenet finnes i Israel, og hvordan det eventuelt arter seg. Israel er jo et land hvor det sjelden er mangel på godt nyhetsstoff, mer eller mindre tragisk. Derfor er det kanskje mindre behov for å "reprodusere" nyheter eller å rapportere om trivielle saker som ellers aldri ville nådd opp. Funn av en mus i et brød på Dokka, eller en forsidereportasje om en mann fra Fredrikstad som opererte seg selv, ville neppe fått spalteplass i Israel forestiller jeg meg. Potensielle agurknyheter i Israel må nemlig konkurrere med alltid brennaktuelle saker som utviklingen i Irans atomvåpenprogram og en mulig militær konfrontasjon med Hizballah i Sør-Libanon, eller uforutsette hendelser som attentatet mot homofile i Tel Aviv og den israelske soldaten som nylig ble drept i en ulykke under et militært treningsprogram.

Min overfladiske undersøkelse av saken viste at ordet "agurktid" finnes på hebraisk: "Onat ha melafefonim" (agurksesongen). Men ikke bare det: Etter et raskt søk på Google fikk jeg dessuten vite - via Fædrelandsvennens internettside - at ordet "agurktid", som kommer fra det tyske ordet "sauregurkenzeit", opprinnelig skal komme fra hebraisk. Intet mindre.

"Språkforskere hevder at ordet er en «forvanskning gjennom tysk fantespråk og rotvelsk av hebraisk zarót og jakrút», det vi si «lidelses- og dyrtid » – en tid da forretningene gikk dårlig, for så å gå over til betydningen til fattig på nyheter, sier Reiseradioens Torkjell Berulfsen" (sitat fvn.no).

Når den lingvistiske linken er etablert; hvilke eksempler på "agurknytt" kan gis fra israelsk media?

Et søk på Google ga imidlertid et magert resultat, og produserte stort sett agurknytt fra fotballens verden, eller rett og slett oppskrifter på sure agurker, som forøvrig er en vanlig form for snacks der. Blant de - for meg - få nyttige artiklene var en analyse skrevet av Yoel Marcus, en anerkjent kommentator i Ha'aretz. Han mente at agurktiden i Israel er kjennetegnet av fokus på de etniske motsetningene innad i landet, foruten mye spalteplass til pratesyke politikere og sikkerhetseksperter.

En israelsk blogger mente at følgende saker er eksempler på israelske agurknyheter av året:

- Et intervju i avisen Yediot Aharonot med Noam Shalit, faren til den israelske kidnappede soldaten Gilad Shalit, hvor han kom med sterke anklager mot FN.

- Maariv som varslet om en "ny settlerutpost-krise"

- Haaretz som rapporterte at den amerikanske vise-presidenten Joe Biden ga Israel tillatelse til å angripe Iran.

PS: Jeg har forresten registrert meg i Bloggurat.

Rykter og fakta

2009-07-28T17:03:00.001+02:00

Debattinnlegg publisert i Aftenposten tirsdag 28. juli 2009:

Det er nå over et halvt år siden den israelske militæroperasjonen i Gaza ble avsluttet. Av alle tragedier i verden er det denne som får suverent mest oppmerksomhet. Israel generelt og det israelske forsvaret (IDF) spesielt har måttet tåle sterk fordømmelse og beskyldninger, senest etter den nylig utgitte rapporten til ”Breaking the Silence”, hvor anonyme israelske soldater ”snakker ut”.

Det er imidlertid god grunn til å ta disse soldat-vitneutsagnene med en klype salt. Ved gjennomlesning ser man først og fremst at disse israelske soldatene som skal ha deltatt i militæroperasjonen i Gaza, gjerne beretter om hendelser de selv ikke har vært vitne til. De fremfører generelle påstander, fremlegger egne tolkninger av den rådende stemningen og av samtaler som skal ha funnet sted, eller av ordre som skal ha blitt gitt.

Dernest gir vitneutsagnene i seg selv neppe grunnlag for å konkludere med at IDF har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser og barbari. De beviser snarere det motsatte: At IDF ikke var ute etter å angripe sivile. Det mangler ikke på vitneutsagn som eksempelvis refererer til de mange tiltakene militærledelsen iverksatte for å advare sivilbefolkningen i Gaza, ved utslipp av flyveblader, telefonoppringninger og beskjeder over radio. Men ikke minst ser man tydelig utrykk for de mange dilemmaer et forsvar med et sterkt moralsk fundament møter i konfrontasjon med en terrororganisasjon som Hamas, hvis strategi og taktikk nettopp er å bruke sivilbefolkningen i sin væpnede kamp.

Eksempler på dette er beskytning fra bolighus, våpenlagre i og minelegging av sivile bygninger som skoler og moskeer, bruk av ambulanser til å frakte våpen og Hamas-krigere, og bruk av gamle, kvinner og barn som menneskelige skjold, samt selvmordsbombere. Nok en kompliserende faktor var at de fleste Hamas-krigerne ikke var uniformerte. Dette satte IDF i en uhyre vanskelig posisjon, hvor man på den ene siden hadde ansvar for den enkelte soldats liv, og på den andre siden skulle det tas hensyn til en sivilbefolkning som i stor grad var involvert i stridighetene.

Det mangler ikke på soldater som kan bevitne dette. En av disse, Adam, en småbarnsfar fra Jerusalem som deltok i militæroperasjonen i Gaza (ikke blant soldatene i den nevnte rapporten), forteller at ”... en av de mest vanlige taktikkene til Hamas var at de brøt seg inn i folks hus og tvang beboerne ut med geværet rettet mot ryggen deres. Når folk kom ut i gatene, løp de. Hamas gjorde dette fordi de visste at enhver som er ute i gatene i en krigssone, sannsynligvis blir skutt... Hvis du ser noen som løper mot deg under en krig, skyter du. Du har ikke alltid tid til å identifisere alder, kjønn og personens intensjoner. De kan løpe mot deg, trykke på en knapp, eksplodere, og ta deg med seg i døden. Det har jeg opplevd tidligere... "

Det er også viktig å ta høyde for at IDF består av vanlige mennesker som kan begå feil, til tross for god teknologi, som da for eksempel fire israelske soldater ble drept av sine egne. Det er spesielt stort potensiale for feilberegninger i en situasjon som på Gaza-stripen, hvor grensene mellom stridende og ikke-stridende er så utvisket, hvor presset på den enkelte soldat er stort, og hvor frykt spiller en stor rolle. I tillegg har man kun begrenset informasjon om det som skjer. Situasjoner som ser truende ut, kan i ettertid vise seg å være harmløse. Dette er perspektiver som savnes i den norske debatten.

Jeg vil gjerne gjøre det helt klart: Sivile dødsfall er forferdelige og dypt beklagelige. Det er trist og tragisk å se raserte bygninger. Men dette er først og fremst resultatet av et bevisst strategisk valg som Hamas har gjort. Når Hamas bruker sivilbefolkningen i krigføringen, mens Israel sender sin sivilbefolkning ned i tilfluktsrommene, blir dødstallene deretter. Begge folk sitter igjen som tapere i dette spillet hvor reglene blir sterkt påvirket av islamistiske ekstremister. Både palestinere og israelere fortjener en bedre fremtid for seg og sine barn.

"I will not have anyone accuse me of acts stated in that report"

2009-07-17T10:50:00.013+02:00

I går tok norsk media (som f.eks. vl.no, TV2, vg.no, dagbladet.no) opp igjen tråden fra vinterens relativt massive dekning av Israels militæroperasjon i Gaza. Anledningen var en rapport utgitt av den israelske organisasjonen "Breaking the Silence", hvor israelske soldater forteller om brudd på menneskerettighetene som skal har funnet sted under operasjonen i Gaza. Ingen av soldatene sto frem med navn eller bilde. Beskyldningene var meget generelle og henviste ikke til spesifikke og selvopplevde hendelser, men var basert på rykter og annen- og tredjehåndsberetninger.

Jeg vet jo at det israelske forsvaret, IDF, er en høyst menneskelig organisasjon. Det finnes råtne epler blant israelske soldater akkurat som i andre lands forsvar, og slik det også finnes moralske og gode soldater. Men at brudd på menneskerettighetene og en gjennomgående forakt for menneskeverdet er et gjennomgående trekk i IDF og blant israelske soldater, går mot enhver erfaring og kjennskap jeg har til disse og til det israelske samfunnet generelt. Derfor finner jeg det vanskelig å tro på disse rapportene som kommer ut med jevne mellomrom, og sverter IDF og israelske soldater med bred pensel. Uten at det dermed er sagt at jeg ikke tror det kan skje ting som ikke skulle ha skjedd, spesielt når både slagmarken og fienden er av en slik karakter som den er i Gaza.

Jeg spurte en venn av meg som tjenestegjorde som soldat inne i Gaza under militæroperasjonen, om hva han hadde å si til rapporten. Adam, en israeler med britisk mor i begynnelsen av 30-årene, nybakt far, og tilhørende den israelske venstresiden, svarte meg i løpet av få timer. Han oppfattet tydeligvis spørsmålet som en beskyldning om krigsforbrytelser, og tonen ble deretter. Svaret Adam ga meg var beroligende - jeg vet at han ikke lyver om slike ting. Jeg spurte ham derfor om tillatelse til å publisere det i bloggen min, uendret. Spesielt i disse tider, da det går sport i å bashe israelere, tror jeg at det er viktig at andre stemmer blir hørt - for de som vil lytte:

"First of all, that report [of "Breaking the Silence"] caused so much damage, that everyone is now calling me a war criminal. So I guess under these sick circumstances, that it's a fair question.
Ask yourself only this: You know me. Does this sound like something I would do or allow it to happen around me?I'll make it simple: I did not do, assist, support, see, hear of or participate in any activities remotely resembling anything described in the report. I can vouch for my unit on the systematic level and say that in no way were such acts regarded as legitimate, feasible, or even something you could 'get away with', and I have not heard of anything like this in my unit. Of course, I can not vouch for every soldier in the IDF.

During the entire duration of my stay in Gaza I did not encounter behavior resembling that described in the report. If I would have seen anything like that - I would have stopped it myself. If I were to ever encounter such behavior, and would not be able to stop it - I would leave the army immediately (if necessary I would desert) and report this to the Israeli authorities, Amnesty international and anyone else who would listen.

Did bad things happen there? Yes. It goes without saying. War is hell, and people die. But there is a world of difference between a war and a massacre. In this war civilians were used by Hamas, who realizing it lacked the technical military ability to win, used an alternative strategy of turning its expected loss into a political tool to be used in the war over public opinion.

If you seize territory in a war, it is no longer a fighting zone. The last thing you want to do is fight in close proximity to your base. That contradicts any logical military theory I have ever heard of. However, if you see someone running towards you during a war – you shoot. You don't always have time to distinguish and identify the age, gender and intentions of the person running towards you, seeing as you are terrified they will hit a button and explode, taking you with them. That has happened to me in the past, and you can be damn sure I still try and make any possible distinction and look for any possible alternative, before I fire my (American made) rifle.

Hamas know this. Therefore one of the most popular practices that Hamas use is forcefully entering people's houses and forcing them at gun point to step outside. Once people are out in the street – they run. Hamas do this knowing that anyone walking outside in the street in a battle zone is likely to get shot (This is after the IDF announced with loudspeakers, pamphlets and telephone calls that all civilians are to stay indoors until such time as the fighting stops). This cannibalistic practice is a method of raising the death toll, exclusively on the Palestinian side, which later on serves as a public opinion tool. It is in fact such an effective tool that it even caused you to write me and ask this question.

I hope you know me well enough to know that what I have said here is true.

Tell this to whoever you like. I will not have anyone accuse me of acts stated in that report.

Adam"

Følg meg på Twitter!

2009-07-17T10:18:00.002+02:00

@hiha_isremb

Benny Morris om tostatsløsningen og enstatsløsningen - en pessimistisk visjon

2009-07-15T16:12:00.016+02:00

Mitt favorittprogram på israelsk TV er "London og Kirshenbaum", som går på kanal 10 hver ukedag klokka 7. Denne blandingen av et talkshow og et debattforum ledes av de to israelske veteranjournalistene Yaron London (som også er skuespiller og dikter) og Motti Kirshenbaum, som nok ansees å tilhøre den israelske venstresiden - slik de fleste israelske journalistene gjør. Disse to TV-personlighetene kan kanskje best kan sammenlignes med de to gamlingene på balkongen i "The Muppet Show", som bringer inn i studio aktuelle intervjuobjekter, samtidig som de kommer med egne betraktninger rundt det aktuelle emnet. Noen ganger til den grad at gjesten knapt slipper til.

Igår var den israelske historikeren Benny Morris første innslag, i forbindelse med at han nylig har utgitt en ny bok: "One states - two states". Morris har vel blitt en rimelig kjent størrelse i Norge, godt promotert av Kåre Willoch, for forskningen sin rundt den palestinske flyktningeproblematikken. Denne nye boken er en historisk fremstilling av tostatsløsningen versus enstatsløsningen i den israelsk-palestinske konflikten. Jeg bringer her et utdrag, løst oversatt, av Morris' betraktninger rundt dette slik det ble presentert i det nevnte programmet.

Om den historiske bakgrunnen for de to begrepene sier Morris:

"En løsning som innebærer to stater ble lagt på bordet i sionistiske kretser på 1930-tallet. Før dette ønsket sionistbevegelsen å opprette en jødisk stat i hele området [her snakker vi om det som idag er Israel, Vestbredden og Gaza]. Den palestinske nasjonalbevegelsen, som begynte å blomstre fra 1920, mente også at "alt er vårt". Det var det arabiske opprøret 1936-39 og økningen i antisemittismen i Europa mot slutten av 1930-tallet som førte til at sionistbevegelsen begynte å se nærmere på mulighetene for kompromisser og deling av landet. Palestinerne har, fra 1937 gjennom 1947, det egyptisk-israelske forslaget om selvstyre i 1978, og frem til 2000, på prinsipielt grunnlag avslått deling av landet hvor det skal være to stater for to folk."

Om mulighetene til å dele opp landet:

"Området er veldig lite, og meget vanskelig å dele opp. Russland er for eksempel mye enklere å dele, og det har da også blitt gjort gjennom historien. Men å dele landet er en nødvendighet ut fra realiteten, og er den eneste løsningen."

Palestinerne godtar ikke tostatsløsningen, mener Benny Morris:

"På den palestinske siden er det ingen virkelig aksept for en separat autonom jødisk stat, eller en oppdeling av landet. Jødene er ikke legitimt her, den sionistiske bevegelsen er ikke legitim, den israelske staten er ikke legitim. Dette er noe som sitter dypt i den palestinske nasjonalistiske bevegelsen. Derfor vil de heller aldri gå med på kompromisser om å dele landet og å godta en jødisk stat. En eventuell avtale vil på grunnlag av dette i realiteten ikke holde stand. Mahmoud Abbas [palestinernes president] åpner tilsynelatende for kompromiss, og er det amerikanerne kaller "moderat". Men han hevder ikke "to land for to folk" eller aksepterer en jødisk stat ved siden av en palestinsk stat. Han står også fast på palestinernes rett til tilbakevending [til Israel]. Hvis man legger disse to tingene sammen, ser man at det ikke er rom for en jødisk stat."

Konfrontert med at han i begynnelsen av sin karriere ble kalt "venstrevridd", svarer Morris bekreftende:

"Jeg var venstrevridd, noe jeg fremdeles er hvis definisjonen av venstrevridd er en som er villig til å inngå kompromiss og dele landet. Men dette er ikke mulig, for palestinerne vil ikke."

Hvis det ikke er mulig med to stater, hva med én stat?

"Det er heller ikke mulig. Vi har altså to umulige muligheter her. Folkene er for forskjellige, språkene er forskjellige, perspektivene for forskjellige, mentaliteten for forskjellig, forskjellige verdier og en 120-årig historie med fiendskap. Dette gir neppe noen mulighet for en felles stat med like rettigheter og muligheter.

Den 120-årige prosessen viser tydelig at det er best at de to folkene skiller lag, med hver sin stat. Problemet er, igjen, at den ene parten hverken godtar at landet deles eller at det opprettes ett land hvor de to gruppene har like mye innflytelse. Det er behov for en forandring i den arabiske mentaliteten angående dette, noe som kan ta meget lang tid."

Superkorte fortellinger

2009-06-09T20:39:00.002+02:00

For en knapp måned siden ble det utlyst en skrivekonkurranse i Israel. Formålet var å tilpasse fortellerkunsten til vår tids mest populære skriveformat: SMSer - i den litterære nyvinningens navn. Omkring 11 000 fortellinger ble sendt inn til juryen, i SMS-format. De tre vinnerne var alle kvinner.

Grensen på 140 tegn (som er maks antall tegn i en tekstmelding) kan kanskje virke vel minimal. Men personlig har jeg blitt aldri så lite hektet på dette. Faktisk er det ganske mye informasjon som kan presses inn i få ord, eller mellom dem.

Jeg avstår fra å oversette vinnerfortellingene, men i all korthet kan jeg røpe at en handlet om sæd-donasjon, en annen om Shoah - Holocaust, mens den tredje var meg ganske ubegripelig.

Utsikt fra mitt midlertidige oppholdssted

2009-06-03T20:06:00.004+02:00

På denne tiden av året er trærne med de himmelblå blomstene et tema som går igjen. Dessverre, grunnet vannmangel og påfølgende offentlige vannsparingsplaner, vil grøntarealer bli et trist syn etterhvert som sommeren skrider frem.

Sirene klokka 11

2009-06-02T15:56:00.006+02:00

Idag ble det avholdt en landsomfattende sirene-øvelse. Den største øvelsen i sitt slag i Israel noensinne. Scenarioet er at man blir angrepet med raketter fra Gaza, fra Vestbredden, fra Libanon, fra Syria, eller fra Iran. Eller fra alle på én gang. Det sto ikke helt klart for meg. Men alle virker mer eller mindre sannsynlige.

Da sirenen gikk klokken 11 på formiddagen skulle man sporenstreks løpe til nærmeste tilfluktsrom, til det sikreste rommet i leiligheten, eller hvis man befant seg i åpent terreng: Legge seg flatt ned med hendene på hodet. Det er sikkert en fornuftig ting og avholde slike landsomfattende øvelser i ny og ne, trusselbildet tatt i betraktning. En annen sak er vel om "folk flest" spiller med når alle vet at det kun er en øvelse.

For min egen del sto jeg i vinduet og så ut. Jeg så flere gjøre det samme. Noe man absolutt ikke bør gjøre under et rakettangrep. Jeg innrømmer gjerne at sirenen - som minner mest om dødsrallingen til kjempeelefantene i Ringenes Herre - ga meg noen grøss. Tanken på at kanskje "øvelsen" av en eller annen grunn skulle vise seg å være ekte saker, streifet meg - slik jeg og noen venner hadde tullet om i forkant. Men ingen iranske raketter falt, iallefall ikke i mitt område, så da hadde vel ikke regjeringen bestemt seg for å utnytte øvelsen hvor formodentlig hele Israels folk satt i tilfluktsrom, til å angripe Irans atomarsenal likevel. Dette ifølge vår private tulle-analyse, off-the-record.

Men nå vet iallefall de som har ønske om å sende oss noen raketter at vi er forberedt. Eller iallefall at sirenene virker.

Oppdatering: Det var forresten ikke alle sirenene som virket. Det ble også uttrykt skuffelse over at så få israelere tok sirenen til etterretning. Det som iallefall er sikkert er at media i de ovenfor nevnte landene viet øvelsen stor oppmerksomhet. Selveste Ahmadinejad skal etter sigende ha fulgt med på israelsk kanal 2 under live-overføringen av øvelsen.

Tre uker i det hellige land

2009-06-02T13:49:00.008+02:00

Jeg har allerede brukt opp i overkant av én uke av mitt lenge etterlengtede opphold i Israel. Tiden går fort her. Inntrykkene står i kø, også for meg som har vennet meg til livet her. Det er et land i konstant forandring og med et forbløffende mangfold. Det er fullt mulig å sitte på fortauskanten i timesvis og observere, uten å bli lei. I mellomtiden har man rukket å le godt for seg selv, fnyst gjennom nesen opp til flere ganger, sett bort i beskjemmelse eller medlidenhet, fått opptil flere ideer til romaner, og muligens fått seg nye venner.

Det er litt mer enn et halvt år siden jeg var her sist, og jeg bestemte meg for å se landet med "nye" øyne. Hva er det som umiddelbart slår meg som anderledes enn i Norge? (Det er selvfølgelig et spørsmål om det i det hele tatt finnes likhetstrekk. For anledningen har jeg ett på hånden: Byråkratiet)

Dette er mine umiddelbare ulikhetspunkter:

1) Sikkerhetstiltak:
Det første møte med Israel får man naturlig nok på flyplassen ved ankomst. Denne gangen gikk sikkerhetssjekken som kniv i varmt smør, så jeg svarte nok nogenlunde konsistent på "what is your purpose of the visit". Når man er vel innenfor landets grenser (grenser og grenser, det er jo et definisjonsspørsmål), kan man ikke unngå å legge merke til sikkerhetsvaktene som er plassert foran kjøpesentre, kaféer, utesteder, og diverse offentlige bygninger. Etterhvert blir man vant til dem, og åpner vesker og bager uoppfordret. Noen ganger hender det selvfølgelig at man åpner vesken for personer som ikke er vakter, men som tilfeldigvis henger ved inngangen.

2) Lydnivå:
Stillheten er ikke-eksisterende her. Når jeg skal beskrive Norge for en israeler sier jeg følgende: "Norge er grønt, stort, og stille". Det høye lydnivået har selvfølgelig sammenheng med at det bor mange mennesker på et lite område, og at middelhavsfolk er en tendens til å gjøre mer ut av seg enn folk fra det frosne Norden.

3) Befolkningstetthet:
Mer enn halvparten av befolkningen her er konsentrert i Tel Aviv-området. Tilgang til jobber er hovedårsaken, men for unge mennesker er det heller miljøet som tiltrekker. Tel Aviv er byen som aldri sover, som er oppe 24/7, og hvor et overveldende flertall er under 35 og single. Resultatet er uoverkommelige boligpriser (Oslo-nivå. Ta med i betraktning at israelere tjener i underkant av halvparten av en gjennomsnittlig norsk lønn), og at folk bor tett. Og at det alltid er kø. Kø på veiene, kø i butikker, kø i fotgjengeroverganger, kø når man går på tur i naturen.

4) Intensitet, stress, energi
Mitt inntrykk er at israelere er usedvanlig energiske, av natur eller av ren nødvendighet. Alle mine bekjente jobber (gjerne fulltid), studerer (gjerne fulltid), har et fullverdig sosialt liv, eventuelt familieliv, og er ofte engasjerte politisk og sosialt. Sosial planlegging gjøres ofte omtrent én time til 10 minutter i forkant. Dette kan selvfølgelig være irriterende hvis man er vant med mer inngående planlegging (som f.eks. nord-europeere), men det introduserer definitivt et element av fleksibilitet og spenning i hverdagen.

5) Befolkningsmangfold
Israelerne har innvandret fra et tresifret antall land. Hvis jeg gjør en overfladisk oppregning består Israel hovedsaklig av jøder som har innvandret fra Europa (flesteparten fra Øst-Europa, mange av dem Holocaust-overlevende), tidligere Sovjetunionen, Nord-Amerika, Sør-Amerika, Midt-Østen, India, Iran og Etiopia. Av arabere - muslimer og kristne. Av drusere. Av tsjerkessere. Av fremmedarbeidere, hovedsaklig fra Sør-Øst-Asia, India og Vest-Afrika. Flyktninger fra Darfur. Diverse avhoppere som av ulike grunner har klart å klamre seg fast her, lovlig eller ulovlig. I tillegg har man det alltid forvanskende elementet av religion. Man finner alt. Fra den mest brennende og fanatiske religiøsitet, til en like brennende og fanatisk anti-religiøsitet. Resultatet av alt dette er uunngåelige sosiale problemer, sammenstøt mellom ulike grupper, misnøye, og en dose rasisme og mistenkliggjøring. Eller kanskje man like gjerne kan peke på at til tross for alt dette bor gruppene som regel fredelig sammen, etter en eller to generasjoner ser man giftermål mellom dem, alle har mulighet til å ta høyere utdanning, og gjøre karriere. Det er mange suksesshistorier. Og selvfølgelig nok av eksempler på det motsatte.

6) Problemer
Det er lett å romantisere en tilværelse man selv ikke er en del av. Faktum er at livet her er langt fra lett, og folk presenterer velvillig sine klagemål. Som oftest dreier det seg naturlig nok om privatøkonomien. Folk flest tjener lite, noen mindre enn andre, og levekostnadene er relativt høye. Sosialstønadene kan man knapt leve på. Når det gjelder fredsprosessen er man desillusjonert. Scenarioet er som regel det følgende: "Vi er villige til å gjøre store kompromisser for fred - vi gir gjerne fra oss Vestbredden og Golanhøydene. Men vi tror ikke på dem [dvs. de arabiske lederne]". Israelerne er lei av krig, konflikt, og usikkerhet angående fremtiden. Prøver å la være å tenke på alle de mulige krigsscenarioene, og håper på det beste. Vanligvis avsluttes en miserabel politisk og strategisk analyse med refrenget "det ordner seg til slutt". Men stemningen har blitt mørkere. Irans atomvåpenprogram og åpenlyse trusler mot Israel, og de nye truslene i nærmiljøet som en mulig Hizballah-seier ved valget i Libanon, Hamas i Gaza og en mulig Hamas-overtakelse på Vestbredden, gir ingen grunn til optimisme. "Israel har ikke så stor sjanse til å overleve - vi må innse det". Er løsningen å dra til utlandet? Men å friste lykken som minoritet påkaller blandede følelser. Man husker altfor godt det jødiske folkets erfaringer i diasporaen. Og man tror ikke at Vesten har forandret sin grunnleggende holdning til jødene.

I forhold til de overnevnte problemene går det opp for en at de siste tiders store stridsspørsmålene i Norge - nei eller ja til politi-hijab, valget mellom svenske eller amerikanske jagerfly, og fornuftig forvaltning av oljefondet - er på et litt annet nivå.

Iran, raketter og atomvåpen

2009-05-20T22:51:00.006+02:00

Flere norske internettaviser - som TV2, VG, Dagbladet - melder idag at Iran har prøveskutt en ny type rakett som har rekkevidde til Israel samt amerikanske baser i Midtøsten. Dette er forsåvidt ikke noe nytt, ettersom Iran allerede har kapasitet til å nå Israel og vel så det med Shahab 3-raketten.

Dette er nok en påminnelse om at Israel befinner seg under en direkte militær trussel fra et regime som betegnes som en "rogue state", og hvis ledere ved flere anledninger har gjentatt at Israel er en "kreftsvulst" som burde "strykes av verdenskartet". Atomvåpen på iranske hender er en skremmende tanke fra et israelsk perspektiv.

Ifølge en kilde jeg har vært i kontakt med ved det israelske utenriksdepartementet vil Iran være blant de såkalte "terskelstater" til atomvåpenmakt en gang fra slutten av sommeren og frem til slutten av dette året. Dette betyr at Iran har teknologien og det nødvendige maskineriet som skal til for å produsere en atombombe. Det er estimert at landet har produsert 1,2 tonn med lavanriket uranium. Det er imidlertid noe uenighet om hvor mye lavanriket uranium som er nødvendig for å utvikle høyanriket uranium - som er en nøkkelbestanddel i atomvåpen. Ifølge den israelske avisen YnetNews er det nødvendig med 1,5 tonn lavanriket uranium for å produsere én atombombe.

Kilden fortalte videre at det kun gjenstår en avgjørelse fra iranske myndigheter om å begynne produksjon av høyanriket uranium, noe som forøvrig vil innebære et brudd med ikke-spredningsavtalen (NPT) som Iran tidligere har skrevet under på. Kilden antok imidlertid at Iran ønsker å produsere mer lavanriket uranium før de tar dette skrittet, for å være istand til å produsere flere atombomber. Den iranske utenriksministeren Mottaki har tidligere sagt at Iran ser hen til Japan. Japan har nok lavanriket uranium for å utvikle et stort antall atombomber, noe som vil ta dem 3 måneder etter at det foreligger en avgjørelse. Når vil Iran tidligst ha en atombombe? Dette er ikke entydig. Jeg har hørt tidligst innen et halvt år eller innen slutten av neste år - 2010.

Hva vil det innebære at Iran blir en atommakt? Det mangler ikke på visjoner. Stort sett med meget negative fortegn. Og det er ikke bare i Israel man er nervøse, men også i de arabiske landene. Det er velkjent at Iran har stormaktsambisjoner i området, og vil bruke eventuelle atomvåpen til å styrke egen posisjon og posisjonen til sine "forlengede armer" - Hizballah og Hamas. Dette vil etter all sannsynlighet føre til økt selvtillit hos disse organisasjonene i fremtidige fremstøt mot Israel og de andre moderate regimene i Midtøsten. Det er også meget sannsynlig at Iran som atommakt vil trigge et atomvåpenkappløp blant de arabiske statene. Dette burde ikke være i noens interesse, tatt i betraktning at situasjonen i området ikke akkurat er kjennetegnet av stabilitet. Det er også mange aktører som muligens ikke ville fått våpenlisens i et vestlig land, som lett kan få atomvåpen i hende.

Og til sist fra et israelsk perspektiv: Vil Iran bruke atomvåpen for å oppnå drømmen om en "verden fri fra Israel"? Dette koker ned til spørsmålet om Iran kan ansees som å være en rasjonell aktør eller ikke. Eller rettere sagt: Kan det forventes at de handler etter samme type rasjonalitet som Vesten? Dette er det uenighet om, også innad i Israel. Det er visse indikasjoner som tyder på at dette ikke er tilfelle. Israel er i alle tilfeller ikke helt lystne på å gamble med iransk rasjonalitet når det er landets eksistens står på spill.

Hizballah på nett

2009-05-19T22:31:00.009+02:00

Israelske medier, samt vår egen VG (riktignok i en litt annen versjon), rapporterer at Israels etterretningstjeneste advarer israelere mot kidnappingsforsøk gjennom sosiale internett-tjenester som Facebook. Bak lukrative jobbtilbud i Europa eller et romantisk møte med en vakker kvinne kan det faktisk skjule seg en ny kidnappingsstrategi fra terrororganisasjoner som Hizballah.

Hizballah har som kanskje kjent, tidligere vist stor interesse for å kidnappe israelere, og i løpet av det siste året har israelsk etterretningstjeneste avdekket og avverget flere slike forsøk. Israelske forretningsmenn i utlandet har tidligere blitt advart om dette, og under militæroperasjonen i Gaza ble de oppfordret til å dra tilbake Israel nettopp på grunn av kidnappingsfaren.

Og nå også via internett. Grupper som Hizballah er klar over mulighetene som internett-fora tilbyr, og har muligens tilbrakt nok tid på nettet til å få med seg en undersøkelse fra 2006 som viser at israelere er de som bruker mest tid på internett i hele verden.

Slike advarsler er ikke skremselspropaganda: I 2000 ble 16 år gamle Ofir Rahum lokket til Ramallah av en vakker palestinsk kvinne. Han ble ikke bare kidnappet, som VG konkluderer, men også skutt. Den Fatah-tilknyttede kvinnen fortalte senere at hun hadde planlagt å kidnappe en israeler og drepe ham, og at hun var stolt over det hun hadde gjort. Samme år ble den israelske forretningsmannen Elhanan Tennenbaum kidnappet av Hizballah. Sammen med det som viste seg å være likene av tre kidnappede israelske soldater, utgjorde han et forhandlingskort overfor Israel. I 2004 ble Tennenbaum, som senere innrømmet at tilbudet fra Hizballah inkluderte et ikke rent lite parti med narkotika - noe som vakte ikke rent lite forargrelse i Israel, og de tre soldatlikene utlevert til Israel mot 430 libanesiske fanger som satt i israelske fengsler.

Amos Oz feirer 70 år

2009-05-17T12:05:00.000+02:00

Den israelske forfatteren Amos Oz fyller 70 år i disse dager. Oz er en av Israels beste forfattere, og er også internasjonalt anerkjent. Hans i alt 28 bøker er oversatt til et titalls språk, også til norsk. Den siste er så vidt jeg vet den selvbiografiske romanen “En fortelling om kjærlighet og mørke”. Den anbefales varmt, ikke bare på grunnlag av den høye litterære kvaliteten, men på grunn av innsikten den gir i “det israelske”. Se for eksempel bokanmeldelsen i DN, som beskriver dette særlig godt.

Amos Oz er ikke bare en stor forfatter og intellektuell (han er professor i litteratur), men også en betydelig skikkelse på den politiske venstresiden. Han var blant annet med på å stifte Fred Nå-bevegelsen. På den annen side har han også forsvart Israels rett til å slå tilbake militært mot Hizballah i Libanon og Hamas i Gaza. Noe som sikkert er hardt å svelge for de som har omfavnet ham i Vesten.

I den forbindelse med 70-årsdagen ble han intervjuet av to av Israels mest kjente TV-personligheter – Yaron London og Motti Kirshenbaum – i deres daglige aktualitetsprogram på israelsk kanal 10. Jeg vil her gjengi deler av intervjuet, lett bearbeidet og med egne kommentarer der jeg føler det nødvendig.

Amos Oz: “Jeg elsker Israel selv om det er stunder hvor det er utålelig for meg. Det er mange ganger jeg ikke utstår landet, men jeg elsker det likevel. Jeg elsker Israel fordi det stimulerer meg. Det er et av de mest stimulerende stedene i verden. Stimulerende betyr også irriterende. Å gå fra konseptene hører med. Jeg elsker også stedene her. Jeg har skrevet blant annet om Ashdod. Se på Ashdod – det er vårt eget skaperverk. Jerusalem ble bygget av andre generasjoner, og det er investert i helt andre ting der enn i Ashdod.”

Ashdod er en kystby ca. 45 minutter sør for Tel Aviv, grunnlagt i 1956 med i overkant av 200 000 innbyggere. Selv bor Amos Oz i ørkenbyen Arad, en by på litt under 25 000 innbyggere som ligger sør-øst for Dødehavet. Byen ble grunnlagt i 1962, og har i løpet av de siste 10-20 årene hatt en sterk utvikling. Begge de to byene er eksempler på Israels suksessfulle kultivering av goldt og øde land. Om Arad sier Oz:

“Jeg har allerede bodd i Arad i 23 år. Byen har hatt dårligere og bedre perioder. Nå er den inne i en dårlig periode. Men Arad for meg er et mikrokosmos av hele Israel. Der finnes alt. Mange russere – 40% av alle innbyggerne er russere. Det er israelere som er født i landet der, tidligere kibbutzniker, innvandrere fra Sør-Amerika, mange flyktninger fra Darfur, og etiopere. Hvis jeg skulle skrevet om Israel anno 2009 så kunne jeg blitt i Arad. Sittet på en kafé og observert en parade av Israels tusen ansikter”.

Oz er som tidligere nevnt godt plassert på den israelske venstresiden, og er en sterk motstander av bosetterbevegelsen. Likevel har han poengert at “alle vi sionister er én familie”. For i motsetning til hva mange ser ut til å tro er ikke sionisme en politisk ekstremistbevegelse, men kort fortalt idéen om en jødisk stat. Utover dette varierer det selvsagt hva den enkelte israeler legger i begrepet, og hva det bør medføre av praktisk politikk. Dette alt ettersom hvor man befinner seg politisk. Oz forklarer sitt familiære forhold til sine meningsmotstandere – alle sionister - slik:

“Ovenfor en del av bosetterne, de fanatiske, har jeg aldri hatt noen familiefølelse. Familiefølelsen fikk jeg for eksempel da jeg besøkte Bet Shemesh som er en by litt vest for Jerusalem. Jeg satte meg på en kafé der, og på et øyeblikk ble jeg omringet av en mengde rasende mennesker. Det var mizrachim (jøder fra Midtøsten – befinner seg som regel på den politiske høyresiden) og Likudniker (de som stemmer på høyrepartiet Likud) som gjenkjente meg. De ropte “man bør utslette deg, skyte deg, drepe deg, du er venstrevridd, ashkenazi (jøde fra Europa), kibbutznik, araberelsker”. Men isteden for å drepe meg kjøpte de kaffe til meg, og tente en ny sigarett til meg før jeg hadde blitt ferdig med å røyke den jeg allerede hadde – kanskje det var måten de ville drepe meg på. De forholdt seg til meg som om jeg var et familiemedlem som var ute på ville veier, og ivaretok familiens ære ved å rette på meg og få meg inn på rett spor igjen. Slik kjente jeg det overfor disse i Bet Shemesh."

"Når det gjelder ultraortodokse, de på den ekstreme høyresiden, og visse andre grupper i det israelske samfunnet så føler jeg meg ikke fremmed ovenfor dem. Men jeg føler meg adskilt fra dem. Det er en type intimitet som man noen ganger finner i en voldsom krangel, en intimitet der man ikke snakker. Men de er ikke fremmede for meg. Det er ikke noe sted i Israel som gir meg den følelsen jeg har når jeg er i Skandinavia, og går rundt i skandinaviske byer. Jeg vet at jeg er totalt fremmed. De har ikke de minnene som jeg har. De er ikke redd for det som jeg er redd for. De håper ikke på det som jeg håper på. I Israel kan man trykke på en knapp som bringer felles minner. Vi kan tolke dem på forskjellige måter, vi kan krangle om det, og være uenige med hverandre i hvert eneste ord. Men det er jo en fornøyelse å krangle.”

I boken “En fortelling om kjærlighet og mørke” avslører Amos Oz sin personlige tragedie – moren som begikk selvmord da han var 12 år. På spørsmål om denne hendelsen gjorde ham til et skrivende menneske, sier Oz:

“Det var uten tvil en formende hendelse, fordi det gjorde meg sint på alt og alle. Jeg anklaget henne som jeg trodde ikke elsket meg. Jeg anklaget min far som ikke var som han skulle – hadde han vært det så hadde ikke moren min forlatt ham. Jeg anklaget meg selv. Hadde jeg vært en god sønn så hadde hun elsket meg og ikke forlatt meg. Men jeg sier ikke at jeg ble et skrivende menneske på grunn av denne hendelsen. Jeg begynte å lage fortellinger allerede da jeg var fem år. Jeg var både produsent og konsument av fortellinger. Alle mennesker er faktisk det, men jeg var det kanskje litt mer enn andre. Inntil denne dag sitter jeg og observerer mennesker, som en spion, enten jeg er på sykehus, på bussen, på flyplassen, i banken eller på en kafé. Jeg får tak i brokker av en samtale, ser hvordan folk er kledd, på kroppsspråket deres, jeg ser spesielt på skoene. Å se på folk og finne opp historien deres er verdens beste underholdning. Dette lever jeg av.”

Hva slags refleksjoner gjør Oz seg nå når han har blitt 70 år?

“Å være en 70-årig israeler er som å være en 250 år gammel amerikaner. Jeg har sett Israels Boston Tea Party – Amerikas fødsel - med mine egne øyne. Jeg kjente personlig den israelske George Washington og Lincoln. Alle som idag befinner seg på pengesedlene våre, kjente jeg personlig. Det er et langt liv, et intensivt og hardt liv. Fullt av smerte, farer og irritasjonsmomenter. 70 år i Israel er et meget langt liv, med mye historie.”

Israel ser fremdeles bra ut, vorter og slikt til tross

2009-05-12T14:37:00.000+02:00

"I have my very own Israel problem and it is this: the Israel I know, which I have visited for weeks at a time, which I experience through its literature and media and the Israeli citizens I have met, bears no relation to the Israel I see in most of the Western media. That Israel seems almost to dominate Western intellectual life. It is commonly held that Israel lies at the heart of the widespread Muslim hostility to the West and much of the ideological conflict in the Middle East. But Israel must surely also lie at the heart of the West itself; it is so often the centrepoint of raging ideological debate, shrill mutual denunciation, ferocious polemic, emotional demonstrations, university activism and academic boycotts..."

Slik starter en artikkel i en australsk avis som jeg nylig kom over. Den er vel verdt å lese i sin helhet, selv om den er litt lang:

Israel still looks good, warts and all

Pavebesøk

2009-05-10T22:26:00.000+02:00

I disse dager er pave Benedict XVI på rundreise i Midtøsten. Han har allerede fått blodet til å koke i enkelte kretser da han under sitt besøk i Jordan oppfordret til forsoning mellom kristne og jøder. Imorgen ankommer paven Israel. Dette er naturlig nok en stor begivenhet. Paven vil mottas med pomp og prakt, og med et massivt sikkerhetsoppbud (80 000 sikkerhetsvakter er utplassert, ifølge Jerusalem Post). Det vil koste deretter. Paven skal ifølge planen holde messer rundt omkring i det hellige land. Disse skal være statsfinansiert. Foruten å utføre religiøse plikter skal han også besøke blant annet president Peres, statsminister Netanyahu og Yad Vashem, minnesmerket over de jødiske ofrene for Shoah. Han skal også treffe Noam Shalit, far til den israelske soldaten som fremdeles er fange hos Hamas i Gaza. Eller hvor han nå er.

Besøket skaper utvilsomt positiv publisitet rundt Israel, noe som generelt sett oppfattes som kjærkomment. Imidlertid er ikke alt bare fryd og gammen. De israelske kritiske røstene tier ikke overfor ham som er øverste leder for millioner av mennesker. Det pekes på at gudsmannen har en noe snusket bakgrunn - han var nemlig medlem av Hitlerjugend og senere Wehrmacht i tenårene. Dessuten har han jo nylig restituert et prest som tidligere ble avsatt fordi han benektet Holocaust, og han har erklært den katolske paven under den annen verdenskrig, Pius XII, for å være en helgen. Den samme paven var heller likegyldig til jødenes skjebne i denne perioden. Jo, det er nok behov for forsonende ord og handlinger fra pave Benedict under besøket i jødestaten. Fra venstresiden i israelsk politikk legger man mer vekt på pavens "religiøse radikalisme". Et medlem av den israelske nasjonalforsamlingen, den tidligere TV-personligheten og åpent homofile Nitzan Horowitz, oppsummerte det slik: "Han gjør verden til et verre sted". Horowitz har erklært at han vil boikotte alle arrangementer hvor paven deltar. Andre har valgt en mer høylydt protestform: Tuting med bilhorn mens paven besøker Yad Vashem.

Samtidig er det ting som tyder på at man ikke kan forvente at israelerne går mann av huse hverken for å hylle paven eller protestere mot ham, tross hans store betydning. En indikasjon på dette er søkemotoren Google. Blant israelere ligger søkeforholdet mellom paven og det britiske bandet Depeche Mode, som i kveld holdt konsert i Tel Aviv, på 3 til 27 i pavens disfavør. 50 000 israelere overvar konserten.

Aldri mer døde potteplanter!

2009-05-05T20:52:00.000+02:00

Etter et par dystre bloggposter tenkte jeg å lette litt på stemningen ved å presentere et israelsk fenomen: Trær som sms'er eierne sine når de er tørste. Teknologien som muliggjør dette er utviklet av israelske forskere, og vil redusere bruken av vann med 30-40%. Denne teknologien kommer til å ligge i butikkhyllene om 3-4 år. Det er vel jordbrukere i varmere strøk som utgjør målgruppen, men det er kanskje et aldri så lite lys i enden av tunnellen for oss som sliter med å beholde et grønt miljø innendørs.

Jeg føler også trang til å komme med et par generelle betraktninger rundt dette. Tiltakslyst og kreativitet er jo to kjennetegn ved det israelske samfunnet. Israel er et lite land med få naturressurser. Det satses derfor stort på de menneskelige ressursene. Når man i tillegg tar i betraktning et generelt høyt utdannelsesnivå, det faktum at myndighetene ikke akkurat syr puter under armene på folk (for good and for bad), og at mange er villige til å satse mye, er personlige initiativ ett av resultatene. Israel skal for eksempel ha det høyeste antall start-up selskaper i verden i forhold til befolkningen - og det nest høyeste etter USA i absolutt forstand. Det er spesielt innen high-tech at israelske nyvinninger gjør seg gjeldende.

Israeli trees can text message their farmers when thirsty

Om sorg og glede

2009-05-01T12:37:00.000+02:00

Onsdag 29. april feiret israelerne uavhengighetsdagen. Det er en feiring med mye lyd, høy musikk, spraybokser, helnattsfester, og den obligatoriske grillingen med familien i parken. Deretter følger den offentlige oppryddingsaksjonen.

Uken før uavhengighetsdagen er den “stille uken” - i et land hvor stillhet ikke akkurat er det karakteristiske. Radioen spiller bare triste sanger, og for mange israelere er dette den tyngste tiden på året. Uken innledes med Holocaust-dagen (se forrige bloggpost), kulminerer i minnedagen for falne soldater og terrorofre, og glir til slutt over i uavhengighetsdagen. I henhold til jødisk tradisjon begynner den nye dagen når solen går ned. Slik inntreffer to markeringer med vidt forskjellig innhold på samme kveld. Dagen for å sørge over de døde går ut, og dagen for å glede seg over uavhengighet innledes. Seremonimestrene har en vanskelig oppgave med å gjøre overgangen verdig.

I alt har Israel 22.570 falne soldater og terrorofre. Av disse er 1.723 terrorofre. 133 har blitt lagt til listen siden ifjor, 17 av disse terrorofre. Kanskje dette er tørre tall, men de merkes godt i en relativt liten og sammensveiset befolkning. Så og si alle israelere har mistet nær familie eller venner i krigshandlinger eller terror. “Hvor mange begravelser til jevnaldrende har folk på vår alder vært i i et sted om Norge?” Slik spurte en venn av meg, retorisk. En av mine kolleger på ambassaden fortalte meg med lav stemme at broren hans hadde blitt drept i en terroraksjon på et marked i Jerusalem. En fetter og svoger hadde blitt drept som soldater. “Og så har jeg jo mange venner som.... ja, så du skjønner, denne dagen er veldig vanskelig for oss”.

Når man slår på TV ser man bilder av unge menn rulle over skjermen, med navn og alder. Det er intervjuer med familier som sitter tilbake. De pårørende sier alle det samme: “Man sier at tiden leger alle sår. Men det er heller omvendt. For hvert år blir lengselen dypere og smerten mer uutholdelig”. Et TV-team besøker familiene til to nylig falne, Yossi and Nitai. Den første druser, den andre religiøs jøde, hvis familier har funnet sammen i etterkant. De og to andre israelske soldater ble drept av egen ild under militæroperasjonen i Gaza da en israelsk tank ved en feiltakelse skjøt mot huset hvor de satt. Ikke alle drepes med hensikt, slik noen i Norge ser ut til å tro. Noen ganger begås feil, som dessverre ikke kan rettes opp.

Israel er på den ene siden et individualistisk samfunn, hvor fokus er på enkeltpersoner og på enkeltskjebner. Det er unaturlig at unge mennesker dør. Det fremstår som en fryktelig feil, noe som ikke skulle ha skjedd. På den annen side er det en dyp erkjennelse av at dette er prisen for en egen stat. For frihet og sikkerhet. Dette forklarer den fremtredende plassen som det militære har i Israel. Uten et sterkt forsvar og soldater som setter livet på spill, intet land. Dette er nok noe som vi i vårt rolige hjørne, med fredsæle naboer og relativt udramatiske historie, naturlig nok har vanskelig for å forstå. Dessuten er militæret også et uttrykk for stolthet for et folk som i nesten 2000 år har vært uten forsvar og militær erfaring. Til tross for dette har de klart å forsvare landet de ble tildelt i 1947 i over seksti år og gjennom flere kriger.

Vi tar kanskje fred og frihet for gitt. Det er det nå 2-3 generasjoner av israelere som er oppvokst i et fritt land. Men de fleste israelere er redde for å se for langt fremover, har jeg inntrykk av. Det er nok av dystre fremtidsvisjoner. De lever heller i nuet. Samtidig lever håpet om fred og normalitet, at alt skal bli bra. “Yihye beseder” er et typisk israelsk uttrykk - “det ordner seg”. I talen for uavhengighetsdagen sa statsminister Netanyahu sa noe som jeg tror er ganske representativt for hvordan man tenker: “Vi rekker ut hendene til våre naboer. Men vi vil aldri, aldri gjøre kompromisser på vår sikkerhet”.

Shoah, Israel og Ahmadinejad

2009-04-23T14:47:00.000+02:00

Mens alle radiostasjonene i Israel spiller musikk i moll, TV-stasjonene viser overlevendes personlige historier, og hele landet stopper i to minutter for å minnes jødenes største katastrofe, går Irans president på FNs talerstol. Budskapet hans er ingen overraskelse - presidenten som tidligere har fornektet Holocaust som en historisk hendelse og har uttalt at Israel er en kreftsvulst som bør fjernes fra jordens overflate.

Jeg føler meg priviligert som har truffet noen av dem som overlevde Holocaust – Shoah. Jeg har blitt dypt preget av den ufattelige ondskapen og den menneskelige desperasjonen disse har opplevd. Samtidig slår det meg hvor sterk viljen til å leve er, og hvor mye et menneske er i stand til å tåle og å tilpasse seg. Jeg ble engang invitert på lunsj hos 90-årige Rifka. Hun var født og oppvokst i Polen. Da nazistene kom til landsbyen der hun og familien bodde, løp faren for å advare jødene som hadde samlet seg i synagogen. Han kom aldri tilbake. Senere ble det fortalt at jødene hadde blitt sperret inn i gudshuset før nazistene satte fyr på det. Rifka og moren rømte ut i skogen og levde der til krigen var slutt. Det som forundret meg var hvordan tilsynelatende småting fikk øynene hennes til å renne over. Hvordan de hadde fått vaske seg hos en vennligsinnet polsk bonde, hvordan alle klærne var fillete, og det faktum at jeg – en nordmann og ikke-jøde – ville høre på hennes historie.

På aktivitetssenteret i Sør-Israel hvor Rifka var hver formiddag var det flere gamle som enten hadde gått igjennom infernoet i Europa eller kommet seg ut i tide. De snakket seg imellom på jiddisch - det gamle, nesten utdødde jødisk-europeiske språket – eller kanskje på polsk, latvisk eller gresk. Ei dame kunne en setning på svensk: “Jeg elsker svenske mennesker”. Ellers satt hun og så tomt ut i luften. Jeg la spesielt merke til henne på grunn av nummeret tatovert på armen. Hun fortalte at hun var fra Warszawa, og at hun etter krigen hadde kommet til Sverige. Jeg fikk meg ikke til å spørre, men gjettet at hun hadde vært i Auschwitz.

Når man reiser til Øst-Europa ser man lett levningene av en engang blomstrende og rik sivilisasjon. Synagoger er bygd om til museum eller kulturhus, det finnes kanskje en Jerusalem-gate, og minnetavler på det lokale språket og på jiddisch. I suvenirbutikker selger man bøker om jødisk liv før krigen.

Omtrent halvparten av alle israelere har familiemedlemmer som ble drept i Shoah. Min erfaring er at israelere helst ikke snakker om det som hendte. Men det ligger der som en del av den nasjonale erfaringen. Litt som den annen verdenskrig i Norge, “Krigen”, er en velbrukt referanseramme og utgjør mye av grunnlaget for hvordan det moderne Norge har blitt formet. Men for israelere er det mer enn historie. Muligheten for utslettelse er stadig aktuell - landet har vært gjennom flere kriger hvor målet har vært utslettelse av den jødiske staten. Det er også viktig å huske på at Israel er et ørlite land med en liten befolkning, omgitt til dels av fientlig innstilte naboer. Blant disse er to terrororganisasjoner støttet av Iran hvis holdning til det jødiske folk er mildt sagt hårreisende.

Israelere er også ganske ambivalente med hensyn til verdenssamfunnets gode vilje til å komme landet til unnsetning i nødstilfeller. Det siste er særlig tydelig ved unnfallenheten overfor Irans atomvåpenprogram. Ahmadinejads trusler tas meget alvorlig i Israel. For 60 år siden så man resultatet av Nazi-Tysklands anti-jødiske propaganda, militære opprustning og verdenssamfunnets unnfallenhet. Få tok Hitler på ordet, men viste seg at han mente det han sa. Situasjonen idag er ikke identisk, men den vekker uhyggelige minner og forutanelser. Israelerne peker gjerne på at forskjellen fra da til nå er det jødiske folkets evne til å forsvare seg: Aldri mer som får til slakterbenken. Det er derfor ikke tilfeldig at den israelske minnedagen for Shoah faller på dagen da jødene i Warszawa-ghettoen tok til våpen mot sine bødler.

Den siste jøden i Afghanistan

2009-04-15T21:13:00.000+02:00

Pesach, den jødiske påsken, er over for i år. Utgangen av Egypt er hendelsen som gjorde det jødiske folk til nettopp et folk. Den kollektive hukommelsen blir frisket opp hvert år når man minnes slaveriet i Egypt, hvordan folket ble ledet ut i frihet. Og slik er det mange som oppsummerer den jødiske historien: Slaveri og undertrykkelse, forløsning og frihet. Og selv om det jødiske folk nå har opplevd 60 gode år, delvis fordi det for første gang på 2000 år finnes en jødisk stat, vil det erfaringsmessig igjen komme tider da det å være jødisk er “risky business”.

Som under alle jødiske høytider legges det stor vekt på fellesskapet. Dette merkes spesielt når familie og venner samles rundt bordet den første kvelden i påsken – sederaftenen. Da jeg bodde i Israel, ble jeg hvert år invitert hjem til ulike familier denne kvelden. Selv om jeg ikke hører til i det jødiske fellesskapet, “går det ikke an å sitte alene på sederaftenen”. Og slik er det over hele den jødiske verden, man skal ikke sitte alene.

Men ingen regel uten unntak: Den siste jøden i Afghanistan. For inntil noen få år siden besto det jødiske samfunnet av to personer, som i henhold til karikaturen av interne jødiske forhold var bitre fiender, og tilbrakte dagene med å skjelle hverandre ut.

Den gjenlevende jøden, Zvulun Simantov, er et slags levende fortidsminne etter det som en gang var et levende jødisk samfunn i Afghanistan. De siste jødene forlot Afghanistan mot slutten av 1980-tallet da Sovjet invaderte landet. Simantov sendte familien til Israel, men mente selv at han var skjebnebestemt til å være den siste jøden i landet. Og en kuriositet skaper gjerne litt medieoppmerksomhet. Foruten israelsk kanal 10, har Zvulun Simantov også blitt omtalt både i New York Times og Al-Jazeera (riktignok under jødisk nyttår i 2007, men like ensom).

Introduksjonsblogg

2009-04-15T21:11:00.000+02:00

For noen måneder siden begynte jeg å arbeide ved den israelske ambassaden i Oslo som presse- og informasjonsansvarlig. Jeg rakk knapt å sette meg inn i de daglige rutinene før Gaza-krigen brøt ut - midt i juleferien. Det er ingen overdrivelse å si at arbeidspresset var stort. Selv om vi fysisk befant oss ved Slottsparken var vi mentalt sett midt i kampens hete i Midtøsten.

Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor jeg har valgt å jobbe for Israel i Norge. Jeg innrømmer villig at det er både et krevende og tøft arbeid. Israel er jo et land som blir assosiert med krig og konflikt, og som ofte må tåle hard kritikk og fordømmelser. Det er også et land som mange har sterke meninger om, mens få egentlig kjenner det.

Jeg har selv bodd i Israel i 3 år, lært meg språket, og fått et innblikk i det israelske samfunnet. Jeg har riktignok opplevd både krig og terror, men jeg har også sett andre sider som man sjelden eller aldri hører om i Norge. Det kan ikke nektes for at Israel er et land som er preget av kriger og konflikter, problemer og vanskeligheter. Det er også mye som burde vært anderledes.

Det som imidlertid gjorde sterkest inntrykk på meg var det fargerike og multikulturelle samfunnslivet, de livlige og ildfulle debattene med det brede meningsmangfoldet, åpenheten og spontaniteten, og de mange vanskelige dilemmaene man konfronteres med.

Jeg mener at også disse sidene må presenteres for å gi et helhetlig og nyansert bilde av Israel. Jeg ønsker å bidra til dette, og vil derfor med jevne mellomrom ta opp tema og saker som israelere er opptatt av og som er oppe til debatt. Dette håper jeg vil skape mer forståelse for og kunnskap om Israel i Norge.